torsdag 14. desember 2017

Booty Builder 45

Det er høst, og tid for å trene styrke, og bygge opp til en ny løpesesong. Høsten ville jeg også bruke til å prøve noe nytt, som kanskje kunne gi en treningsboost og bidra til forbedret løpsresultater. Jeg fikk høre av noen løpere i vår at "du spring med rumpa". Og når en tenker over det så stemmer jo det. Så for å bli en bedre løper så skader det ikke å trene spesifikt på rumpemusklene, og hva passer vel da bedre enn en "booty builder"- time på 3T? 

Litt spent første gangen står jeg utenfor salen og venter. De andre står spredt rundt, noen i grupper, andre alene. Rett før timen starter, stimler folk sammen foran døra og styrter over gulvet. Jeg rusler inn, spørr hva jeg skal finne av utstyr, en step, matte, noen vektskiver og et strikk. Og når jeg kommer fram er det bare rosa og grønne strikk der. Så jeg skjønner at det er det lilla strikket som er mest populært, og som du må være rask for å få tak i. Noen har med sine egne strikk og har det ikke travelt for å komme inn. Jeg finner frem det jeg trenger og legger det slik jeg ser de andre gjør. Og kjenner pulsen stiger bare ved å se på steppen...

Utstyret på plass, og klar for ei treningsøkt.
(Det lilla strikket fikk jeg tak i på en senere time)

Men med godt mot, og et åpent sinn starter timen. Instruktøren forteller om timens oppbygging med blokker og øvelser og pauseøvelser. De fleste øvelsene skal vi gjøre med strikket rundt beina. Nede ved anklene, oppe på leggen, over eller under knærne. Første øvelse er knebøy med strikket under knærne, denne øvelsen er grei. Jeg fikser dette. Og etter ca 10 repetisjoner er vi klare for øvelse to i denne blokken. Nå skal strikket ned på anklene, og vi skal sparke bakover med en og en fot. Joda, jeg fikser dette også. Så tilbake til knebøy, før en ny runde med bakoverspark. Jeg henger med så langt. og etter tre runder med hver øvelse så var blokk én over. Og klart for første pauseøvelse, som er en mageøvelse. Pause var å overdrive, men rumpa og lårene fikk litt pause. Klart for ny blokk. To nye øvelser i tre runder. Svetten renner, jeg gløtter i speilet for å sjekke at det blir rett. Speil er egentlig ganske praktisk i en treningssal. Også klart for neste pauseøvelse. Nå skal pulsen litt opp og vi tar telemarkshopp med annenhver fot frem. Jommen sa jeg pause. Det begynner å kjennes i beina dette. Men vi er jo allerede halvveis. Det gikk jo fort. 

Så er det blokk nummer tre og to nye øvelser for rumpa. Nå skal vi ha strikket under knærne og gå sidelengs i knebøystil. Vi vandrer sidelengs hele gjengen, før vi snur og vandrer tilbake til plassen vår. Så skal vi trekke strikket ned til anklene og kicke ut til siden. Balanse er jo en fin ting...  Ny runde med gående knebøy, strikket opp til knærne. Og så en runde med sidekick. Dette var jo egentlig lett, og oppdager at strikket fortsatt er oppe ved lårene, var ikke så vanskelig å kicke til siden da. Trekker strikket raskt ned, og må finne igjen litt mer konsentrasjon. Begynner å kjenne at dette er muskler som ikke har trent slik på en stund. Timen føles med ett litt lang. Men så er vi jo ved ny pauseøvelse, en ny mageøvelse og så er det jo bare en blokk igjen. Siste blokk går også fort. To nye øvelser. Strikket opp og ned, beina hit og dit, vi snur oss rundt på matta, frem og tilbake og det er litt godt når 45 min har gått og siste øvelse er over. Og steppen som jeg synes er så skummel, den brukte vi som støtte i noen av øvelsene, og det er jo ikke skummelt. 

Strikkutvalget.

Under uttøyinga begynner jeg å se meg om. Det har jeg ikke hatt tid og mulighet til før. Like greit egentlig at alle konsentrerer seg om sin øvelse og ikke kikker på alle andre. Her er det folk i alle aldre. Unge jenter som knapt er mer enn 15 år, og hele spekteret til de godt voksne. En overvekt av den yngre garde er det nok. Men så slår det meg, det er jo ingen mannfolk her. Løper ikke de med rumpa? JEG løper ihvertfall med rumpa, og den trenger mer trening om den skal tåle et maraton i juni! Så hit kommer jeg flere ganger! Kroppen kjennes overraskende fin ut etter økta, helt til jeg kommer til trappa... snakker om skjelven i beina! Men du så godt det var. Vel hjemme bobler energien over, det danses til radioen med ømme bein, og selvfølgelig drikkes det sjokolademelk. Resten av kvelden flyter av gårde i en ren velværerus. 


Smiler hele økta og kvelden lang. 

Om det var skummelt? Nei, ikke i det hele tatt.
Var det vanskelig? Nei, absolutt ikke, en må bare følge med hvor en skal og gjøre av strikket.
Gav det energi? Ja, helt klart!
Var det nyttig? Ja, definitivt!
Burde DU bli med og trene? Å ja! Bare kom igjen! 😃 

TurboTorill 😃 






søndag 12. november 2017

Når jernkvinnen får for mye jern og Cubaturen avlyses

Nå skulle blogginnlegget egentlig ha handlet om reisenerver, gleder og forventninger, og de siste forberedelsene til avreise Cuba og halvmarathon. Istedet må innlegget handle om avlyst tur og en kropp som ikke er helt på topp. 

Allerede før Trondheim maraton kjente jeg litt til magen som krangla. Men tenkte ikke mer over det. Men var spent på selve løpsdagen. Kjente en liten antydning etter 18 km. Men hallo! Etter 18 km så kjenner en mye rart når en skal i mål på 21. Et par uker etter løpet måtte jeg tilstadighet avbryte treningsøkter fordi smertene ble for store. Og etter å ha innsett at dette går faktisk ikke over av seg selv, så havna jeg på legekontoret en tur. Kanskje en magekatarr, men definitivt for mye jern. Hæ? For mye jern? Er det mulig? Den leverposteien på lunsjbrødskiva kan ikke være så jernholdig, og jeg tar jo ikke noe jerntabletter utenom. Eller gjør jeg det? La meg se på innholdet i Multitabletten... Denne magiske vitaminpillen med alle vitaminer og mineraler jeg starta med en måneds tid før halvmaraton, hva inneholder den, sånn egentlig??? Joda! Her er det jern! Trodde ikke det var jern i slike blandingstabletter, for en skal jo være forsiktig med det. Og apotekmannen anbefalte jo denne. Så den boksen ble raskt dytta langt inni skapet. Og leverposteien er satt på vent i kjøleskapet. Og etter uker med tildels kraftige smerter og mange runder i fosterstilling er heldigvis kroppen på rett vei igjen. Og flere brukbare økter er gjennomført uten smerter.


