En møkkatur.

Farlig grønn... (lommeselfie)

"Rosablogger" er et begrep i bloggverdenen. Om min passer inn i definisjonen "relativ ung jente som forteller om sin hverdag, mote, sminke og hvor kjedelig skole er" kan vel diskuteres. I dag er ihvertfall ikke min dag rosa, mer gjørmete og farlig grønn. 

Det har regnet i hele dag, jevnt silregn som knapt vises når du ser ut, men etter en liten tur ute er du allerde dryppende våt. Likevel, etter noen morgentimer på sofaen, catching up på diverse tvprogrammer lagret på dekoderen fra de siste ukene, trengte jeg en tur ut. Det kan da ikke være så ille, og løping i regnet er jo bare koselig og forfriskende. Tenkte jeg i det jeg la ut... 

Planen var å løpe i kombinasjon med kjapp gange i oppoverbakkene fra Baklidammen til Geitfjellet og ned igen. En tur som skulle ta en times tid og være i underkant av 7km. Lett. Men det er vel et hint for turen når jeg allerde tidlig tar feil vei. Må snu og komme på rett sti. Passerer Lavollen, møter en kollega på tur hjem, selv om jeg er småblaut er jeg fortsatt ved godt mot. Kledd i løpesko, løpetights og lett jakke, heldigvis ull under, men føler meg litt malplassert blant de andre på tur i fullt regntøy og støvler. En og annen annen løper møter jeg også. Kommer over på stien som går oppover til fjellet. Men når det regner, så blir bakken våt, og når snøen nettopp har gått blir det lett gjørme. Så på tur oppover var det mer gjørme og bekk enn sti. På de værste stedene prøvde jeg, som mange andre før meg, å gå rundt. Men da befant jeg meg plutselig i søkkvåte myrer. Kaldt vann som siver inn mellom tærne. Fortsetter oppover. Og omsider når jeg toppen. Der er jeg alene, merkelig nok. Det er kaldt, vindfullt og vått. Utsikten er bare lave grå skyer, ser noen artige formasjoner, men det er ikke tid for å stå å fundere på skylagene. Nå skal jeg bare kjapt ned og hjem. 

Topptur, før det ble bærtur. 416 moh.

Den siste biten opp til toppen er glatte berg, og vanskelig nok å komme opp/ned på godværsdager og tørt føre. Jeg så en liten sti gå ut rett før den siste kneika og tenker at den går sikkert rundt den lille knausen, så jeg prøver meg på den på tur ned. Bak haugen møter jeg en liten famile som prøver å oppmuntre barnehagebarnet til å fortsette, "de utforsker jo bare skogen". Barnet begynner å gråte i det jeg kommer bak dem. Og moren spørr om hva det er og om " har dama en farlig grønn jakke på seg". "Farlig grønn?" - tenker jeg. Ja, den er litt signalfarget, men farlig? Hva er det for noe å si til et barn? Jeg passerer dem og finner kjapt ut at stien gikk ikke helt der jeg trodde, og jeg må utforske skogen litt jeg også. Over trestammer, under dryppende grener, rundt trær og så videre. Det tar litt tid før jeg finner noen sti igjen. Og tror jeg er inne på riktig sti. Jeg kjenner meg ikke helt igjen, men tenker bare at det er lenge siden jeg var her og går på. For løpe er håpløst her. Bare småstrekker mellom de værste gjørmehullene, og de mange røttene er det mulig å løpe noen få steg. Tråkker skjeivt og kjenner det i ankler og knær at dette var ikke rett skovalg og rett tur i dag. Stien deler seg og jeg tenker at jeg tok den "lette" stien som ender like nedenfor den jeg tok på tur opp. Den er kanskje mer løpbar. Det er glatt og gjørmete og plutselig ligger jeg på bakken. Buksa har fått hull, har gjørme nedover leggen og på jakkeermene. Lette smerter i beina og skuldrene, men satser på at det bare er "sjokket" over uvant begelse.

Og buksa ble ødelagt

 "At buksa var nyvaska, vet jeg jo selv, 

men snubler´n i veikanten detter´n jo lell, 

og havner´n i søla og farten er brå. 

er´n nødt til å lande med buksa på. 

Sånn måtte det gå, det må du da forstå, 

og ingen vil vel ramle hvis de ikke må. 

Og buksa var ren og nesten like pen 

før jeg hadde plumpa neri grøfta me´n."

