3-vannsløpet, september 2017.

Det er igjen september og høstutgaven av 3-vannsløpet. Dette blir min 4.deltagelse på de to årene jeg har drevet prosjekt maraton. Så langt har jeg alltid satt en ny rekord ved deltagelse ved konkurranser. Blir det ny rekord også i kveld? Det er meldt høstregn, men det kan jo ikke stoppe en trønder. Hva gjør jeg om det regner på maraton? Jeg må jo kunne løpe i regnet også. Men ennå holder skyene seg. Litt usikker på om kroppen er helt restituert etter halvmaraton. Det er jo bare 12 dager siden. Og kroppen har kjentes litt sliten ut siden da. Men jeg gir ett forsøk, det er jo ikke opp til meg når konkurransene arrangeres og jeg kan ikke slutte å delta på 3-vann nå. Dette er jo en tradisjon. Så jeg motiverer meg, finner konkurransefokus og kjenner på tur til start at dette er nok en fin dag for konkurranse. Jeg har trua! 54.20 er siste rekord så jeg går for 54. Det vil si ca 6,75 min/ km. Det høres fort ut, men jeg hadde omtrent det på denne tiden i fjor og i vår, så da må et kunne gå denne gangen også. 

Kyvannet ved start. Foto: Andy Higgs

Det glir lett fra start. Men prøver likevel å holde igjen litt i starten. Det er jo ikke nødvendig å gå på en smell på grunn av for høy startfart. Men samtidig jeg kan erfare en smell også. Så hvorfor ikke ta en sjangse. Jeg øker litt tempo og det går fint. Høy fart og høy puls. Klarte jeg virkelig en snittfart på 6.75 i vår? Jeg holder øye med klokka som viser både puls, fart, tid og avstand. Rundt Kyvannet er det flott og stille. Noen padlere er på tur utpå vannet. En flott kveld for noe slikt. Han foran meg stopper og tar bilder. Så bra at noen tar seg tid til slikt. I dag er det tid for rekordforsøk for meg så det er bare mentale bilder som lagres. Noe som er litt vanskelig å vise frem her. Jeg får ta turen en annen kveld å ta noen bilder. Skjønt jeg har løpt runden før så ruta er dokumentert i tidligere blogginnlegg. Etter ca 2 km oppe på toppen av den første av to grusomme bakker møter jeg første løper på tur ned. Jeg smiler oppmuntrende og han løper lett mot mål. Han løp sikkert bare rundt 2 vann... kanskje.... Jeg løper forbi løperen med fotoapparatet. Spent på om jeg klarer å riste ham av meg. Alle andre er ute av synet allerede. Litt som vanlig da altså. Men det er færre deltagere i dag enn før, så da er det vel kanskje bare de raske i kveld da tenker jeg der jeg løper alene i skogen, og funderer på hvorfor jeg meldte meg på et løp for å løpe alene i skogen. Jeg kommer ikke på noen gode svar i farten.

Passert halvveis, ved Lian. Løper nesten alene i skogen.
Foto: Andy Higgs.

Halvveis har jeg brukt 29 min, og det burde være 27 min. Men kan ikke gi opp håpet ennå. Satser på en negativ split for engang skyld. Men 25 min på siste halvdel er kanskje litt tøft, selv om det har gått mye oppover så langt. Jeg er vel kanskje på det høyeste punktet nå. Prøver å ikke fokusere på tida og heller bare holde jevn høy puls, god fart og la dette bli ei skikkelig økt for hjertemuskelen samtidig som jeg vil nyte kvelden. For det er slik en flott høstkveld. Vannene er blikk stille, jeg tror en knott beit meg i ankelen. Sola sender sine siste stråler. Ned mot Haukvannet møter jeg asfalten. Og for første i gang i kveld kjenner jeg at kne og ankler ikke er så glad i asfalt nå. Det ble nok av det på halvmaraton, men rundt Haukvannet er det heldigvis en liten sti ved siden av asfalten så jeg slipper å løpe så mye på den. Jeg prøver å øke tempoet her for å ta igjen det tapte. Det kan se mørkt ut for rekord, men det er ikke over før "the fat lady sing". Hmm jeg har jo ikke sunget ennå, som jeg bruker å gjøre når jeg blir sliten, da er det ikke over ennå altså. Men er jeg "the fat lady" nå? Det er ikke over før jeg er i mål, prøver jeg å få hjernen til å si istedet. Men det begynner å kjennes i beina. Selv om beina flyter fint og det er godt å løpe, begynner kroppen generelt å få nok. Jeg lover dyrt og hellig at om kroppen tar ut alt nå i kveld skal den få hvile (med geografistudiene) i helga. Det er lett å gi alt rundt Haukvannet. Og tida her er ca 10 min rundt vannet, og før har det vært nærmere 15. Det går fort disse kilometrene. Hadde det ikke vært for at det faktisk er vann jeg løper rundt kunne en tro jeg hadde tatt en snarvei. Igjen slår det meg igjen hvilken fin høstkveld dette er. Løperen med kamera ligger ikke så langt bak meg, og jeg ser han fotograferer vannene og omgivelsene (kanskje er jeg med som en linselus også). Det er så godt å se han nyte turen.