Når det nå ble som det blei var det litt heldig, (bare litt!) at Cubaturen fikk for få påmeldte og arrangøren av den norske turen måtte avlyse. For jeg er langt unna halvmaratonform nå, og kan ikke ha løpt den om ei ukes tid. Men det er likevel synd at turen ikke ble noe av. Har lenge gledet meg til Cubatur, men til Cuba skal jeg! Snart! Med eller uten løping. Neste år kanskje? Vi får se hva tiden bringer. Også får jeg finne på noe annet gøy med en halvmaraton etter jul som erstatning. Noe gøy blir det. 

Men motivasjonen er på topp, frustrasjonen over manglende trening er også høyt oppe. Kunsten er å ta det akkurat passe fort i reoppstartsfasen. Det er når målet er høyt en merker alt som går galt,  for en har ikke tid til det. Det er ikke så lenge til juni og helmaraton i Tromsø. Men det lønner seg visstnok å være tålmodig. Snart er 2017 over, og satser på at skader og sykdom er unnagjort så det holder for noen år.
Det er ikke så lett å være maskin, når det kommer jernrust i maskineriet.

TurboTorill :)




søndag 24. september 2017

Helmaraton? Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg sikkert!

Halvmaraton i Trondheim er over. Løpet ble godt gjennomført med tilnærmet samme fart i over 2 mil. Føttene var satt på ett tempo, og det holdt de. Mer eller mindre. Så gjennomføringen er er jeg fornøyd med, tida ble akkurat innafor det som var målet. Støtteapparatet fungerte, så alt i alt var det en god dag. Sliten etterpå (heldigvis), og rimelig stiv i hoftene på jobb på mandag. Alt som seg hør og bør. Ei lita uke senere, på vei hjem fra første økt etter halvmaraton kjører jeg forbi en traktor på ett jorde. Og det slår meg hvor vakkert dette er. Det er en flott traktor i høstsol.. Øøhh..  HÆ? Traktoren liksom? Skjønner plutselig bønder som synes traktoren er det flotteste de har. Skulle stoppa å tatt bilde av den, men de fleste ville vel ha sett en vanlig traktor...  Men det var en flott traktor, i sitt rette element. Vel hjemme bobler energien over under middagslagingen så det danses og synges for full musikk. Å løpe halvmaraton gir virkelig overskudd! Kan anbefales, det altså. Angrer på at jeg ikke stoppa og tok det bildet....


Bilde av jordet med traktoren, etter at traktoren har kjørt. 

Når vi ser på resultatene i år sammenlignet med i fjor ser det ut til at fjorårshøsten var veldig gode, spesielt med tanke på den korte treningsperioden i forkant. Våren i år kom med stadig nye rekorder, og det ble det jo på halvmaraton og, før den rekka stoppet, eller tok pause som jeg velger å tro, ved høstens 3-vannsløp.  Men 3-vannsløpene er forhåpentligvis ikke over, og det kommer nye løp så rekordene har gode muligheter for å komme igjen. 

For planen nå er jo helmaraton. Og det er jo noe jeg ikke har prøvd før. Og jeg vil på nytt løpe lengder jeg aldri har løpt før. Nye milepæler skal nås. Og det gir jo bøttevis av nye rekorder. Som Pippi sier "det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg sikkert". Hvor? Jo, Tromsø. Hvorfor i alle dager i Tromsø? Jo, fordi når jeg bestemte meg for maratonløping i mars i fjor, og bloggen ble til måtte jeg jo finne en maraton på T for å fullføre bokstavrimet: TurboTorill Trener Til..... og Tromsø var den første jeg fant. Men siden den var i juni, og vi allerede var kommet til mars, var det vel kort tid. Så fant jeg Trondheim og bloggtittelen ble komplett. Og veldig fint med hjemmebane. Men Tromsø har liksom alltid hengt litt i lufta. Og da jeg fant ut at den går på natta under midnattsolen, så må jeg jo prøve noe slikt spektakulært. Satser på å se midnattsola ihvertfall da. Det må kanskje bli en maraton der jeg tar meg tid til å ta ett par bilder underveis. At den egentlig heter Midnight Sun Marathon og ikke passer inn i T-konseptet får så være. Jeg må bare prøve noe sånt, noe annerledes. "Alle" skal jo til utlandet, men midnattsol er jo spesielt nok og Tromsø er vel like dyrt som utlandet... Så tenker jeg å avslutte prosjekt Maraton i september på hjemmebane, her i Trondheim. Satser på at jeg fullfører begge, og kan avslutte prosjektet. Er du med i støtteapparatet, klar for å holde helt inn? 

Midnattsola, utg 2013, utafor Bodø.
Kanskje den er like fin i Tromsø også?
Hentet fra: https://no.pinterest.com/pin/448952656580441091/
Det er nå det virkelig begynner! Er sikker på at det er hardere å gå fra halv til hel, enn null til halv. Selv om helmaraton er bare dobbelt så kort som halvmaraton. Og det er bare 2,5km lenger pr måned. Det høres ikke så langt ut, jeg økte med 5 km pr måned i fjor. Det er nå vi får se hva jeg er lagd av. Er jeg den maskina som jeg har fått høre et par ganger at jeg er? Eller overvurderes evnene noe? Knekker jeg underveis, er jeg klar for å "dø" i forsøket? Eller står jeg distansen helt ut? Jeg fikk en melding av en venn da jeg fortalte at jeg er klar for å gå for helmaraton: "Torill e maskin 2018-versjon",   "hvis du klare det, da bli du helten!". 

Jeg går for heltestatus! 

 Satser på å være hoppende glad 1.sept. 2018 også!


TurboTorill :)

lørdag 16. september 2017

3-vannsløpet, september 2017.

Det er igjen september og høstutgaven av 3-vannsløpet. Dette blir min 4.deltagelse på de to årene jeg har drevet prosjekt maraton. Så langt har jeg alltid satt en ny rekord ved deltagelse ved konkurranser. Blir det ny rekord også i kveld? Det er meldt høstregn, men det kan jo ikke stoppe en trønder. Hva gjør jeg om det regner på maraton? Jeg må jo kunne løpe i regnet også. Men ennå holder skyene seg. Litt usikker på om kroppen er helt restituert etter halvmaraton. Det er jo bare 12 dager siden. Og kroppen har kjentes litt sliten ut siden da. Men jeg gir ett forsøk, det er jo ikke opp til meg når konkurransene arrangeres og jeg kan ikke slutte å delta på 3-vann nå. Dette er jo en tradisjon. Så jeg motiverer meg, finner konkurransefokus og kjenner på tur til start at dette er nok en fin dag for konkurranse. Jeg har trua! 54.20 er siste rekord så jeg går for 54. Det vil si ca 6,75 min/ km. Det høres fort ut, men jeg hadde omtrent det på denne tiden i fjor og i vår, så da må et kunne gå denne gangen også. 