(Kveldssang for Laffen, Alf Prøysen)

Men nå begynner jeg å bli lei. Jeg er gjennomvåt, og det skulle da ikke være så langt ned til veien. Jeg ser et skilt med "Våttakammen".  Det skal liksom være utsikt herfra, men eneste jeg ser er skog og skyer. Kanskje på en finværsdag. Men den ligger jo ikke på stien jeg skal ta? Jeg kommer omsider ned på veien. Det er bare det at den er ikke asfaltert. Denne veien er grusvei og det skulle den ikke være. Jeg plukker opp telefonen og Endomondokartet. Jeg er ikke i nærheten av der jeg skal være. Men jeg satser på den ene, mest logiske, retningen og begynner å løpe, for det er faktisk mulig her. Jeg når snart etter en gammel mann som labber sakte oppover med en paraply. Paraplyen er ødelagt på den ene siden og alt vannet renner fra paraplyen og ned på jakka hans. Han er tydelig søkkvåt på den ene siden. Stakkar mann, forvirra ser han ut og. Så jeg må bare høre med han at alt er bra. Han kunne jo ha gått seg vill fra noe(n). Men han hevder alt er bra, så jeg løper litt videre. Lenger borte på veien møter jeg et hyggelig par med hund. Jeg må bare forsikre meg at jeg er på rett vei. Så jeg spørr om raskeste vei til Baklidammen. De smiler forsiktig og sier" det er et stykke dit da", jo jeg har jo skjønt det. De gir et par alternative veier, men sier om den ene at det er litt bløtt der da. Mannen ser så på meg, ned og opp, kremter "men den er kanskje ikke blautere enn du allerede er". Jeg smiler oppgitt og ler.. Takker for tipsene og løper videre. Men kroppen er stiv og vil ikke mer. Sulten, tørst, blaut og kald. Håper bare noen skal komme å plukke meg opp og bære meg hjem, så jeg slipper å løpe mer. Som om det skulle skje, nei, her er det bare mine egne bein og stahet som bærer meg, for viljen er sur, og angrer på den lette frokosten.

Jeg kommer opp mot Teisendammen og golfbanen. Skiltet om at en må løpe rundt banen for sin egen sikkerhet. Til min overraskelse oppdager jeg en del aktivitet ute på banen, og tenker at jeg orker ikke en ball i hodet nå. Så jeg løper rundt. Nå er det ikke så nøye med å hoppe over gjørmehull og søledammer. Jeg vil bare hjem. Og når jeg kommer ut av skogen og ser demningen på dammen, kjenner jeg lettelsen. Bare over demningen så er jeg framme. Den demningen har aldri vært så lang noen gang, og det er så vidt jeg orker å løpe over hele. På andre siden møter jeg en gjeng løpere, deriblant søskenbarnet mitt, viser seg at det er landslaget i skiorientering som også skal opp på Geitfjellet, jeg ønsker dem lykke til, og håper de får en bedre tur enn meg. 

Sånn skulle turen være...
(lånt bilde av ærfaren Geitfjeller)

... men sånn ble min tur...

Det er ikke alle turer som har sol og perfekt temperatur. Det er ikke alle løpeturer i regnet som er forfriskende, og det er ikke alle turer som gir "Runners High" og lykkefølelse. Noen turer er bare møkkaturer. Men en må vel ha de også, for variasjonens del. Og en må dele de også, det er noen baksider med medaljen og maratonmål. Men forhåpentligvis er de verd strevet når en passerer målstreken. 

Prøver ett tappert smil fremme ved bilen.

En møkkatur - for variasjonens skyld. 

TurboTorill :)

Ps: Endomondoappen sier at turen bare ble 10km, men jeg brukte 2 timer noe som føltes som en evighet og noe som aldri tok slutt. Og frøs så jeg skalv. Og det er forresten 100 dager igjen til Trondheim Maraton.

Løplabbets søndagstur

Det er søndag og en smule tungt å komme seg ut av senga før klokka 10. Men jeg har tenkt meg ned til byen for å delta på den første søndagsturen i regi av Løplabbet. Jeg har jo savnet det å ha noen faste å trene med, både for å komme seg ut, men også litt drahjelp underveis i økta, og kanskje kan denne uformelle løpegruppa på søndager være noe av det jeg trenger og ønsker. Jeg kommer meg omsider ut av senga, rekker en kjapp frokost før det er på med løpeklær og ut i bilen. Det er overskyet og bare 10 grader i dag. Litt skuffende etter gårsdagens sol og varme. Tilbake til trøndersk vår. Men egentlig greit løpevær og da blir det heller ikke så mange som er ute å går tur, som gir oss god plass å løpe i gruppe på.

