tirsdag 6. desember 2016

Quito Festival og hjemreise


Quito
Turen går mot slutten, og det er både trist og godt. De siste dagene brukes i Quito. Her er det festival i forbindelse med Quitos grunnleggelse 6.desember. Jeg har besøkt det lokale håndtverksmarkedet for siste julegaver og handel til meg selv. Ulike utekonserter gratis for alle. Og et yrende folkeliv. Besøkte Parque La Carolina, en stor flott park med masse liv og store flater for ulike idretter. Dette hadde vært noe for Nidarø og Trondheim Kommune. Snedig å se folk handle juletrær her... Artig å komme tilbake til Quito etter så mange uker andre steder, og møte byen med nye og mer erfrarne reiseøyne.

Har sett en del strender de siste ukene og når jeg ser bølgene slå mot land kommer Petter Wavolds sangstrofe opp "Æ ser bølgan slår mot land, alle vonde minna skylles bort med sand" Etter denne har rullet rundt i noen uker kommer flere strofer; "I den tida som har gått, har æ opplevd myttji flott, sjøl om lengseln ofte bli for stor". Og det er helt sant, på de 2 månedene jeg har vært på reise har jeg opplevd mye, erfart masse og mange tanker er satt i sving. Petter Wavold fortsetter; omtrent som "Æ lengte hjem, æ lengte hjem. Te fjell og fjord, men mest av alt, te byen der æ bor". Og nå etter 2 måneder med skole og jobb og to uker med ferie begynner jeg å bli klar for å reise hjem. Hjem til fjell og fjorder og Trondheim, til å bruke det norske landskapet og nyte det. Til snøen som har kommet overraskende tidlig i år i følge rapporter hjemmefra, selv om hodet mitt er på sommer og forventer høst når jeg kommer hjem. Spørs om det blir ett kuldesjokk og tid for aklimatisering i Norge, hvis snøen fortsatt er der, kaldere blir det ihvertfall. Ikke bikinivær i Trondheim nå. Selv om et par dager i Quito har gitt en liten forsmak med regn og kaldere vær enn Galapagos. Etter en uke med sjøsyketabletter og bo i ett miljø som alltid rører seg og et par dager i høyden med et lite anfall av høydesyke er jeg også veldig klar for å komme hjem til en leilighet som står stille på et behagelig høydenivå over havet. Jeg er klar for å reise hjem til familie og venner, til julefeiring og hverdagsbesøk med vafler. Hjem til MIN leilighet med MITT kjøkken, kjøkkenutstyr og all annen luksus som vaskemaskin og oppvaskmaskin, tven og netflixen (håndball-EM, The Julekalender og julefilmer) og generelt varmvann til all bruk. Og ikke minst ser jeg fram mot å jobbe igjen. Jungelen og skogen har mange jobbrutiner og oppgaver som passer meg godt. Men to timer pause til lunsj kan bli langdrygt om du ikke kan sove i hengekøya, og jeg er nok litt rastløs samt at jeg ser frem mot å ta i ett tak. Det blir spennende å prøve ut blomsterjobben frem mot jul og det vil nok være en stor overgang fra langsomme dager til folks julehandel av blomster. Men jeg er klar, tror jeg da. 