Kyvannet ved start. Foto: Andy Higgs
Det glir lett fra start. Men prøver likevel å holde igjen litt i starten. Det er jo ikke nødvendig å gå på en smell på grunn av for høy startfart. Men samtidig jeg kan erfare en smell også. Så hvorfor ikke ta en sjangse. Jeg øker litt tempo og det går fint. Høy fart og høy puls. Klarte jeg virkelig en snittfart på 6.75 i vår? Jeg holder øye med klokka som viser både puls, fart, tid og avstand. Rundt Kyvannet er det flott og stille. Noen padlere er på tur utpå vannet. En flott kveld for noe slikt. Han foran meg stopper og tar bilder. Så bra at noen tar seg tid til slikt. I dag er det tid for rekordforsøk for meg så det er bare mentale bilder som lagres. Noe som er litt vanskelig å vise frem her. Jeg får ta turen en annen kveld å ta noen bilder. Skjønt jeg har løpt runden før så ruta er dokumentert i tidligere blogginnlegg. Etter ca 2 km oppe på toppen av den første av to grusomme bakker møter jeg første løper på tur ned. Jeg smiler oppmuntrende og han løper lett mot mål. Han løp sikkert bare rundt 2 vann... kanskje.... Jeg løper forbi løperen med fotoapparatet. Spent på om jeg klarer å riste ham av meg. Alle andre er ute av synet allerede. Litt som vanlig da altså. Men det er færre deltagere i dag enn før, så da er det vel kanskje bare de raske i kveld da tenker jeg der jeg løper alene i skogen, og funderer på hvorfor jeg meldte meg på et løp for å løpe alene i skogen. Jeg kommer ikke på noen gode svar i farten.

Passert halvveis, ved Lian. Løper nesten alene i skogen.
Foto: Andy Higgs.
Halvveis har jeg brukt 29 min, og det burde være 27 min. Men kan ikke gi opp håpet ennå. Satser på en negativ split for engang skyld. Men 25 min på siste halvdel er kanskje litt tøft, selv om det har gått mye oppover så langt. Jeg er vel kanskje på det høyeste punktet nå. Prøver å ikke fokusere på tida og heller bare holde jevn høy puls, god fart og la dette bli ei skikkelig økt for hjertemuskelen samtidig som jeg vil nyte kvelden. For det er slik en flott høstkveld. Vannene er blikk stille, jeg tror en knott beit meg i ankelen. Sola sender sine siste stråler. Ned mot Haukvannet møter jeg asfalten. Og for første i gang i kveld kjenner jeg at kne og ankler ikke er så glad i asfalt nå. Det ble nok av det på halvmaraton, men rundt Haukvannet er det heldigvis en liten sti ved siden av asfalten så jeg slipper å løpe så mye på den. Jeg prøver å øke tempoet her for å ta igjen det tapte. Det kan se mørkt ut for rekord, men det er ikke over før "the fat lady sing". Hmm jeg har jo ikke sunget ennå, som jeg bruker å gjøre når jeg blir sliten, da er det ikke over ennå altså. Men er jeg "the fat lady" nå? Det er ikke over før jeg er i mål, prøver jeg å få hjernen til å si istedet. Men det begynner å kjennes i beina. Selv om beina flyter fint og det er godt å løpe, begynner kroppen generelt å få nok. Jeg lover dyrt og hellig at om kroppen tar ut alt nå i kveld skal den få hvile (med geografistudiene) i helga. Det er lett å gi alt rundt Haukvannet. Og tida her er ca 10 min rundt vannet, og før har det vært nærmere 15. Det går fort disse kilometrene. Hadde det ikke vært for at det faktisk er vann jeg løper rundt kunne en tro jeg hadde tatt en snarvei. Igjen slår det meg igjen hvilken fin høstkveld dette er. Løperen med kamera ligger ikke så langt bak meg, og jeg ser han fotograferer vannene og omgivelsene (kanskje er jeg med som en linselus også). Det er så godt å se han nyte turen.

Runder Haukvannet, en flott høstkveld. Foto: Andy Higgs
Hvor ofte kan en se speilbildet av seg selv når en løper?
Foto: Andy Higgs
Jeg starter på bakken opp gjennom Haukåsen og tilbake til Lianvannet. Dette er andre og siste stigning. Klokka viser 44 min, og 10 min på de siste to kilometrene med den oppoverbakken kan bli vel tøft. Men jeg må bare gi på. Jeg kan ikke gi opp her. It ain't over until the fat lady sing, ja altså ikke gi opp før en er i mål var det. Løypevaktene er flinke til å motivere opp stigninga. Og den har plutselig fått noen flater innimellom som jeg ikke har lagt merke til før. Jeg får trukket pusten og dratt på videre. Og den bestiges lettere enn jeg trodde. Men det å komme i gang på toppen og få fart på beina er hardt, og jeg vet at det er ennå en bit før nedoverbakkene mot mål starter. Det begynner å mørkne i skogen og det er ikke mange ukene før det er mørkt på denne tiden av kvelden, og slike konkurranser er over for sesongen.

Fantastisk høstkveld i Trondheim, Haukvannet.
Foto: Andy Higgs.
Jeg prøver å holde den samme høye farten uten å sprenge pulsen helt. 80-tallet er borte, altså prosenten av makspuls. 90-tallet er det som gjelder nå. Men så kommer plutselig krysset, løypevakta danser med skiltet og viser vei. Nå vet jeg hvordan den siste kilometren er. Det var her jeg møtte den løperen som var nesten ferdig når jeg hadde kommet opp første bakken. Jeg løper på. Det er nedover og grus, så prøver å unngå å skli samtidig som jeg slipper løs beina og lar det flyte. Og nå blir jeg faktisk møtt av ham jeg tror kom først. Tror han kjenner meg igjen og han heier meg smilende videre. Synet begynner å bli uklart, som alltid nede i denne bakken. Men jeg vet at jeg snart er der. Jeg kan skimte svingen og sparker fra over det myrlendte gjørmepartiet for å komme inn til innspurten. Jeg gir alt over flata inn mot mål. Målet var under 54.20... Jeg kom i mål på 55.48. 1,5min for sakte... Men likevel så føler jeg at jeg har gitt alt. Hvor mista jeg tida i forhold til i fjor og i vår? Tja si det. Men jeg velger å fokusere på det positive, jeg har gitt alt og jeg fikk faktisk en negativ split. Under 27 min på siste halvdel, og ca 29 på første. Selv om det var den tida jeg skulle ha halvveis. Så det var kanskje første 4 km at jeg mista de nesten 2 min. Kanskje burde jeg ha gitt på litt mer. Men var redd for å gå på smellen for tidlig. Og så: om jeg slo noen i dag? I min klasse? Nei. Kom sist. Kom jeg sist alt i alt? Nei, det var èn bak meg. Han som stoppet og tok bilder underveis. Jeg hadde akkurat fått igjen pusten når han kom bort ved drikkestasjonen etter løpet. Jeg måtte si at det var fint noen tok seg tid til å ta bilder av denne flotte kvelden. Og jammen var jeg ikke heldig å fikk noen av bildene hans. Så godt som alle bildene som er lagt inn her i dag er denne flotte løperen, Andy Higgs som tok på sin ferd rundt. Han deltok for første gang i dag. Han har også en flott reiseblogg som dere må sjekke ut: http://grownuptravelguide.com/

Sliten løper, skriver blogg,
liggende på skumrulla... Foto: meg selv

Men jeg gjør ikke dette for å slå noen, eller unngå å bli sist. Jeg gjør det for meg selv. For å se min fremgang og mine resultater. Å slå meg selv fra forrige gang.  Det ble ikke ny rekord i kveld, ett sted må jo rekordrekka stoppe. Eller ta pause. For det kommer nye rekorder igjen. Og det er ikke store smellen på 1,5 min. Neste gang! Da er det rekord igjen, i mai og september 2018. Ser heller ikke bort fra at jeg en dag før vinteren kommer, kjører mitt eget 3-vannsløp for å se om jeg klarer å komme under 54min. Jeg har jo startnummeret (har kanskje de fra tidligere løp også, så det er rom for flere deltagere).