Nede i sentrum møter jeg "løpsleder" Sigurd fra Løplabbet noe spent utenfor butikken. Og etterhvert som klokka siger mot 11 og passerer, blir vi tilsammen seks stykk som legger ut på tur. Dagens løype er 8 km, det samme som 3vannsløpet på torsdag var. Blir spennende å se hvordan tida blir nå, med annen løype og fartsopptrekkere. Jeg skjønner raskt ut fra de andre deltakerne i dag at jeg blir liggende og danne baktropp. Mot flere maraton og ultraløp har min halvmaraton lite å stille med. Men jeg er med fra start også får vi se. Løpslederen snakker om kanskje å legge oss på 5.30 -fart. Jeg ler og sier jeg er glad hver gang jeg kommer under 7 min pr. km. Vi setter kurs for Piren og ser Hurtigruta ligge til kai. Jeg holder ennå følge og tenker at dette tempoet skal jeg klare å holde. Vi må også stoppe underveis for grønn mann i lyskryssene, det blir små pustepauser. 

Munkholmen i det fjerne, fra Skansen.

Vi fortsetter langs kanalpromenaden. Det er flott vær og stille på sjøen, men det er også omtrent det jeg får med meg av utsikten og omgivelsene i dag. Jeg fokuserer mer på de fem ryggene foran meg. De blir stadig litt og litt lengre foran. Vi kommer til Ila og fortsetter videre inn i maratonløypa fra i fjor, bare motsatt vei.

Og jeg husker fra i fjor at  det var svakt nedover her, altså nå er det lett oppover. Tankene begynner å fly og jeg lurer på om jeg har tatt meg litt vann over hodet til høsten med full jobb, samlingsbaserte studier og maratontrening. Kanskje må jeg ta studiene over flere semestre. Jaja, vi får ta det til høsten, jeg starter som planlagt også får vi se underveis. Også lar jeg de tankene reise videre.

Oppover Marienborg blir avstanden til ryggene foran meg stadig lengre, litt og litt. Løpslederen slipper seg ned til meg og holder følge. Sier at vi holder et 6.20-tempo. Det er endel raskere enn det jeg bruker å ha. Det blir litt smått med praten, jeg har nok med å puste og løpe. Rolig pratetempo er borte forlengst. Søndagstur er ikke noe slappavtur for meg i dag. Oppe ved sykehusbrua venter de andre, og jeg sier de må jo bare dra i sitt tempo, jeg kommer alltids inn til mål, om enn i en annen rute en de andre om jeg mister dem helt av synet. Men vi holder sammen videre. Ei av de andre kommentere at det er jo litt dårlig gjort at de får vente og ta pause, men løper videre når jeg kommer. Men jeg vil gjerne holde jevnt tempo, så jeg løper rolig videre. Ned mot Nidarø svinger vi inn på stien ved Nidelva og vender inn mot byen. Merkelig å løpe denne retningen, jeg løp den motsatt vei så mange ganger i fjor. Her blir det snakk om at det å løpe med startnummer gir en ekstra boost for å yte litt mer. Jeg skyter inn at det hjelper å ha ei gruppe å løpe med som du ikke vil holde igjen også. Litt spredd latter høres i gruppa. Det er ialle fall god stemning selv om det er ulikt treningsutbytte i blant oss i dag. 

Inne i sentrum må jeg slippe litt igjen, men også her får jeg hjelp av trafikken som gjør at de andre må vente, men er klar til å løpe over når jeg kommer. Nå skal vi bare ned til butikken i Nordre gate igjen. Men her var det godt jeg hadde noen å løpe etter. For her trodde jeg at vi var i en annen gate enn vi var, og da ville det ha blitt litt mer rot til mål. En smule sliten kanskje. Nordre er jo ikke så vanskelig å finne, men når du tar feil av Frimurerlogen og Vår Frue Kirke.. ja da er det godt at turen snart er over. 

Godt fornøyd med dagens økt. 