Noe jeg kommer til å savne er tannpussen ute under stjernene. Men det er godt å dusje innendørs uten mygg og skynde seg før mørket. Jeg har vært vant med ulike definisjoner av varmtvann i dusjen, men når jeg kom til Quito og mine venners leilighet kom jeg på hva en god varm dusj egentlig er. Og en blir fort vant med ting. I skogen var myggmiddel en nødvendighet og du tenkte ikke mer på det. Når jeg ikke trenger det så kjenner jeg hvor godt det er å slippe å ha på med engang en kommer ut fra dusjen, i det du står opp helst inne i myggteltet.
Når jeg fløy fra Galapagosøyene og inn over storbyene Gayaquil og Quito så jeg den store kontrasten mellom storbyene og øylivet. Og naturen understreker noe ved fastlandets røffe kanter med dype daler mot øyenes flate rolige struktur. Et rolig øyliv imot den hektiske storbyen med dens store levekårskontraster. Forskjellene på bygningsmassen. Og jeg tenker litt på vår egen normale hverdag som for flertallet her er som en utrolig luksus. En luksus nordmenn tar for gitt og mange ikke prissetter nok. En luksus vi hele tiden jager etter å få enda mer av. På Galapagosøyene prøver de å holde forurensning og fotavtrykkene nede. Derfor får ingen kjøpe nye biler. Familiene trykker seg sammen på den ene mopeden/scooteren de har, og må ellers ta taxi eller helst gå. Det er ikke et spørsmål om diesel eller elektisk, Skoda eller BMW. Det er mye ris og grønnsaker og lite rødt kjøtt. Gjør vi nok for å holde våre egne fotavtrykk nede? Selv om de gjør mye godt for naturen på Galapagos er de også påvirket av klimaendringene. Regn som uteblir. Jeg innrømmer lett at jeg ser frem mot litt godt rødt kjøtt igjen, og har ingen planer om å bli vegetarianer. Eller veganer som en amerikaner jeg møtte er, han ble det fordi han ville begrense noe av sitt fotavtrykk. Det er rett å slett imponerende. Men kanskje er det andre småting jeg kan gjøre. Som å vente med å kjøpe ny tv til den andre slutter å virke, ikke kjøpe større bare fordi naboen har det og fordi jeg kan. 

Avreise Baltra


  



Her i Ecuador har jeg fått prøvd alt; storby, jungel, dyr, planter, skog, øyliv. Egenferie, cruisegruppe, reise med nye venner. Ecuador har alt, akkurat som slagordet deres sier: All you need is ecuador. Jeg har hatt fantastiske uker, med så mange erfaringer og opplevelser. Og jeg vil virkelig savne all den ferske frukten til alle måltider. Møtt mange nye mennesker, fra alle verdens kanter (ganske gøy å diskutere politikk med folk fra ulike land, og klart presidentvalget i USA sett fra de ulike nasjonalitetenes perspektiv har vært interessant), og noe av disse er kanskje varige vennskap. Jeg har fått en masse inntrykk som hjernen prøver å bearbeide og som setter igang refleksjoner rundt eget og andres liv. Noen tanker er kanskje tilstede i øyeblikket, mens andre vil være der når jeg kommer hjem og kan sette de ut i livet og endre noe. Hva som er hva vet jeg ikke nå. Men at denne reisen har endret endel hos meg er det ingen tvil om. Forhåpentligvis bare til det bedre. Det har vært en vellykket tur som jeg aldri vil glemme og som jeg er utrolig glad for at jeg tok. Tok meg tid til og råd til. Evig takknemlig for at jeg fikk muligheten og tok den da den kom!




TurboTorill :) 

mandag 5. desember 2016

Uke 10: Galapagoscruise

Ei ukes båtcruise mellom Galapagosøyene går mot slutten. Og på mange måter den perfekte avslutningen på min nesten 3 måneder lange Ecuadorreise. Alt på ett sted og aktivitet etter aktivitet er linjet opp. Her er det ingen dødtid, men mest mulig effektivitet. Så effektive at vi en dag dro ut på en tur rundt i lavalandskapet på en av øyene allerede klokka 6 før frokost, fordi guiden ville være først og gi oss mest mulig rom til å bli alene uten andre cruisegrupper. Seiling mellom øyene er stort sett lagt til natten slik at vi får utnyttet dagene mest mulig til å utforske øyene. Vi har vært i land på mange øyer, noen flere ganger og sett ulike sider av dem. På land får vi informasjon om og ser dyreliv, planter og lavaformasjoner. Og det er interessant å se lavaen på de nyeste øyene, kontra de eldste. Hvor er det mye erosjon og hvor har saltvannet ennå ikke fått tak og endret så mye. Hver øy har sine dyr og planter, og det er interessant å se for eksempel på kaktusene hvordan de har utviklet seg ulikt. Fra å være den samme type kaktus er den på noen øyer høye som trær med glatt stamme, fordi det er mange iguaner på øya og den spiser kaktus. Ved å ha kaktusbladene langt oppe og glatte stammer når ikke iguanaene bladene og kaktusen får være i fred. Mens på andre øyer med mye vind og lite iguanaer er kaktusen som busker, fordi det beskytter mer mot vinden og det er ingen iguaner som spiser bladene. Dette er den naturlige utvikingen av planter, og kan sees så godt på Galapagos, fordi øyene er veldig lukkede økosystem.