TurboTorill :)

søndag 3. september 2017

Halvmaraton, Trondheim 2017


Ved godt mot fra start. Foto:Marthe Wiggen
Så var altså dagen her igjen i år. Denne gangen med over ett år med spesifikk maratontrening i motsetning til i fjor da jeg gikk fra 0 til halvmaraton på 5 måneder (se egne blogginnlegg for progresjonen 2016). Nå har jeg hatt et helt år til med trening, eller, det vil si høsten brukte jeg i Ecuador med særdeles lite trening (3 turer og det på ei uke). Januar gikk stort sett med til influensa, juni og juli forsvant med brukken tå og motivasjonsproblemer og ei drøy uke før løpet så var det en forkjølelse. Så joda, i realiteten føles det som 4 mnd + 1mnd effektiv trening med litt til her og der. Men likefullt står jeg på startstreken i dag. Tommelneglene er gule for optimisme. Toppen og sokkene er rosa for det blir man glad av. Har safet inn med kompresjonssokker i dag, effekten blir ikke eksperter og leverandører enig om, men det skader ihvertfall ikke. Nervøs som i fjor. Alle forberedelser er unnagjort, sola stråler, jeg har egentlig en ganske god følelse og nå går det som det går. Eller løper....

Ute på første runde prøver jeg å holde igjen ved start. Planen er å bruke bitte litt lenger tid på første runde og deretter gi på i andre runde og oppnå en såkalt negativ split som skal være veien til suksess. Jeg oppdager etter første sving at jeg er på tur forbi fartsholderen for 2t  15 min. Tenker at han skal jeg ikke forbi, det er ikke realistisk å holde han noe særlig lenge heller. Og det å passe på å ligge bak han gjør at jeg klarer å ikke dra på altfor mye, ihvertfall den første kilometeren. Nede på Solsiden sitter det masse folk på restaurantene som jubler og klapper i det vi passerer, ett takeawaysted spiller "Eye of the Tiger", og skaper en flott stemning. Været er nydelig og jeg nærmer meg min første egne drikkestasjon på 4 km. Og jeg kommer på i det jeg ser henne stå på min venstre side at det blir helt feil. Jeg må jo nå krysse foran de som kommer bakfra med større fart. Det er viktig å holde seg til høyre når man løper saktest slik at en unngår kollisjoner og unødvendige hindringer for hverandre. Jeg får meldt det videre og hun melder videre til de andre at de må stå på høyre side. Men det går bra denne gangen.
 
Flott vær og utsikt. ved 4 km. Foto: Marthe Wiggen

I rosa... langt der borte...Ved 4km. Foto: Marthe Wiggen, 
Jeg løper videre, snubler litt i en svamp som ligger på bakken. Det er varmt i dag så løpere har behov for å kjøle seg ned, og får våte svamper ved noen av drikkestasjonene. Jeg jobber med å ikke dra på for mye, det er en sånn flott løpedag. Og jeg klarer å holde jevn fart og ligger litt høyt i puls, men ikke så altfor langt over. Men det går jevnt litt raskere enn planlagt. Passerer mamma, pappa og Torveig ved Ilsvika før bakkene starter. På toppen tenker jeg "at dette gikk jo fort, det må jeg huske til neste runde." Ligger såpass godt ann at neste drikkestopp er ikke klar. Men arrangøren sin har jeg lagt inn i back up. Men så går de neste km går litt saktere. Uten at jeg skjønner hvorfor, langs Nidelva er det flatt, beint og litt svak helling. Det skal være glimrende for å flyte videre. For det er stort sett det jeg har gjort så langt. Beina går av seg selv og flyter avgårde. Passerer heiagjengen nederst ved Nidelva, denne utstyrt med norsk flagg.  Kommer inn til runding 1 t 16 min og ligger 1 min foran planen om 2t .34min.
Heiagjengen ved Nidelva, ca 9km. Foto: Marthe Wiggen
Ute på andre runde tør jeg ikke sette opp mer tempo, selv om føttene igjen flyter fint. I følge tidsberegningene skal jo dette gå fint om jeg bare fortsetter slik, og jeg vet ikke helt hvor mye mer jeg har å gå på. Med planen på 2.34 har jeg nesten 3 min å gå på til fjorårets tid. Nede ved Royal Garden får jeg kommentarer fra publikum om at jeg fortsatt smiler bredt. Passerer igjen Solsiden til applaus fra restaurantgjestene og nå er det en ny plass "Eye of the tiger" spilles fra. Kjenner at det igjen gir energi, men må holde jevnt tempo. Redd jeg ikke holder helt til mål om jeg øker nå. På ca 13 km tar jeg igjen en som er på siste runde av helmaraton. Det ser ut som han har det vondt, han begynner å gå så jeg klapper han på skuldra og smiler oppmuntrende, han henger seg på litt og sier han har krampe i begge beina. Jeg tenker at neste år er det jeg som trenger oppmuntrende klapp og smil av halvmaratonløpere når jeg er på min fjerde og siste runde. Ved neste drikkestasjon stopper ikke jeg og da faller han av (men jeg så han i mål og klappa han på skuldra da også, han kom igjennom). På min drikkestasjon står Marthe og synger oppmuntrende sanger. Det fungerer bedre enn bare å rope at dette går bra osv. Det gir et bredere smil. Men det begynner å bli tungt å smile nå. På 15 km ligger jeg fortsatt 1 min foran 2.34-planen. Men å holde jevn fart herfra blir utfordrende. Det var omtrent på denne lengden jeg møtte veggen i fjor. Nå kommer 3T-David syklende og kommer med oppmuntringer og klare instruksjoner. I Ilsvika står fortsatt Torveig, mamma med drikke og synger som hun har fått beskjed om fra Marthe, og pappa tar bilder, det gjør det vondt å drikke, men det hjelper. 