En av de andre i gruppa slipper seg ned til meg der jeg ligger et lite stykke bak de andre. Og vi klarer faktisk å ta igjen de andre i det de runder hjørnet. Og i mål foran butikken stopper klokka på 50.21! det er ganske nøyaktig fire- 4-  minutter kjappere enn de 8 km på torsdag! 4 minutter!! Ja løypa i dag var flatere og jevnere enn rundt de tre vannene på torsdag, men likevel... Det ble ikke 5.30 -tempo, mer ett 6.20-tempo gjennom hele turen. Og det er jo en enorm fremgang for meg. 

Takk løpegruppe! Jeg kommer tilbake neste søndag! Og nå kjennes tanken på studier, jobb og maratontrening til høsten helt greit ut. Takk løpeendorfiner! :)

TurboTorill :)

Konkurransetid: Tordenskiold og 3 vannsløpet

Klar for Tordenskiold og 5 km.

Det er vår og løpene kommer tett. I år som i fjor står 3 vannsløpet på programmet, men i år utvider jeg også med ærverdige Tordenskioldløpet. Begge som en naturlig del av treninga og oppkjøring til Trondheim Maraton, ikke noen egen formtopp inn mot disse løpene. Selv har jeg lagt inn litt lengder og ruter som passer inn med lengdene og traseene som løpene går i, bare sånn for å finne fokus og disponering av løpet. Få hodet på konkurransemodus. Siden Tordenskioldløpet er nytt av året og kommer først tok jeg 5 kmdistansen her. Jeg har ingen løp med 5 km fra før, men har jo noen 5 kilometre å sammenligne med fra i fjor, både i seg selv og som deler av 10, 15 og 20 km. Og her var tiden over 35 min på alle, nærmere 37 og 38 min. Så når treningsturen på 5 km rett før Tordenskiold gikk inn på 34,5 min, uten å løpe maks så det lovende ut for selve løpet (se eget blogginnlegg; "Oppladning til Tordenskiold"). 

Rekord! 5 km!

Løpsdagen for Tordenskiold kom med snøbyger og knapt plussgrader på morgenen. Innen løpsstart titta sola frem og varmet opp til hele 5 varmegrader. Men sol, oppholds og vindstille må jo være nok for en trønder. Og flere stilte til start i singlet/t-skjorte og shorts. Og kanskje gav det dem en ekstra grunn til å løpe fort. Jeg hadde mitt tidsmål som motivasjon nok og kledde meg med litt mer. Fortsatt er det den magiske 7min pr km som jeg hele tiden ønsker å komme under. På 5 km gir det en «makstid» på 35 min. Løpet starter på Lade Idrettsanlegg og i stor flokk løper vi ut mot Lade Alle, det går lett å løpe og det blir raskt spredning i feltet, selv om det hele tiden er folk rundt meg. Jeg prøver å holde fokus på meg selv og ikke bli med på andres tempo. Etter 2 km er jeg på 12.30 og altså 1.30 foran «skjema». Og nyter ett øyeblikk alle løperne ned mot fjorden. Trondheim er vakkert. På både 3 og 4 km ligger jeg rundt 7min på kilometeren og det er de to første som gjør at jeg ligger foran skjema. Men jeg skjønner nå at dette skal gå bra, og den siste kilometeren gir jeg på litt mer. Det er flatt og lett å løpe og jeg kommer inn til 32.07! Nesten 3 min foran skjema, og 2 min foran treningsturen min uka før. Siste kilometeren hadde jeg en fart på 5,5 min! Også treningskamerat Stig hadde gjort et godt løp, tross hustrige varmegrader og litt mer spontan påmelding. Vil du vite mer om Tordenskioldløpet kan du lese artikkelen jeg skrev for kondis.no: http://www.kondis.no/tordenskioldloepet-i-kaldt-maivaer.5997449-127676.html