Dyrelivet består hovedsaklig av land- og vanniguaner. Som faktisk kommer fra landiguaner en gang for lenge siden. Men noen lærte seg å svømme og fange mat i vannet, og dermed overlevde de på øyer med lite beplantning og en ny art oppstod. Ulike skilpaddetyper som er forskjellig fra de ulike øyene. Hver øy har sin spesielle kjempeskilpadde. Som er kjempe! Havskilpaddene er like overalt. En av snorkleturene vi hadde var det så mye havskilpadder at det var vanskelig å komme utav. Kræsjet med en når jeg skulle ut av vannet, og en annen prøvde å spise av svømmeføttene mine ble jeg fortalt etterpå. Det finnes også drøssevis av ulike fugler, Blue footed boobie, Frigate (som lå seilende over båten på en av turene), finker, flightless comorant, flamingo og min favoritt som det finnes få av her på Galapagos er en av de fuglene som ikke kan fly, pingvin! (Vi så både eksotiske flamingo og ikke-eksotiske pingvin på samme øy...) Galapagospingvin er den nordligste pingvinarten og det finnes ikke mange av dem. Men jeg var heldig å fikk se flere av dem. Og ikke nok med det. Samme dag fikk vi se flere spekkhoggere leke i bukta vi var ankret opp i. Vi kastet oss i de små gummibåtene som brukes til og fra land, og tok opp jakten på disse flotte og sjeldne dyrene her, langt utenfor sesong for å se dem rundt Galapagos. 


Frigatebirds over båten under seiling.

Etter min første snorkleerfaring utenfor Kicker Rock ved San Cristobal (eget blogginnlegg), har jeg snorklet flere ganger. Jeg fikk en hard start med mye bølger, men alle de andre turene jeg har hatt i denne nydelige verdenen har vært roligere. Med flere forsøk, erfaring har jeg blitt mer komfortabel i vannet og kan nyte denne "nye" verdenen. Jeg er fortsatt imponert over meg selv hver gang jeg svømmer rundt med hodet under vann. Hardt konsentrert om å puste riktig, hele tiden sjekke at masken sitter og snorkelen går oppover. Men mer og mer nyter jeg å bare flyte rundt å se dyrelivet. Duve med bølgene slik fiskene gjør. Fisk i alle mulige farger og kombinasjoner. Blå, gul og rød på samme art. Lilla og oransje, glassaktige og ikke minst de fargerike sjøstjernene. Store, kompakte og små med lange armer. Noen av dem ser ut som en stjerneformet appelsin med nellikspiker. Så artig å bruke tid å bare beundre dyrenes svømmeteknikker og farger. Fikk se en vanniguana spise algene på bunnen ett sted. Fasinerende. Det har virkelig åpnet seg en ny verden for meg. Engang streifet det meg at jeg kanskje skulle prøve å dykke engang. Men ikke ennå, kanskje om en 20 år eller noe... 

En dag tok vi oss opp til krateret på vulkanen Sierra Negra på øya Isabela. Vulkanen hadde utbrudd senest i 2005. Men viser ingen tegn til altivitet nå. Vulkanene her er ikke eksplosive som spruter lava ut fra hele krateret, men fra deler av krateret velter lava opp og renner utover. Vi kunne ut fra vegetasjon i krateret se spor av ulike utbrudd. Der det siste utbruddet var er det helt svart, og på avstand ser det nesten ut som en asfaltert flate. 

