Helmaraton? Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg sikkert!

Halvmaraton i Trondheim er over. Løpet ble godt gjennomført med tilnærmet samme fart i over 2 mil. Føttene var satt på ett tempo, og det holdt de. Mer eller mindre. Så gjennomføringen er er jeg fornøyd med, tida ble akkurat innafor det som var målet. Støtteapparatet fungerte, så alt i alt var det en god dag. Sliten etterpå (heldigvis), og rimelig stiv i hoftene på jobb på mandag. Alt som seg hør og bør. Ei lita uke senere, på vei hjem fra første økt etter halvmaraton kjører jeg forbi en traktor på ett jorde. Og det slår meg hvor vakkert dette er. Det er en flott traktor i høstsol.. Øøhh..  HÆ? Traktoren liksom? Skjønner plutselig bønder som synes traktoren er det flotteste de har. Skulle stoppa å tatt bilde av den, men de fleste ville vel ha sett en vanlig traktor...  Men det var en flott traktor, i sitt rette element. Vel hjemme bobler energien over under middagslagingen så det danses og synges for full musikk. Å løpe halvmaraton gir virkelig overskudd! Kan anbefales, det altså. Angrer på at jeg ikke stoppa og tok det bildet....

Bilde av jordet med traktoren, etter at traktoren har kjørt. 

Når vi ser på resultatene i år sammenlignet med i fjor ser det ut til at fjorårshøsten var veldig gode, spesielt med tanke på den korte treningsperioden i forkant. Våren i år kom med stadig nye rekorder, og det ble det jo på halvmaraton og, før den rekka stoppet, eller tok pause som jeg velger å tro, ved høstens 3-vannsløp.  Men 3-vannsløpene er forhåpentligvis ikke over, og det kommer nye løp så rekordene har gode muligheter for å komme igjen. 

For planen nå er jo helmaraton. Og det er jo noe jeg ikke har prøvd før. Og jeg vil på nytt løpe lengder jeg aldri har løpt før. Nye milepæler skal nås. Og det gir jo bøttevis av nye rekorder. Som Pippi sier "det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg sikkert". Hvor? Jo, Tromsø. Hvorfor i alle dager i Tromsø? Jo, fordi når jeg bestemte meg for maratonløping i mars i fjor, og bloggen ble til måtte jeg jo finne en maraton på T for å fullføre bokstavrimet: TurboTorill Trener Til..... og Tromsø var den første jeg fant. Men siden den var i juni, og vi allerede var kommet til mars, var det vel kort tid. Så fant jeg Trondheim og bloggtittelen ble komplett. Og veldig fint med hjemmebane. Men Tromsø har liksom alltid hengt litt i lufta. Og da jeg fant ut at den går på natta under midnattsolen, så må jeg jo prøve noe slikt spektakulært. Satser på å se midnattsola ihvertfall da. Det må kanskje bli en maraton der jeg tar meg tid til å ta ett par bilder underveis. At den egentlig heter Midnight Sun Marathon og ikke passer inn i T-konseptet får så være. Jeg må bare prøve noe sånt, noe annerledes. "Alle" skal jo til utlandet, men midnattsol er jo spesielt nok og Tromsø er vel like dyrt som utlandet... Så tenker jeg å avslutte prosjekt Maraton i september på hjemmebane, her i Trondheim. Satser på at jeg fullfører begge, og kan avslutte prosjektet. Er du med i støtteapparatet, klar for å holde helt inn? 

Midnattsola, utg 2013, utafor Bodø.
Kanskje den er like fin i Tromsø også?

Hentet fra: https://no.pinterest.com/pin/448952656580441091/

Det er nå det virkelig begynner! Er sikker på at det er hardere å gå fra halv til hel, enn null til halv. Selv om helmaraton er bare dobbelt så kort som halvmaraton. Og det er bare 2,5km lenger pr måned. Det høres ikke så langt ut, jeg økte med 5 km pr måned i fjor. Det er nå vi får se hva jeg er lagd av. Er jeg den maskina som jeg har fått høre et par ganger at jeg er? Eller overvurderes evnene noe? Knekker jeg underveis, er jeg klar for å "dø" i forsøket? Eller står jeg distansen helt ut? Jeg fikk en melding av en venn da jeg fortalte at jeg er klar for å gå for helmaraton: "Torill e maskin 2018-versjon",   "hvis du klare det, da bli du helten!". 