Ei ukes tid etter Tordenskioldløpet kom det årlige 3 vannsløpet, vårutgaven. 18.mai med noen flere varmegrader enn under Tordenskiold, var det god stemning for nytt rekordforsøk. Treningskamerat Stig hadde tilslutt bestemt seg for å bli med også på dette løpet, og var også med i høstutgaven, så nå hadde vi begge en konkret tid å slå. En time før løpet ligger jeg på treningsmatta på gulvet hjemme, tøyer litt såre og ømme muskler etter lange arbeidsdager med mye gåing og ståing, og 17,mai i bunadssko,  og har egentlig mest lyst å bare lukke øynene å sove. Men finner litt motivasjon i en krok og kommer meg avgårde. Vårutgaven i fjor var første gang jeg løp 8km noen sinne, og kom inn til underkant av 59min. Da var målet under 1 time. I høstutgaven, en smule bedre form to uker etter halvmaraton forbedret jeg den tiden med over 4 minutter til 54,32 min. Jeg tenkte før start at det kunne bli tøft å slå den tiden. Jeg var jo i mitt livs beste form da, og føler ikke at jeg er der nå. og med 7 min på kilometeren som igjen den magiske grensa ville minstemålet være under 56 min, selv om jeg egentlig ønsket å slå fjorårets  54.32.

Jeg kjenner under oppvarminga at det er tungt. Det gjør vondt å puste, som om lufta er altfor kald til lungene (men det er jo faktisk 15 grader, om enn ikke sommervarme). Starten går og jeg havner i ett felt med et helt håndballag, som skal løpe sammen hele veien. Det er vanskelig å komme forbi, og de løper igjen litt forbi meg. Men det gjør vondt i hele kroppen, brystet verker og jeg slipper jentene foran og glemmer dem. Jeg kjører mitt løp og mitt mål. Pulsen spretter i taket, men det føles som å løpe i sirup. Ved 2 km passerer vi mål og jeg har mest lyst å svinge inn å si "takk for i dag". Men jeg kan jo ikke det. Jeg kjemper meg opp bakken videre, må ta noen gåsteg helt på toppen. Den bakken er bare grusom, for når du tror du er på toppen så flater den bare litt ut når du krysser veien, også kommer en kneik til. Jeg er nå på mer enn 7 min/km, og kjenner at dette kan bli et langt løp. Men jeg kan ruta og vet at det slakker mer av rundt neste vann. På 3 km har jeg tatt inn 1 min på 56min-målet og trua kommer litt mer tilbake. Jeg fokuserer bare på å gjøre mitt beste i dag. Og om dagsformen ikke er den beste så skal jeg yte det jeg klarer likevel. Ved 4 km tar jeg igjen håndballjentene, og de breier seg utover hele stien, så det er vanskelig å komme forbi, og i det jeg kommer forbi, så øker de farten og jeg er midt i klynga igjen. Treneren kommenterer at han synes litt synd på meg som havnet midt i blandt dem, men jeg svarer at jeg skal kjøre mitt løp, så dette er god trening. Heldigvis svinger de av for 2 vann og jeg for fortsette alene på stien mot det 3.vannet. Beina går litt mer av seg selv, men jeg må holde fokus på å holde kroppen oppe og ha god holdning. Og løpe på videre. På 5 km har jeg 1,5 min til gode på 56minmålet og begynner nå å se at kanskje 54.30 også kan være mulig. Jeg klarer likevel ikke å nyte synet av vannet på samme måte som treningsturen helga før. Heldigvis tok jeg noen bilder da. 

Haukvannet (vann nr.2).

Naturlig dyreliv på treningsturen.
Gjorde lurt i å holde seg borte under løpet...

Plakaten med 6km er borte, og jeg vet ikke hvordan jeg ligger ann, men overbeviser meg selv om at ingenting er tapt før jeg er i mål. Så lenge jeg er i løypa så er alt mulig. Men jammen meg bra at det er lenge til halvmaraton! Også kommer den andre og siste lange, tunge bakken. Den er alltid lettere en jeg tror tenker jeg  idet jeg når toppen, men den kjennes i beina videre. Jeg kan løypa nå og vet at det er bare litt slak oppover, før det flater ut og det er bare nedover til mål. ved 7km har jeg som ventet tapt mer tid, og 56målet virker som det jeg må jobbe for, men nå har motivasjonen økt i takt med tida, og jeg vil ikke gi meg på noe mål ennå, så jeg løper på, og ser til min overraskelse at også 54.30målet kan nås. Jeg gir alt, den lange oppoverbakken er nå nedover og det går lett, jeg må bare gi på. Men det flater jo aldri ut, svingen inn til mål kommer liksom ikke. Og når den endelig kommer er det vanskelig å ta den. Jeg må over noe myrunderlag og trekker pusten før føttene synker nedi, og det er vanskelig å få beina til å komme igang igjen inne på oppløpet.

Det er smerte å spore på oppløpet. 