Fått påfyll i Ilsvika. Foto: Bjørn Wiggen


Fortsatt ved godt mot. Foto: Bjørn Wiggen
Og nå starter bakkene. Jeg kommer på en sms fra en kompis i forkant av løpet "Du er en maskin". Og det hjelper, maskina tråkler seg sakte opp bakkene. Løypemannskapet trøster oss alle med at dette er siste gang for i dag. Bakkene er jo ikke lange, jeg husker hva jeg tenkte på første runde. Men de er styggelig bratte. Jeg kommer opp og over toppen og prøver å regne ut hvordan jeg ligger an på tidsplanen, men tallene stokker seg. Jeg har hatt fart rundt 7 min/km i snitt og prøver å finne ut om jeg berger med fart på 8min/km, og hva var det jeg regnet med, regnet jeg rett? Men jeg klarer hverken 7 eller 8-gangen så lett. Det er ingen tall som går opp i 34, det er egentlig ingenting som går opp i noe. Men finner likevel ut at det skal gå. Så dukker 3T-David opp igjen. Gode ord før han fisker frem colaflaska rett før Ila Kirke og ber meg holde litt igjen før jeg øker på de siste 2 km. Jeg lover å prøve. Men når det er 2 km igjen er det lite å øke med. Jeg gjør noen forsøk, men er redd jeg ikke kommer i mål. Jeg har krampeantydninger på fremsiden av leggene. Anklene gjør vondt. og jeg har gnagsår under armene av t-skjorta. Er forøvrig ikke like vondt som på innsiden av lårene. Men det har jeg heldigvis klart å unngå i dag. Ser folk i tynne, korte shortser og tenker at de kan fort ha gnagsår. Jada, en tenker mye rart når en løper i 2,5 time. Men ennå har jeg ikke sunget merkelige sangtekster for å opprettholde humøret. Husker ikke om jeg har tenkt så mye annet enn tid og puls og hold jevn fart. Og for et vær! Sola stråler fortsatt og på en av drikkestasjonene holdt de opp hageslangen for å gi en avkjølende dusj til løperene. Trondheim i september! Jeg begynner å tenke teknikk, beina flyter ikke like lett lenger, så jeg fokuserer på å presse krafta ned igjennom beina, la de gå som et hjul. Det går svakt nedover mot 20 km og der står Wenche klar med Cola og forsøker å oppmuntre med at det er bare 1 km igjen. Jeg grynter tilbake. Nevøen min på 8 mnd synger/skravler ett eller annet fra vogna si. Jeg tolker det oppmuntrende.

Heia Tante! Ca 20 km. Foto: Wenche Storstrand
Tante har passert på siste runde. Ca 20km. Foto: Wenche Storstrand
Jeg har begynt å se at 2.34 kan være vanskelig, så klarer ikke helt å smile over at det er snart mål. Jeg må bare fokusere på å løpe, og prøver å øke litt til. Unger står midt i gata for å ta High -five. Jeg har ikke energi til noe slikt på denne runden, og la de små ungene virre midt i løypa finner jeg også en smule uforsvarlig. De må gjerne stå langs siden, men midt i blir skummelt. Passerer Bybroa, og kryper nesten opp mot Domkirka og så starter den lange Munkegata inn til mål. Og det blir liksom aldri nærmere, jeg ser at 2.34 har passert men jeg vil inn før 2.36, må slå fjoråret. Ser ut som om jeg står stille. Må løpe, må gi alt! Titter på klokka og ser jeg har puls på 100%. Og overrasket over at jeg klarer å se tydelig. Jeg må bare gi alt. Men det er så langt. Kan ikke gi meg på oppløpet! Endelig kommer målstreken, jeg kommer over og faller sammen på bakken. Jeg er i mål. Det gjør vondt og tårene triller, litt av smerte, mest av glede. Jeg klarte det! 2.35.28 sier klokka. 2.35.55 sier resultatlista. Uansett om det er minuttet eller mer, så er det bedre enn i fjor! Jeg får et godt klapp på skuldra av løpevenninne Anne som kommer inn etter sin 10km. Tårene triller bare og jeg er sliten. Men i mål og fornøyd. Flere klemmer, flere tårer. 

I mål! Foto: Jannike Hansen
Så sliten og glad kan man altså være
etter fullført halvmaraton. Foto: Aina Skoge


Den yngste heieren er bekymret for TulleTante
 som henger over gjerdet rett etter målgang.
Foto: Jannike Hansen
 Jeg holdt mitt løp, lot meg ikke rive med av 10km- løperene som kom fort bakfra. Tiden er ikke mye bedre enn i fjor, men jeg holdt jevnere fart og møtte ikke veggen på samme måte som i fjor. Da det var tungt fra 15/16km og inn. Nå var det værst fra 18/19 km, men ikke like ille som i fjor. Ingen gåing i år, annet enn under drikkinga. Så om ikke tida ble så mye bedre har jeg helt klart blitt bedre på å disponere kreftene. Og det kommer godt med til en helmaraton neste år. Etterpå tar det kortere tid å komme seg, så da begynner jeg å tenke om jeg kunne gitt mer underveis. Men vet ikke om det da hadde gått like bra på slutten. Men når jeg sitter i sofaen, sliter med å komme opp, men likevel ser frem til å trene mer og fullføre en distanse som er dobbelt så lang neste år... Enten er jeg full av adrenalin fortsatt eller fullstendig gal, som det stod på t-skjorta jeg la ut bilde av i forrige innlegg: "Any idiot can run, but it takes a special kind of idiot to run a (half) maraton".

Stolt! Med medalje! Foto: Jannike Hansen

Da var jeg i mål i denne konkurransen. Fikk fresha opp brunfargen litt også. 14.september er det høstutgaven av 3-vannsløpet, har ennå troa på halvmaraton på Cuba i November, før helmaratonene neste år. Følg med videre på veien. Og veldig artig å høre at jeg inspirerer folk med bloggen min. Og tusen takk alle arrangører, heiere både de jeg kjenner og alle andre, drikkelangere, sjåfør og oppmuntrere. Dette går ikke uten dere. Så bare sett av lørdag 1.september neste år. Går for beste heiagjeng: Team TurboTorill! 



TurboTorill :)




















fredag 1. september 2017

Dagen før dagen....

Farge og startnr i år. 
Det er dagen før dagen. Og ett år siden sist. Men er jeg blitt bedre? Sånn som året har blitt og nevnt mange ganger før, så føler jeg meg usikker på akkurat det. Jeg kjenner meg jo sterkere, men de siste løpene har ikke vist at jeg har blitt noe raskere. Kanskje jeg overpresterte i fjor? I følge en reportasje i "Kondis nr. 6/2017" kan en finne halvmaratonfarta si med en formel/ regresjonsligning og utgangspunkt i terskelfarta. Altså farta du kan ha uten å stivne i lårene, med en gang. Der du klarer å gi nok oksygen til musklene for at melkesyra forbrennes. Jeg målte laktatterskelen i vinter så med formelen: forventet sluttid på halvmaraton =242,41- (10,81 x terskelfart km/t) fant jeg ut at min tid vil bli 2t og 25 min. Og det var jo den tida jeg ønska meg i fjor. Det burde jo da være mulig i år. Men samtidig, å forbedre tida med ca 10 min er ganske mye. Et halvt minutt bedre pr km høres kanskje ikke mye ut. Men over et langt løp er det likevel en del. Men i morgen får vi svaret. Med startnr 2149, i mål sånn ca kl 17. Hovedmål er gjennomføring, dernest å slå meg selv fra i fjor og alt bedre enn det er meget godt. 