Kratwer på Sierra Negra

På mange av øyene vi besøkte har de selvsagt strender. Noen steinete og harde, andre myke som mel og bare herlige. En av disse stendene var også  helt svart. En av få svarte strender her, de fleste er jo hvite av skjell ol. Men likevel, den mest fasinerende stranda var den røde på Rabida Island. En av grunnene til at jeg valgte akkuret denne cruiserunden. Rødbrun, både steinete og myk, glitret som diamanter. Må bare sees. Dette var også siste heldag av cruiset og siste snorklested. Et perfekt sted å avslutte denne reisen. Virkelig glede over å få se og oppleve alt dette, og ikke minst å større grad mestre snorklingen.
Rabida island

Cruiselivet på Galapagos er ikke så luksuriøst som det høres ut. Det er ikke Hurtigruta akkurat. En liten båt med 3 dekk, 8 tomannslugarer. Heldig for meg så kom bare 15 stk med på turen og jeg fikk lugaren for meg selv. Og den er bitte liten. 3 måltid om dagen, og proppet full med aktiviteter hele tiden. Enten til lands, sightseeing fra gummibåtene eller snorkling. Lite tid til å bare sitte i ro og se eller lese en bok. Etter middag var de fleste slitne og gikk og la seg tidlig. Et par kvelder spilte noen av oss Yatzy (var et godt trekk å ta med meg det), med 7 stk og flere som ikke har spilt før så tar det tid. En annen kveld var det bare 2 av oss som spilte. Hovedsaklig for å fokusere på noe annet enn at båten gynget kraftig. Men det var tydelig på valgene av terninger at vi var ikke helt konsentrert om spillet. Sjøsyketabletter var virkelig nødvendig for min del. Om så det  bare var en del mentaleffekt. Jeg er virkelig ingen sjøløve, og båtlivet er ikke noe for meg. Det er godt å endelig ha beina på landjorda igjen. Straks klar for flyavgang tilbake til fastlandet og Quito, noen dager før retur til Norge. 

Selv om det er godt å være på land, er jeg glad jeg tok dette cruiset. Så mange inntrykk og opplevelser at det er vanskelig å skille dem fra hverandre. Men det har vært som en drøm å få være her i dette paradiset. Dyrt, men virkelig verd det! 



Kjapt tilslutt; øyene og stedene vi besøkte for de som vil se på kartet: San Cristobal, Plaza Sur, Santa Fe, Santa Cruz, Isabela (Sierra Negra, Punta Moreno, Bahia Elizabeth, Punta Vicente Roca), Fernandina, Santiago, Rabida, Seymore Norte.


TurboTorill :)

tirsdag 29. november 2016

Uke 9: Isla Santa Cruz og Isla Bartolome

Etter språkskole og uker med frivillig arbeid var det tid for skikkelig ferie før retur til Norge. Først en uke med egenreising deretter ei uke med øycruise. Etter å ha bodd sammen de du jobber med på arbeidsplassen, delvis delt rom med andre (halvvegger mellom rommene og fullt innsyn gjennom myggnettvinduene) var det godt med et eget rom på hostel.
Jeg tok utgangspunkt i den største av Galapagosøyene, Santa Cruz. Her var det også en god del å se så jeg ble likegodt værende her hele uka. Deler av uka hadde jeg selskap med venner fra jobbstasjonen på San Cristobal på helgetur eller fra språkskolen i Quito. Så det ble bare 3-4 dager helt alene. Noe som var godt det også. 