Jeg går for heltestatus! 

 Satser på å være hoppende glad 1.sept. 2018 også!

TurboTorill :)

3-vannsløpet, september 2017.

Det er igjen september og høstutgaven av 3-vannsløpet. Dette blir min 4.deltagelse på de to årene jeg har drevet prosjekt maraton. Så langt har jeg alltid satt en ny rekord ved deltagelse ved konkurranser. Blir det ny rekord også i kveld? Det er meldt høstregn, men det kan jo ikke stoppe en trønder. Hva gjør jeg om det regner på maraton? Jeg må jo kunne løpe i regnet også. Men ennå holder skyene seg. Litt usikker på om kroppen er helt restituert etter halvmaraton. Det er jo bare 12 dager siden. Og kroppen har kjentes litt sliten ut siden da. Men jeg gir ett forsøk, det er jo ikke opp til meg når konkurransene arrangeres og jeg kan ikke slutte å delta på 3-vann nå. Dette er jo en tradisjon. Så jeg motiverer meg, finner konkurransefokus og kjenner på tur til start at dette er nok en fin dag for konkurranse. Jeg har trua! 54.20 er siste rekord så jeg går for 54. Det vil si ca 6,75 min/ km. Det høres fort ut, men jeg hadde omtrent det på denne tiden i fjor og i vår, så da må et kunne gå denne gangen også. 

Kyvannet ved start. Foto: Andy Higgs

Det glir lett fra start. Men prøver likevel å holde igjen litt i starten. Det er jo ikke nødvendig å gå på en smell på grunn av for høy startfart. Men samtidig jeg kan erfare en smell også. Så hvorfor ikke ta en sjangse. Jeg øker litt tempo og det går fint. Høy fart og høy puls. Klarte jeg virkelig en snittfart på 6.75 i vår? Jeg holder øye med klokka som viser både puls, fart, tid og avstand. Rundt Kyvannet er det flott og stille. Noen padlere er på tur utpå vannet. En flott kveld for noe slikt. Han foran meg stopper og tar bilder. Så bra at noen tar seg tid til slikt. I dag er det tid for rekordforsøk for meg så det er bare mentale bilder som lagres. Noe som er litt vanskelig å vise frem her. Jeg får ta turen en annen kveld å ta noen bilder. Skjønt jeg har løpt runden før så ruta er dokumentert i tidligere blogginnlegg. Etter ca 2 km oppe på toppen av den første av to grusomme bakker møter jeg første løper på tur ned. Jeg smiler oppmuntrende og han løper lett mot mål. Han løp sikkert bare rundt 2 vann... kanskje.... Jeg løper forbi løperen med fotoapparatet. Spent på om jeg klarer å riste ham av meg. Alle andre er ute av synet allerede. Litt som vanlig da altså. Men det er færre deltagere i dag enn før, så da er det vel kanskje bare de raske i kveld da tenker jeg der jeg løper alene i skogen, og funderer på hvorfor jeg meldte meg på et løp for å løpe alene i skogen. Jeg kommer ikke på noen gode svar i farten.

Passert halvveis, ved Lian. Løper nesten alene i skogen.
Foto: Andy Higgs.