Men jeg løper, og løper, og løper. Og omsider passerer jeg mål. På tiden 54.21! Det er bedre enn fjorårets!! Det er bedre enn noen gang! NY REKORD IGJEN! Det hadde jeg ikke trodd underveis! Men det lønner seg å løpe på, og holde helt inn. Ikke gi seg før en er i mål. Men da kan en legge seg ned og tørke både svette og gledestårer.

Hvordan det gikk med Stig? Nei, han var ikke helt fornøyd. Hadde ikke helt dagen, men kom inn sånn ca slik som i fjor. Sånn der greit nok. (i følge resultatlista så var han minuttet kjappere enn seg selv  i år :)). Men jeg er likevel glad for at han ble med. Det hjelper liksom på å vite at noen du kjenner tar imot deg når du kommer i mål. Selv om jeg ikke klarer å slå han (ennå :) ). 

Vi kom i mål! Begge to!

Ei drøy uke, to løp, to ulike lengder og to nye personlige rekorder, og det er snart sommer! 

Rekord! Igjen! :)

TurboTorill :)

Oppladning til Tordenskioldløpet

En oppstartsperiode ute starter rolig. Lange rolige økter for å få kroppen i gang igjen til utendørs løping og opparbeide utholdenhet for lange løp. For så å øke tempo etterhvert når kroppen takler tidsperioden. Litt vanskelig å holde igjen for å ligge i riktig pulssone, det er så fristende å dra på. Få opp tempo og bare boble ivei. Ihvertfall når det snør store snøfiller og vinden pisker i ansiktet (og det er slutten på april og liksom vår!). Da vil du bare raskest mulig hjem igjen.

Treningsopplegget for mai er styrkeøkter, innendørs intervaller på møllle og lange rolige uteøkter på en time og mer rundt 70% av makspuls, og ta Tordenskioldløpet på 5 km og 3-vannsløpet på 8 km som en del av opptreninga til halvmarathon.

Men med sola som kom og Tordenskioldløpet som nærmet seg med stormskritt, måtte jeg bare prøvekjøre formen. Hvor fort kan jeg dra på og likevel holde hele veien, uten å gå på en smell? Jeg må bare prøve engang før løpet. For selv om løpet skal være en del av treninga så er det fortsatt en konkurranse. Så torsdag kveld, ei lita uke før løpet måtte jeg bare ut på en 5km. Arbeidsdagen hadde startet kl 07.00 og etter 6 timer (under opplæring på nytt arbeidssted) var første del ferdig. En par timer pause før nye 3 timer butikkjobbing, før borettslagsmøte. Det var en lang dag før jeg endelig kom meg ut, halv ni på kvelden. Sliten i hodet av butikkstøy, masse nytt som følger med ny jobb, og øyne som var så slitne at de nesten gikk i kryss. Synet var litt tåkete i det jeg startet og jeg lurte på hva i all verden jeg tenkte på da jeg dro ut. Normale folk legger seg på sofaen etter en slik dag. Men sola skinte fortsatt, og sta som jeg er, så kjørte jeg på.

 

Målet var å holde 80-85% av maks, passe hardt uten å dra på for mye og la det bli for tøft. Ved 2,5km og runding hadde jeg brukt 17min og ca 10sek. Noe som lignet en god tid ut fra fjorårets uformelle fartsrekorder. Og med tanken på at nye rekordmuligheter var mulig ble det værre å holde seg innafor pulssonen. Men så traff jeg punktet der det er godt å løpe. Der du bare kan løpe inn i evigheten. Synet var bedre, hodet lufta og jeg følte meg mer opplagt enn før jeg starta. Men klokka gikk fort, beina holdt godt driv og siste flata så toucha pulsen 86%, antagelig på ren ivrighet. Jeg trakk pusten og roa ned litt, målet mitt om å holde pulssonen var viktigere enn slutttida (sa jeg ikke det noen ganger i fjor også?). I det 5 km nås, tikker klokka inn på 34.25. Ganske nøyaktig samme tempo som første halvdel. Og en kmtid på under 7min! Det var jo det jeg jobba i mot i fjor. Og nå klarer jeg det i første kjappe treningstur!! Og så raskt har jeg aldri løpt en 5km på. Dette lover godt!

Så er spørsmålet? Har jeg brukt opp overskuddet nå i kveld, eller klarer jeg enda litt raskere på tirsdag under Tordenskioldløpet? Den som følger med får se... :)

TurboTorill