Dagen før er studiesamlingens siste dag. Det har vært tre innholdsrike dager, og lite rom for å tenke på maraton. Så nå på toget hjem må hodet skifte fokus, siste treningsøkt skal gjøres og en god middag venter etterpå. Før de siste forberedelsene legges. Bekreftelser på drikkelangere, finne klær og sove godt. Jeg starter jo ikke før 14.24, så det er nesten for god tid i morgen. Måltidene før løpet må planlegges og så må jeg mentalt gå inn i bobla. 


Ønsk meg lykke til, møt opp å hei meg fram. Både heiagjenger som jeg vet om og som jeg ikke vet noe om er flott, en kan ikke roe ned om det plutselig er heiere rundt omkring. Sier tilslutt, som dette t-skjortetrykket: "Any idiot can run, but it takes a special kind of idiot to run a half marathon".




TurboTorill:)






søndag 27. august 2017

1 uke igjen....

1 uke igjen! Synes tida går fort nå. Selv om den siste uka har vært lang underveis. Med en meget ubeleilig forkjølelse har siste uka bestått av jobb og sofaliv med tv-seriemaraton. Litt usikker på om seriemaraton er anbefalt oppladning til halvmaraton. Men et maraton er det om ikke annet. 😀 Selv om jeg har vært flink til å skifte sokker, så jeg hele tiden er god og varm og ikke klam på beina. (Jeg hører fortsatt tydelig formaningene fra en tidligere kollega, om alltid å ha tørre sokker.) Blåbær og honning gikk ned på høykant rett før utbruddet.Men hva har det hjulpet? Etterpå var det mer blåbær, honning, sitron, fersk ingefær osv. I tillegg til å holde sofaen under ullteppet, med Tvtitting og soving det gikk i. Heldigvis har det vært en rolig uke på jobb, men treningene har utgått fullstendig. En planlagt roligere treningsuke ble vel rolig. Det har ikke akkurat vært ideell oppladning til årets store konkurransemål.  

Under fotballkampen mellom Rosenborg og Ajax slo det meg at når disse utøverne blir forkjølet så er det kjedelig å være nødt til å stå over en kamp, feks en storkamp som denne, men det kommer nye kamper. Og i år kommer også flere Europacupkamper for Rosenborgs del. Men jeg har EN konkurranse i år som virkelig teller. De andre småløpene med startnummer er en del av oppkjøringa og formsjekk. Men det er nå, om en uke at mitt løp er! Havanna i november er gjennomføring og opplevelse. Trondheim er tidsbasert. One and only! Og jeg brekker først tåa, så kommer forkjølelsen nå. Ikke akkurat mitt år så langt, men kanskje overrasker kroppen likevel?

Den siste uka vil nå inneholde siste panikkplanlegging. Mengde sportsdrikk, har jeg nok hjelpemannskap til langing på de riktige stedene? Taktisk bruk av energigel og spørsmålet musikk eller ikke. Ørepropper og ledninger, telefon og lommer. Jada, det går ann å kjøpe headsett uten ledning til telefon også. Men er alt nødvendig? Eller er det like greit å løpe med fokus på det som skjer rundt meg. Høre fuglene, registrere at det kommer noen bak meg og heller motoveres av det jeg ser og det jeg husker av tekstene på låtene jeg liker. Noe som kan resultere i egne varianter, som for eksempel Eldar Vågans versjon av Klovner i Kamps- Syng. "Syng som om det er det siste du gjør, syng som om du skulle daua i morra. Syng fordi det er det eneste du kan, når alle ting blør".  Dette ble på en løpetur til "Løp som om det er det siste du gjør, løp som om du skulle daua i morra. Løp fordi det er det eneste du kan, når alle ting blør. Bærre løøøp". Ja som om jeg skulle brydd meg om pulssoner og sånt om jeg skulle daua i morra. Som om jeg skulle brydd meg om å løpe i det hele tatt om så var tilfelle. Men underholdene kan det være inne i hodet mitt underveis, og "bare løp" er jo et greit mantra å ha gjennom løpet... så får vi se på lørdag om jeg starter med bakgrunnsmusikk eller ikke. 

TurboTorill :)

søndag 20. august 2017

2 uker igjen til årets første halvmaraton!

Det er bare to uker igjen til halvmaraton i Trondheim. Snart får vi svaret på hvordan treninga har vært og hvor god formen egentlig er, og kan bruke dette inn i ny planlegging mot Havanna i november og helmaraton neste år. Treffer vi med formtoppen også i år? Sommeren ble en utfordring med skade i foten og motivasjonsknekk. I det siste har motivasjonen steget litt. Hodet og innsida er klar til å dra ut på tur og vil bli bedre, mens kroppen vil liksom ikke opp fra sofaen eller hengekøya. Det er jo så godt å slappe av med ei bok eller en tv- serie. Treninga har vært tung og vond, og med lange arbeidsdager med mye ståing og gåing er beina klare for å slappe av. 

Hengekøya, med utsikt

En kveld der jeg kjempet kampen mot meg selv, kom jeg til å tenke på noe en avgangselev sa i talen deres til oss lærerne. Det hadde vært et år med til tider krevende matematikkktimer. Men likevel, elevenes oppsummering av året var at selv om de hadde vært bråkete, uinteressert, tøysete osv, og tøyde tålmodigheten min til det ytterste, så kom jeg neste dag, starta timen like blid som alltid, med tro på at denne timen og dette temaet ville fenge. Og det er nettopp den egenskapen jeg må hente fram igjen. Troen på at det er denne økta som blir gjennombruddet, og at i dag sitter intervallene litt bedre osv. Elevene kan vel ikke ha brukt opp alt av denne egenskapen? Tendensen i år har vært at når jeg kommer meg ut, så skulle jeg gjerne ha vært ferdig med engang. For det er godt med alt som er ferdig. Kanskje det holder med 55 min istedet for 60 min? Kanskje jeg bare skal gå opp bakken i stedet? Hva om jeg roer ned litt å farten, det går da vel bra likevel? Kan snarveien fungere? Nei, snarveien duger ikke. For som i matematikk er det ingen snarveier til god form. En må øve, regne, trene, repetere for å bli god, både i matematikk og i løping. 

Nidelvstien

I fjor så jeg ett tvprogram om Ingvild Måkestad Bovim (norsk mellomdistanseløper). Hun lakkerte en av fingerneglene i gullfarge før store mesterskap, for å minne seg selv på at gullet er ikke vunnet før løpet er løpt. Jeg tenkte at noe slikt er ikke så dumt for å holde fokus gjennom løpet og treningsøkta. Men å lakkere en negl for å holde fokus gjennom alle øktene kan være litt tungvint. Mens jeg funderte litt på hva mitt symbol for å holde fikus skiulle være,"gjennoppdaget" jeg en ring liggende i skapet. En "gullring" formet som en linjal som snor seg rundt fingeren. Jeg fikk denne av en kollega og venn siden en mattelærer måtte jo ha en linjalring. Nå som jeg ikke er matematikklærer lenger (ihvertfall ikke på en god stund), fant jeg ut at jeg kunne "omdefinere" ringen. En linjal kan jo også brukes til å måle lengder i løp, og etter en liten prat meg giveren så var vi kjapt enig om at denne ringen nå symboliserer Maratonmålet mitt. Og vil kunne gi masse god inspirasjon når jeg trenger det. Så nå sover og løper jeg med matte-maraton-ringen min. For å minne meg selv på at dette klarer jeg, og holde fokus hele økta, uten å ta snarveiene. 