Halvveis har jeg brukt 29 min, og det burde være 27 min. Men kan ikke gi opp håpet ennå. Satser på en negativ split for engang skyld. Men 25 min på siste halvdel er kanskje litt tøft, selv om det har gått mye oppover så langt. Jeg er vel kanskje på det høyeste punktet nå. Prøver å ikke fokusere på tida og heller bare holde jevn høy puls, god fart og la dette bli ei skikkelig økt for hjertemuskelen samtidig som jeg vil nyte kvelden. For det er slik en flott høstkveld. Vannene er blikk stille, jeg tror en knott beit meg i ankelen. Sola sender sine siste stråler. Ned mot Haukvannet møter jeg asfalten. Og for første i gang i kveld kjenner jeg at kne og ankler ikke er så glad i asfalt nå. Det ble nok av det på halvmaraton, men rundt Haukvannet er det heldigvis en liten sti ved siden av asfalten så jeg slipper å løpe så mye på den. Jeg prøver å øke tempoet her for å ta igjen det tapte. Det kan se mørkt ut for rekord, men det er ikke over før "the fat lady sing". Hmm jeg har jo ikke sunget ennå, som jeg bruker å gjøre når jeg blir sliten, da er det ikke over ennå altså. Men er jeg "the fat lady" nå? Det er ikke over før jeg er i mål, prøver jeg å få hjernen til å si istedet. Men det begynner å kjennes i beina. Selv om beina flyter fint og det er godt å løpe, begynner kroppen generelt å få nok. Jeg lover dyrt og hellig at om kroppen tar ut alt nå i kveld skal den få hvile (med geografistudiene) i helga. Det er lett å gi alt rundt Haukvannet. Og tida her er ca 10 min rundt vannet, og før har det vært nærmere 15. Det går fort disse kilometrene. Hadde det ikke vært for at det faktisk er vann jeg løper rundt kunne en tro jeg hadde tatt en snarvei. Igjen slår det meg igjen hvilken fin høstkveld dette er. Løperen med kamera ligger ikke så langt bak meg, og jeg ser han fotograferer vannene og omgivelsene (kanskje er jeg med som en linselus også). Det er så godt å se han nyte turen.

Runder Haukvannet, en flott høstkveld. Foto: Andy Higgs

Hvor ofte kan en se speilbildet av seg selv når en løper?
Foto: Andy Higgs

Jeg starter på bakken opp gjennom Haukåsen og tilbake til Lianvannet. Dette er andre og siste stigning. Klokka viser 44 min, og 10 min på de siste to kilometrene med den oppoverbakken kan bli vel tøft. Men jeg må bare gi på. Jeg kan ikke gi opp her. It ain't over until the fat lady sing, ja altså ikke gi opp før en er i mål var det. Løypevaktene er flinke til å motivere opp stigninga. Og den har plutselig fått noen flater innimellom som jeg ikke har lagt merke til før. Jeg får trukket pusten og dratt på videre. Og den bestiges lettere enn jeg trodde. Men det å komme i gang på toppen og få fart på beina er hardt, og jeg vet at det er ennå en bit før nedoverbakkene mot mål starter. Det begynner å mørkne i skogen og det er ikke mange ukene før det er mørkt på denne tiden av kvelden, og slike konkurranser er over for sesongen.

Fantastisk høstkveld i Trondheim, Haukvannet.
Foto: Andy Higgs.

Jeg prøver å holde den samme høye farten uten å sprenge pulsen helt. 80-tallet er borte, altså prosenten av makspuls. 90-tallet er det som gjelder nå. Men så kommer plutselig krysset, løypevakta danser med skiltet og viser vei. Nå vet jeg hvordan den siste kilometren er. Det var her jeg møtte den løperen som var nesten ferdig når jeg hadde kommet opp første bakken. Jeg løper på. Det er nedover og grus, så prøver å unngå å skli samtidig som jeg slipper løs beina og lar det flyte. Og nå blir jeg faktisk møtt av ham jeg tror kom først. Tror han kjenner meg igjen og han heier meg smilende videre. Synet begynner å bli uklart, som alltid nede i denne bakken. Men jeg vet at jeg snart er der. Jeg kan skimte svingen og sparker fra over det myrlendte gjørmepartiet for å komme inn til innspurten. Jeg gir alt over flata inn mot mål. Målet var under 54.20... Jeg kom i mål på 55.48. 1,5min for sakte... Men likevel så føler jeg at jeg har gitt alt. Hvor mista jeg tida i forhold til i fjor og i vår? Tja si det. Men jeg velger å fokusere på det positive, jeg har gitt alt og jeg fikk faktisk en negativ split. Under 27 min på siste halvdel, og ca 29 på første. Selv om det var den tida jeg skulle ha halvveis. Så det var kanskje første 4 km at jeg mista de nesten 2 min. Kanskje burde jeg ha gitt på litt mer. Men var redd for å gå på smellen for tidlig. Og så: om jeg slo noen i dag? I min klasse? Nei. Kom sist. Kom jeg sist alt i alt? Nei, det var èn bak meg. Han som stoppet og tok bilder underveis. Jeg hadde akkurat fått igjen pusten når han kom bort ved drikkestasjonen etter løpet. Jeg måtte si at det var fint noen tok seg tid til å ta bilder av denne flotte kvelden. Og jammen var jeg ikke heldig å fikk noen av bildene hans. Så godt som alle bildene som er lagt inn her i dag er denne flotte løperen, Andy Higgs som tok på sin ferd rundt. Han deltok for første gang i dag. Han har også en flott reiseblogg som dere må sjekke ut: http://grownuptravelguide.com/