Min første alenedag tok jeg dagstur til øya Bartolome. Ei virkelig flott øy. Den er ubebodd av mennesker, og er i en tidlig fase med beplantning ol. Vi kan se få arter som alle krever lite for å vokse. Når disse får mer feste vil også andre arter kunne spire. Lava er næringsrikt jordsmonn. Beplantningen foregår naturlig med vind, vann og dyr. Bartolome har den kjente Pinnackle Rock- formasjonen, som er selve beviset på at jeg har vært på Galapagos og ikke bare på et annet øyparadis. Vi tok alle 365 trappetrinnene opp til fyrlykta for å få godt utsyn til denne formasjonen. Det er endel trappetrinn og høydemeter i solvarmen.Heldigvis hadde vi mange stopp underveis med god informasjon fra guiden. Vel oppe på toppen var det likevel verdt det. Det er en nydelig utsikt og det er vanskelig å beskrive. Bildet under kan være med å forklare. På tur opp stoppet vi på en treplatt som var bygd for opptak til hollywoodfilmen "Master and Commanders". Må se den når jeg kommer hjem for å finne scenen som er filmet herfra. Var noe med en seilbåt tror jeg... Kanskje du kjenner igjen scenen og skjønner hvilken strand det er snakk om. Etter turen opp til toppen var det snorkling i bukta bakenfor "rocken". Her møtte vi også en fotogen pingvin som stod tålmodig på steinen og ventet til alle hadde tatt bilde. Min første pingvin! Guiden mente det gikk bra å snorkle uten våtdrakt da det skal være varmere i denne delen av øygruppa enn ved San Cristobal, men de to svenske parene jeg møtte hadde våtdrakt da de hadde prøvd uten en dag tidligere ved en annen øy. De trodde de var vikinger. Men etter dagens snorkling så vi hvem som var den virkelige vikingen! Svenskene innrømmet dette. Ikke så mye å se denne dagen, da vannet var litt grumsete, men begynner å få litt mer taket på snorkling og slapper mer av i vannet, så om det ikke var så mye å se var det en god øvelse likevel. Prøvde meg på et par undervannsbilder med den nye telefonen, som skal være vanntett. Det gikk bra, selv om det skulle ta flere dager før den var ordentlig tørr og mulig å lade igjen.

Bevis på at telefon fungerer under vann OG at jeg faktisk bedriver snorkling...


Pinnacle Rock, Bartolome

 På Santa Cruz har jeg sett det meste som er å se tror jeg. Besøkte Charles Darwinsenteret et snartur, testet ut Playa de Alemagne, og badet litt i Las Grietas som er to klipper som danner en liten kanal med brakkvann. Litt annerledes å bade her enn på stranda. Desverre ingen bilder herfra på telefonen.

Darwin og meg

En dag leide vi sykler og tok dem med i taxi opp til høylandet på øya. Her er det to synkehull, Los Gemelos, laget ved vulkanutbrudd. De ser litt ut som krater, men er bare hull som har kollapset pga lavaen som har forsvunnet under overflaten. Derfra syklet vi til et skilpaddereservat og lavatunnelene. Her gikk vi gjennom tunnelene og lot oss fasinere av geologien. Gjennom trange passasjer og vide rom. Ved siden av de belyste tunnelenne gikk en annen umerket tunnel. Vi måtte jo prøve oss litt på en ekspedisjon så tok med lommelykter og gikk inn. Her var det virkelig mørkt og svart når en slo av lommelykta. Spennende, men lite å se. Det var varmt å sykle tilbake på grusveien, oppoverbakker og midt i solsteiken. Og når du har med en danske som aldri har syklet med 21 gir og oppoverbakker kreves litt opplæring og tid. Heldigvis gikk det nedoverbakke resten av turen langs hovedveien. Og det skal de ha her ute, de kan å lage sykkelvei! Sykkelveien var like bred som ett felt på bilveien. Jevn og fin. 


Vi besøkte også Tortuga Bay som er en lang og nydelig hvit sandstrand med turkise bølger som slår inn. I sanddynene legger skilpaddene egg, derav navnet (Tortuga er skilpadde på spansk). Ingen pirater eller Jack Sparrow å se (min nye kollega Sparrow fra USA var ikke med på denne turen). Piratskipet lå ankret opp i hovedhavna til Puerto Ayora, byen på denne øya, rett bortenfor Tortuga Bay. Selve Tortuga Bay har endel understrøm og kraftige bølger så det er ikke noe særlig å bade her. Men rett rundt hjørnet danner en odde en liten lagune som gir helt stille vann og gode forhold. Men ikke fullt så vakker. Likevel vakker! Her leide vi kajakk og padlet rundt for å se hvittippet hai, skilpadder, stork og pelikan. Artig å prøve kajakken også. Stranda her er så myk at det føles som å gå rundt i mel eller melis. Og med så lett sand blåser den virkelig inn over alt. Og blir en herlig miks med solkrem når du prøver å ta på litt mer. For det må smøres med solkrem ofte. (Hvorfor har ingen funnet opp noe for å smøre solkrem på sin egen rygg, for oss som ikke er slangemennesker...?) Det var så flott her at det gjorde vondt å dra. Så på min siste heldag på øya dro jeg tilbake. Bare for å kjenne den nydelige sanda og betrakte utsikten engang til. Her lå jeg på teppet og leste bok, da jeg ser en skygge i sidesynet og en iguana passerer forbi. Og dette er den mest naturlige ting her ute.