Gjennomført økt, med maraton-matte-ringen

Noen ganger kan en trenge en slik ring eller et symbol mer enn andre. Når det er meldt pøseregn i bøtter og spann, men du må ut for å løpe etter jobb likevel siden 90 min løpng på 3D-mølla kan bli i lengste laget. Så når du endelig er ute på stien, de andre løperne du møter i starten har et godt tempo, men vips er de borte,og antagelig hjemme i varmen. Mens du skal ha 90 min i kosetempo i øsende regnvær, med byger som pisker i mot ansiktet. Da trenger en å kikke ned på ringen og minne seg selv på hvorfor en gjør dette. Og jeg fullførte økta i rolige 75% av makspuls gjennom hele økta. Og gjorde det samme dagen etter i jevnt silregn. Og etter et par gode økter siste uka, har jeg igjen trua på at dette skal gå bra. Det er forresten merkbart flere som er ute og løper for tiden. Spørs om det er flere som kjenner på at det er kort tid igjen til konkurranse. Men det er bare tullinger og de med et virkelig stort mål som er ute i ett slikt regnvær. Men skal man vinne (over seg selv) i en konkurranse så må man. Spesielt når det er bare to uker igjen!

I dette været er det frosk en skulle ha vært. 
 
Nidelvstien i øsende regnvær. 

TurboTorill :)















onsdag 9. august 2017

Testløp 21 km!


Hæ? testløp 21 km nå? Det er jo bare to uker siden 10 km, og nå er det dobling av distansen. Ja, det er det, og det går fort i svingene mellom testløpene. Men det er akkurat nå jeg skal ha testløp halvmaraton, passe lenge før konkurransen. Når langløp er konkurransedistanse er det få som løper hele distansen som en trening. Maratonløpere løper ikke maraton på trening. Bortsett fra ultraløpere som løper enda lengre distanser på sånn 7, 8, 9 mil, gjerne iblandet svømming og sykling. De trenger å løpe maraton på trening. Men jeg måtte bare se at jeg kom igjennom i år også. Med en slik merkelig trening i sommer, trengte jeg bekreftelsen på at jeg kunne klare det. Og 2 mil er ikke sååå langt. Så det går bra å gjøre en trening på denne lengden. Og skulle jeg kjøre en så hard økt må den gjøres i god tid før selve konkurransen også. Så med testløpkamerat Marthe på sykkel gjorde vi klar for løp. 



Olavsdagene og matfestivalen er over og innimellom nedrigging av telt ol startet vi på torvet som vanlig. Jeg har som mål å komme igjennom og se at jeg holder, tida er mindre viktig (denne gangen også). I tillegg skal jeg teste sportsdrikke og finne ut av drikkestasjonsbehov ol. Jeg får ikke ha med meg drikke selv, for det er unødvendig bruk av energi. Her må all energi brukes fornuftig. Jeg har blitt fortalt av ulike eksperter at vann holder ikke på en slik distanse, eller når jeg bruker såpass lang tid. Så da må ulike drikker testes ut slik at vi vet at magen takler slikt under bevegelse. I dag testes en tilfeldig en for å starte et sted, så får vi se. 


Løper ut i første runde i nesten oppvarmingsfart. Det er en lang økt, og like greit å ta det med ro så en er sikker på å komme rundt. Det vil være stor nedtur å ikke komme rundt, i tillegg til det ekstra presset for konkurransen. I tillegg satser jeg på en negativ splitt, altså at andre runde er raskere enn den første. Det skal være vinneroppskrift. Praten går lett, det løpes rolig, omgivelsene blir diskutert, og hvert kvarter fylles det på med sportsdrikke. Det føles ofte. Og vi snakker om hver andre kilometer. Forhåpentligvis går det litt raskere på selve løpsdagen. Men det må planlegges hvor jeg skal legge egne drikkestasjoner, så Marthe noterer flittig underveis. Farta er jevn på ca 7.30 min/ km, og pulsen er jevn og passe høy. Vi suser rolig gjennom Ilsvika, slik skiltet sier. 


Rundt Ila er det merkelig krumspring over og under veien, det er her de bratteste bakkene er. Og de er ikke spesielt bratte i seg selv, ikke spesielt lange heller, men nok til å skille de beste fra resten. Jeg hører nok til resten... Holder fint farta de siste kilometrene inn mot runding også. Litt slalomkjøring mellom turister og isspisende trøndere på Bakklandet, men det går jo på et vis det også. De må jo også få nyte sola. Runder på 1t 21 min og 30 sek. Det er 10 min mer enn i fjor. Men det er jo kosetempo i dag. 

Tempoet holdes fint ute på runde to også. Det er noe med å løpe to runder. Når jeg for to uker siden løp en, så var det nok, men nå er jeg forberedt på to og da går det fint å løpe videre. Det går såpass bra nå at jeg tenker jeg har lyst å øke tempoet for å bli ferdig. Det er jo ikke så langt. Jeg har jo nå oversikt over hele løypa. Marthe ler litt av meg. Det er kanskje litt tidlig å starte spurten halveis. Så jeg fortsetter i samme jevne tempo. 

  


På 15 km, halveis på runde to passerer jeg 2 timer løpt. Det er akkurat den tiden det skal være i forhold til runde 1. Farta er imponerende jevn. Men så kommer motvinden virkelig inn. Det er mye vind i denne løypa, men langs fjorden blåser det hele tida. Og nå går det litt saktere. Marthe motiverer godt, måler fart og sekunderer. Gode ord, belønninger når dette er over loves ut (sjokolademelk, sofa og serietitting - absolutt holdbare løfter), og det er jo ikke så langt igjen. Siste bakken nå. Da må jeg protestere. For jeg vet at det er ikke bare denne bakken igjen. Men hun gjør så godt jeg kan. Jeg begynner å bli irritert på motveringa hennes. For det er jo så innlysende. At jeg er snart i mål, bare litt til, og så videre. Men jeg har vett til å ikke si noe. Hun gjør jo bare det hun har fått beskjed om og som alle andre ville ha gjort. Og når jeg blir irritert over dette så skjønner jeg at det er bare fordi jeg er sliten. Heldigvis går kilometrene smått om senn unna. Og det er snart den faktiske siste bakken inn. Og her planlegges det inn en drikkestasjon til løpet. Gjennom Bakklandet trengs det litt ekstra energi for å holde helt inn. Det er litt mindre folk nå enn på første runde, men det hjelper lite når de som er der tviholder på at de sykler i ett sykkelfelt (ikke merket noe sted vel og merke), og det er jeg som må hoppe unna for ikke å bli syklet ned. Ja hele gata er ledig, mens fortauet er litt fullt. Kan ikke han bare svinge litt rundt da? Kanskje jeg skulle tatt på et startnummer, ville de ha flyttet seg da? Stoler på gode løypevakter til maratondagen og folk som har vett til å holde seg unna. Men jeg har ikke energi til å fortelle syklisten hvor teit han egentlig er. Kanskje like greit. 