Sliten løper, skriver blogg,
liggende på skumrulla... Foto: meg selv

Men jeg gjør ikke dette for å slå noen, eller unngå å bli sist. Jeg gjør det for meg selv. For å se min fremgang og mine resultater. Å slå meg selv fra forrige gang.  Det ble ikke ny rekord i kveld, ett sted må jo rekordrekka stoppe. Eller ta pause. For det kommer nye rekorder igjen. Og det er ikke store smellen på 1,5 min. Neste gang! Da er det rekord igjen, i mai og september 2018. Ser heller ikke bort fra at jeg en dag før vinteren kommer, kjører mitt eget 3-vannsløp for å se om jeg klarer å komme under 54min. Jeg har jo startnummeret (har kanskje de fra tidligere løp også, så det er rom for flere deltagere).

TurboTorill :)

Halvmaraton, Trondheim 2017

Ved godt mot fra start. Foto:Marthe Wiggen

Så var altså dagen her igjen i år. Denne gangen med over ett år med spesifikk maratontrening i motsetning til i fjor da jeg gikk fra 0 til halvmaraton på 5 måneder (se egne blogginnlegg for progresjonen 2016). Nå har jeg hatt et helt år til med trening, eller, det vil si høsten brukte jeg i Ecuador med særdeles lite trening (3 turer og det på ei uke). Januar gikk stort sett med til influensa, juni og juli forsvant med brukken tå og motivasjonsproblemer og ei drøy uke før løpet så var det en forkjølelse. Så joda, i realiteten føles det som 4 mnd + 1mnd effektiv trening med litt til her og der. Men likefullt står jeg på startstreken i dag. Tommelneglene er gule for optimisme. Toppen og sokkene er rosa for det blir man glad av. Har safet inn med kompresjonssokker i dag, effekten blir ikke eksperter og leverandører enig om, men det skader ihvertfall ikke. Nervøs som i fjor. Alle forberedelser er unnagjort, sola stråler, jeg har egentlig en ganske god følelse og nå går det som det går. Eller løper....

Ute på første runde prøver jeg å holde igjen ved start. Planen er å bruke bitte litt lenger tid på første runde og deretter gi på i andre runde og oppnå en såkalt negativ split som skal være veien til suksess. Jeg oppdager etter første sving at jeg er på tur forbi fartsholderen for 2t  15 min. Tenker at han skal jeg ikke forbi, det er ikke realistisk å holde han noe særlig lenge heller. Og det å passe på å ligge bak han gjør at jeg klarer å ikke dra på altfor mye, ihvertfall den første kilometeren. Nede på Solsiden sitter det masse folk på restaurantene som jubler og klapper i det vi passerer, ett takeawaysted spiller "Eye of the Tiger", og skaper en flott stemning. Været er nydelig og jeg nærmer meg min første egne drikkestasjon på 4 km. Og jeg kommer på i det jeg ser henne stå på min venstre side at det blir helt feil. Jeg må jo nå krysse foran de som kommer bakfra med større fart. Det er viktig å holde seg til høyre når man løper saktest slik at en unngår kollisjoner og unødvendige hindringer for hverandre. Jeg får meldt det videre og hun melder videre til de andre at de må stå på høyre side. Men det går bra denne gangen.