Runder Haukvannet, en flott høstkveld. Foto: Andy Higgs

Hvor ofte kan en se speilbildet av seg selv når en løper?
Foto: Andy Higgs

Jeg starter på bakken opp gjennom Haukåsen og tilbake til Lianvannet. Dette er andre og siste stigning. Klokka viser 44 min, og 10 min på de siste to kilometrene med den oppoverbakken kan bli vel tøft. Men jeg må bare gi på. Jeg kan ikke gi opp her. It ain't over until the fat lady sing, ja altså ikke gi opp før en er i mål var det. Løypevaktene er flinke til å motivere opp stigninga. Og den har plutselig fått noen flater innimellom som jeg ikke har lagt merke til før. Jeg får trukket pusten og dratt på videre. Og den bestiges lettere enn jeg trodde. Men det å komme i gang på toppen og få fart på beina er hardt, og jeg vet at det er ennå en bit før nedoverbakkene mot mål starter. Det begynner å mørkne i skogen og det er ikke mange ukene før det er mørkt på denne tiden av kvelden, og slike konkurranser er over for sesongen.

Fantastisk høstkveld i Trondheim, Haukvannet.
Foto: Andy Higgs.

Jeg prøver å holde den samme høye farten uten å sprenge pulsen helt. 80-tallet er borte, altså prosenten av makspuls. 90-tallet er det som gjelder nå. Men så kommer plutselig krysset, løypevakta danser med skiltet og viser vei. Nå vet jeg hvordan den siste kilometren er. Det var her jeg møtte den løperen som var nesten ferdig når jeg hadde kommet opp første bakken. Jeg løper på. Det er nedover og grus, så prøver å unngå å skli samtidig som jeg slipper løs beina og lar det flyte. Og nå blir jeg faktisk møtt av ham jeg tror kom først. Tror han kjenner meg igjen og han heier meg smilende videre. Synet begynner å bli uklart, som alltid nede i denne bakken. Men jeg vet at jeg snart er der. Jeg kan skimte svingen og sparker fra over det myrlendte gjørmepartiet for å komme inn til innspurten. Jeg gir alt over flata inn mot mål. Målet var under 54.20... Jeg kom i mål på 55.48. 1,5min for sakte... Men likevel så føler jeg at jeg har gitt alt. Hvor mista jeg tida i forhold til i fjor og i vår? Tja si det. Men jeg velger å fokusere på det positive, jeg har gitt alt og jeg fikk faktisk en negativ split. Under 27 min på siste halvdel, og ca 29 på første. Selv om det var den tida jeg skulle ha halvveis. Så det var kanskje første 4 km at jeg mista de nesten 2 min. Kanskje burde jeg ha gitt på litt mer. Men var redd for å gå på smellen for tidlig. Og så: om jeg slo noen i dag? I min klasse? Nei. Kom sist. Kom jeg sist alt i alt? Nei, det var èn bak meg. Han som stoppet og tok bilder underveis. Jeg hadde akkurat fått igjen pusten når han kom bort ved drikkestasjonen etter løpet. Jeg måtte si at det var fint noen tok seg tid til å ta bilder av denne flotte kvelden. Og jammen var jeg ikke heldig å fikk noen av bildene hans. Så godt som alle bildene som er lagt inn her i dag er denne flotte løperen, Andy Higgs som tok på sin ferd rundt. Han deltok for første gang i dag. Han har også en flott reiseblogg som dere må sjekke ut: http://grownuptravelguide.com/

Sliten løper, skriver blogg,
liggende på skumrulla... Foto: meg selv

Men jeg gjør ikke dette for å slå noen, eller unngå å bli sist. Jeg gjør det for meg selv. For å se min fremgang og mine resultater. Å slå meg selv fra forrige gang.  Det ble ikke ny rekord i kveld, ett sted må jo rekordrekka stoppe. Eller ta pause. For det kommer nye rekorder igjen. Og det er ikke store smellen på 1,5 min. Neste gang! Da er det rekord igjen, i mai og september 2018. Ser heller ikke bort fra at jeg en dag før vinteren kommer, kjører mitt eget 3-vannsløp for å se om jeg klarer å komme under 54min. Jeg har jo startnummeret (har kanskje de fra tidligere løp også, så det er rom for flere deltagere).

TurboTorill :)