  

Det rundes over brua og inn mot Domkirka for siste gang. Det er lite energi igjen til en spurt. Vel inne foran Olav Tryggvason tikker klokka inn på 2timer og 48 minutter. Det er ikke noe som ligner på negativ splitt engang. Hvordan kunne det skje? Jeg lå jo så godt ann. Men uansett! Jeg kom rundt. GPSen sier at jeg har løpt 21,46 km. Det er mitt lengste løp kan den fortelle. Og det en smule lenger enn en halvmaraton. Men jeg aner ikke hvor jeg har løpt de 300 metrene feil denne gangen. Men jeg kom rundt! Og det kjennes litt bedre før den store dagen 2.september. Så får jeg heller justere ned tidsforventningene. Og uansett, om jeg kommer inn på samme tid som i fjor, så er det bedre, da det manglet 85 meter på løypa. Men vi sikter enda litt bedre. Selv om hovedmålet alltid er å komme rundt på egne bein. 



TurboTorill :)

lørdag 29. juli 2017

Testløp 10 km i maratonløypa

Hæ? Testløp på 10 km nå? - tenker du? Skulle ikke det vært i mai og testløp av 20 km nå? Joda, du har så rett. Og jeg hadde et testløp på 10 km og en runde i den nye maratonløypa i mai. Helt etter planen. Tok med søstra mi, Marthe som kartleser, drikkelanger, motivator osv. Hu på sykkel og jeg løpende. I motvind og hustrig maivær. Men så skjedde det så mye rett etterpå at blogginnlegget ble aldri skrevet. Og nå etter feriepause og skadeavbrekk må jeg bygge litt opp igjen, og for ikke å ta fra meg motet helt tok vi ny testrunde på 10km. Vi hadde gjort noen feil første gang og ruta ble 12 km i mai, og nå hadde arrangøren også sett at ruta kunne forbedres og endret litt igjen. Så da tok vi ny runde for å få riktig rute, og sjekke formen. Så tidlig en søndag i juli, med 21 grader og sol, Marthe med ny el-sykkel og jeg med nyteipa tå tok vi fatt på oppgaven med et smil. 

Fotograf, kartleser, motivator, og drikkestasjon. 
Vi e klar!
Ruta (slik vi klarer å lese den pr nå) starter i år som i fjor på Torvet og ut Kongens gate, men svinger nå ned Kjøpmannsgata og over Blomsterbrua. Første gang løp vi foran alle cafeene og det kjentes ikke helt rett. Verken med tanke på det praktiske med løpere og handlere lørdagen i september, eller å løpe gjennom en slik folkerik plass (første løp gikk på ettermiddagen og det var litt mer folk som så på at jeg løp enn jeg liker i sånn sammenheng). Til andre løp har vi studert kartet litt mer og det ser ut til at ruta går mer på baksiden, opp til Innherredsveien, under rundkjøringa og gjennom bebyggelsen, nesten bort til E.C.Dahls Bryggeri. Det er fint å løpe her, flotte trær, fargerike bygg og noe mer kunstnerisk. 


Ikke noe å si på utsikten langs ruta. 


Videre gikk turen langs hovedveien, gjennom de mange rundkjøringer på "nyveien" inn til Brattøra og Clarion Hotell. Her er det bredt og fint å løpe, og håper på gode løypevakter for det er mange bilveier som skal krysses. Marthe ligger hele veien litt foran for å stoppe eventuelle biler slik at jeg kan løpe uhindret over. Når vi kommer rundt hotellet og Rockheim er klokka blitt såpass mange at turister og lokalbefolkning har begynt å våkne og det er mange som er ute å går på den flotte, nye strandpromenaden vår. Og det er kø ved Simens Isbar, det frister med en is i varmen. Men jeg motstår fristelsen og løper videre. Langs strandpromenanden er det en liten trekk, og her kan det bli vindfullt under løpet. Under maituren blåste det en skikkelig motvind på dette strekket. Så det er bare å stålsette seg og samtidig håpe på vindstille og godt vær. 
Litt vindfullt og småkjørlig i mai. 
Litt bedre vær og temperatur i juli. 































Turen fortsetter delvis langs kaianlegg gjennom Ilsvika og litt usikkert hvor langt ut, før vi skal snu tilbake til Ila. Her er vi fortsatt ikke helt sikre på snupunkt og småkroker ved Ilaparken. Men heldigvis er det løypevakter med kontroll under løpet. Jeg slipper å lese kart selv. Heldigvis, var en grunn til at jeg la opp orienteringa i tenårene. Jeg kan løpe, jeg kan lese kart, men å gjøre begge deler samtidig og få fart, nei det blir for mye på engang. Vi løper ned mot Ilakirka og over til Nidarø. Herifra er veien kjent og motsatt av starten fra i fjor. Langs elva ved Nidarø, under Elgeseterbrua, og opp til Bakklandet. Ja, Opp! For det er ei lita kneik fra elvestien og opp til gateplan. Og den er bratt nok etter en runde, for ikke å snakke om etter to (eller 4). Herfra er det rett ned til og over Gamle Bybro, og den går faktisk oppover fra denne retningen den også. Og så er det den lille, men absolutt merkbare stigningen fra brua og til domkirka, slin som i fjor. Defra er det bare å skru på tempo og hente ut det siste ned Munkegata og inn til mål på Torvet. Vel i mål feirer vi vel gjennomført med litt limonade, ser på folkelivet og nyter sola.

Langs Nidelva ved Nidarø. Elgeseterbrua i det fjerne. 

Det feires med limonade i mål på en slik sommerdag. 
Det er ei fin løype, noen små stigninger, ikke fullt så harde som i fjor, men mer på slutten av runden, ellers flatt og lett å løpe. Når jeg kommer i mål på 1time og 17min har jeg brukt litt lenger tid enn både i fjor og det som er ønskelig. Men pulsen har ett snitt på 81% istedet for 87%. En fin gjennomkjøring av ruta, tåa holder så lenge det er litt adrenalin, (og et par dagers pause) og gir en god pekepinn. Sammen med treningene etterpå viser det at det går rett vei igjen  Selv om farta ikke er så mye bedre enn i fjor er pulsen lavere på samme fart. Så nå gjelder det å mobilisere til å holde ut på høyere puls. Så er vi der straks. 😀 Og enda godt er det... er jo tross alt bare 35 dager igjen til Trondheim halvmaraton!! 

TurboTorill :)

I mål i mai. Godt støtteapparatet
låner bort jakka til kalde løpere. :)
I mål i juli. Ikke behov for å låne noen jakke denne gangen.