 

Flott vær og utsikt. ved 4 km. Foto: Marthe Wiggen

I rosa... langt der borte...Ved 4km. Foto: Marthe Wiggen, 

Jeg løper videre, snubler litt i en svamp som ligger på bakken. Det er varmt i dag så løpere har behov for å kjøle seg ned, og får våte svamper ved noen av drikkestasjonene. Jeg jobber med å ikke dra på for mye, det er en sånn flott løpedag. Og jeg klarer å holde jevn fart og ligger litt høyt i puls, men ikke så altfor langt over. Men det går jevnt litt raskere enn planlagt. Passerer mamma, pappa og Torveig ved Ilsvika før bakkene starter. På toppen tenker jeg "at dette gikk jo fort, det må jeg huske til neste runde." Ligger såpass godt ann at neste drikkestopp er ikke klar. Men arrangøren sin har jeg lagt inn i back up. Men så går de neste km går litt saktere. Uten at jeg skjønner hvorfor, langs Nidelva er det flatt, beint og litt svak helling. Det skal være glimrende for å flyte videre. For det er stort sett det jeg har gjort så langt. Beina går av seg selv og flyter avgårde. Passerer heiagjengen nederst ved Nidelva, denne utstyrt med norsk flagg.  Kommer inn til runding 1 t 16 min og ligger 1 min foran planen om 2t .34min.

Heiagjengen ved Nidelva, ca 9km. Foto: Marthe Wiggen

Ute på andre runde tør jeg ikke sette opp mer tempo, selv om føttene igjen flyter fint. I følge tidsberegningene skal jo dette gå fint om jeg bare fortsetter slik, og jeg vet ikke helt hvor mye mer jeg har å gå på. Med planen på 2.34 har jeg nesten 3 min å gå på til fjorårets tid. Nede ved Royal Garden får jeg kommentarer fra publikum om at jeg fortsatt smiler bredt. Passerer igjen Solsiden til applaus fra restaurantgjestene og nå er det en ny plass "Eye of the tiger" spilles fra. Kjenner at det igjen gir energi, men må holde jevnt tempo. Redd jeg ikke holder helt til mål om jeg øker nå. På ca 13 km tar jeg igjen en som er på siste runde av helmaraton. Det ser ut som han har det vondt, han begynner å gå så jeg klapper han på skuldra og smiler oppmuntrende, han henger seg på litt og sier han har krampe i begge beina. Jeg tenker at neste år er det jeg som trenger oppmuntrende klapp og smil av halvmaratonløpere når jeg er på min fjerde og siste runde. Ved neste drikkestasjon stopper ikke jeg og da faller han av (men jeg så han i mål og klappa han på skuldra da også, han kom igjennom). På min drikkestasjon står Marthe og synger oppmuntrende sanger. Det fungerer bedre enn bare å rope at dette går bra osv. Det gir et bredere smil. Men det begynner å bli tungt å smile nå. På 15 km ligger jeg fortsatt 1 min foran 2.34-planen. Men å holde jevn fart herfra blir utfordrende. Det var omtrent på denne lengden jeg møtte veggen i fjor. Nå kommer 3T-David syklende og kommer med oppmuntringer og klare instruksjoner. I Ilsvika står fortsatt Torveig, mamma med drikke og synger som hun har fått beskjed om fra Marthe, og pappa tar bilder, det gjør det vondt å drikke, men det hjelper. 

Fått påfyll i Ilsvika. Foto: Bjørn Wiggen

Fortsatt ved godt mot. Foto: Bjørn Wiggen

Og nå starter bakkene. Jeg kommer på en sms fra en kompis i forkant av løpet "Du er en maskin". Og det hjelper, maskina tråkler seg sakte opp bakkene. Løypemannskapet trøster oss alle med at dette er siste gang for i dag. Bakkene er jo ikke lange, jeg husker hva jeg tenkte på første runde. Men de er styggelig bratte. Jeg kommer opp og over toppen og prøver å regne ut hvordan jeg ligger an på tidsplanen, men tallene stokker seg. Jeg har hatt fart rundt 7 min/km i snitt og prøver å finne ut om jeg berger med fart på 8min/km, og hva var det jeg regnet med, regnet jeg rett? Men jeg klarer hverken 7 eller 8-gangen så lett. Det er ingen tall som går opp i 34, det er egentlig ingenting som går opp i noe. Men finner likevel ut at det skal gå. Så dukker 3T-David opp igjen. Gode ord før han fisker frem colaflaska rett før Ila Kirke og ber meg holde litt igjen før jeg øker på de siste 2 km. Jeg lover å prøve. Men når det er 2 km igjen er det lite å øke med. Jeg gjør noen forsøk, men er redd jeg ikke kommer i mål. Jeg har krampeantydninger på fremsiden av leggene. Anklene gjør vondt. og jeg har gnagsår under armene av t-skjorta. Er forøvrig ikke like vondt som på innsiden av lårene. Men det har jeg heldigvis klart å unngå i dag. Ser folk i tynne, korte shortser og tenker at de kan fort ha gnagsår. Jada, en tenker mye rart når en løper i 2,5 time. Men ennå har jeg ikke sunget merkelige sangtekster for å opprettholde humøret. Husker ikke om jeg har tenkt så mye annet enn tid og puls og hold jevn fart. Og for et vær! Sola stråler fortsatt og på en av drikkestasjonene holdt de opp hageslangen for å gi en avkjølende dusj til løperene. Trondheim i september! Jeg begynner å tenke teknikk, beina flyter ikke like lett lenger, så jeg fokuserer på å presse krafta ned igjennom beina, la de gå som et hjul. Det går svakt nedover mot 20 km og der står Wenche klar med Cola og forsøker å oppmuntre med at det er bare 1 km igjen. Jeg grynter tilbake. Nevøen min på 8 mnd synger/skravler ett eller annet fra vogna si. Jeg tolker det oppmuntrende.

Heia Tante! Ca 20 km. Foto: Wenche Storstrand

Tante har passert på siste runde. Ca 20km. Foto: Wenche Storstrand

Jeg har begynt å se at 2.34 kan være vanskelig, så klarer ikke helt å smile over at det er snart mål. Jeg må bare fokusere på å løpe, og prøver å øke litt til. Unger står midt i gata for å ta High -five. Jeg har ikke energi til noe slikt på denne runden, og la de små ungene virre midt i løypa finner jeg også en smule uforsvarlig. De må gjerne stå langs siden, men midt i blir skummelt. Passerer Bybroa, og kryper nesten opp mot Domkirka og så starter den lange Munkegata inn til mål. Og det blir liksom aldri nærmere, jeg ser at 2.34 har passert men jeg vil inn før 2.36, må slå fjoråret. Ser ut som om jeg står stille. Må løpe, må gi alt! Titter på klokka og ser jeg har puls på 100%. Og overrasket over at jeg klarer å se tydelig. Jeg må bare gi alt. Men det er så langt. Kan ikke gi meg på oppløpet! Endelig kommer målstreken, jeg kommer over og faller sammen på bakken. Jeg er i mål. Det gjør vondt og tårene triller, litt av smerte, mest av glede. Jeg klarte det! 2.35.28 sier klokka. 2.35.55 sier resultatlista. Uansett om det er minuttet eller mer, så er det bedre enn i fjor! Jeg får et godt klapp på skuldra av løpevenninne Anne som kommer inn etter sin 10km. Tårene triller bare og jeg er sliten. Men i mål og fornøyd. Flere klemmer, flere tårer. 

I mål! Foto: Jannike Hansen

Så sliten og glad kan man altså være
etter fullført halvmaraton. Foto: Aina Skoge

Den yngste heieren er bekymret for TulleTante
 som henger over gjerdet rett etter målgang.
Foto: Jannike Hansen

 Jeg holdt mitt løp, lot meg ikke rive med av 10km- løperene som kom fort bakfra. Tiden er ikke mye bedre enn i fjor, men jeg holdt jevnere fart og møtte ikke veggen på samme måte som i fjor. Da det var tungt fra 15/16km og inn. Nå var det værst fra 18/19 km, men ikke like ille som i fjor. Ingen gåing i år, annet enn under drikkinga. Så om ikke tida ble så mye bedre har jeg helt klart blitt bedre på å disponere kreftene. Og det kommer godt med til en helmaraton neste år. Etterpå tar det kortere tid å komme seg, så da begynner jeg å tenke om jeg kunne gitt mer underveis. Men vet ikke om det da hadde gått like bra på slutten. Men når jeg sitter i sofaen, sliter med å komme opp, men likevel ser frem til å trene mer og fullføre en distanse som er dobbelt så lang neste år... Enten er jeg full av adrenalin fortsatt eller fullstendig gal, som det stod på t-skjorta jeg la ut bilde av i forrige innlegg: "Any idiot can run, but it takes a special kind of idiot to run a (half) maraton".

Stolt! Med medalje! Foto: Jannike Hansen

Da var jeg i mål i denne konkurransen. Fikk fresha opp brunfargen litt også. 14.september er det høstutgaven av 3-vannsløpet, har ennå troa på halvmaraton på Cuba i November, før helmaratonene neste år. Følg med videre på veien. Og veldig artig å høre at jeg inspirerer folk med bloggen min. Og tusen takk alle arrangører, heiere både de jeg kjenner og alle andre, drikkelangere, sjåfør og oppmuntrere. Dette går ikke uten dere. Så bare sett av lørdag 1.september neste år. Går for beste heiagjeng: Team TurboTorill! 

TurboTorill :)

Dagen før dagen....

Farge og startnr i år. 

Det er dagen før dagen. Og ett år siden sist. Men er jeg blitt bedre? Sånn som året har blitt og nevnt mange ganger før, så føler jeg meg usikker på akkurat det. Jeg kjenner meg jo sterkere, men de siste løpene har ikke vist at jeg har blitt noe raskere. Kanskje jeg overpresterte i fjor? I følge en reportasje i "Kondis nr. 6/2017" kan en finne halvmaratonfarta si med en formel/ regresjonsligning og utgangspunkt i terskelfarta. Altså farta du kan ha uten å stivne i lårene, med en gang. Der du klarer å gi nok oksygen til musklene for at melkesyra forbrennes. Jeg målte laktatterskelen i vinter så med formelen: forventet sluttid på halvmaraton =242,41- (10,81 x terskelfart km/t) fant jeg ut at min tid vil bli 2t og 25 min. Og det var jo den tida jeg ønska meg i fjor. Det burde jo da være mulig i år. Men samtidig, å forbedre tida med ca 10 min er ganske mye. Et halvt minutt bedre pr km høres kanskje ikke mye ut. Men over et langt løp er det likevel en del. Men i morgen får vi svaret. Med startnr 2149, i mål sånn ca kl 17. Hovedmål er gjennomføring, dernest å slå meg selv fra i fjor og alt bedre enn det er meget godt. 

Dagen før er studiesamlingens siste dag. Det har vært tre innholdsrike dager, og lite rom for å tenke på maraton. Så nå på toget hjem må hodet skifte fokus, siste treningsøkt skal gjøres og en god middag venter etterpå. Før de siste forberedelsene legges. Bekreftelser på drikkelangere, finne klær og sove godt. Jeg starter jo ikke før 14.24, så det er nesten for god tid i morgen. Måltidene før løpet må planlegges og så må jeg mentalt gå inn i bobla. 

Ønsk meg lykke til, møt opp å hei meg fram. Både heiagjenger som jeg vet om og som jeg ikke vet noe om er flott, en kan ikke roe ned om det plutselig er heiere rundt omkring. Sier tilslutt, som dette t-skjortetrykket: "Any idiot can run, but it takes a special kind of idiot to run a half marathon".

TurboTorill:)