Tortuga Bay, Santa Cruz


En marine iguana ruslet forbi

Pirata i Puerto Ayoro


TurboTorill :)







mandag 21. november 2016

Uke 8: Livet på Jatun Sacha

Det er siste arbeidsdag på Jatun Sacha. Biologistasjonen jeg har arbeidet på i fire uker. Det føles ikke som fire uker. Jeg tror noen har juksa med kalenderen så jeg egentlig bare har vært her i tre, for tida har gått så fort. Men litt om livet her ute; ta en tilfeldig dag forrige uke: 

Klokka er passert 11 på kvelden. Arbeidere (2, en direktør og en kokke) og frivillige (9 denne uka) har gått til ro. Noen for lenge siden, andre nå nettopp. Når en er oppe med sola kl 6 og jobber ute hele dagen er det godt og nødvendig med nok hvile og søvn. Og siden det er mørkt mellom 6 og 7 under middagen så er det lettere å gå til køys tidlig. Men denne kvelden får jeg ikke sove, selv om jeg var oppe kl 6 og hadde frokosttjeneste. Det vil si å hjelpe kokka med å lage frokost til alle. I dag var det empenadas med ost (noe deig greier med ost inni som friteres i olje. Skal prøves hjemme! ) og granola med frukt og yoghurt. Relativt enkel frokost, som serveres kl 07.00 hver morgen. Aktiviteten også i dag gikk ut på å kutte ned bærbusker som ligner bringebær, men er svarte. Muligens blackberrys, ihvertfall Mora på spansk. Og noen blomstertrær. Begge disse er gjenstridige, har skarpe torner og hører ikke naturlig hjemme her på Galapagos og skal derfor fjernes. Begynner å bli venn med macheten nå og lurer på om jeg får med meg en hjem. Kanskje ikke i håndbagasjen...

Moras og dens blomstrende venn er jo fin å se på, bærene smaker godt, men må altså bort for å gi rom for de vekstene som hører til og som skal bli flere. Ett av prosjektene Jatun Sacha har i samarbeid med nasjonalparken er å hjelpe lokale bønder med å ha riktig og god avling. Denne selges på marked hver lørdag og skal vise andre at det går ann å satse på jordbruk her på øyene, slik at de blir mer selvforsynte og mindre avhengig av å fly inn mat, som blir veldig dyr, fra fastlandet. Det er flott å få lov å hjelpe til ned dette, selv om det består i å kutte mer av disse Moras og blomstrende vennen. Men da blir en også skuffet når noen av disse bøndene ikke vil høre på det som blir sagt, og ønsker å kutte ned alt på området, bortsett fra kaffeplantene. For han vil dyrke mer kaffe, og vil ikke ha andre ting på området. Og skjønner heller ikke at de andre trærne som er plantet, er der for å gi kaffeplantene skygge samt gi mat til fuglene som hører til her og som det jobbes med å få opp bestanden til. Darwins finker med venner. Det er frustrerende å jobbe med slike gjenstridige bønder. Men det er hardt å få tradisjoner og business, samt naturvern til å gå i hop og få riktig feste. Men det viser at arbeidet fra stasjonen og nasjonalparken er viktig og må fortsette. Kunnskap er alfa og omega. 

Andre aktiviteter vi har holdt på med de siste ukene er å samle frø. Dette fra en tresort som hører til her på øya og som er et godt tre. Vi har plukket frøballer fra trærne, delt de opp i ett og ett frø. Sådd dem ut og gitt vann. Dette har også frivillige før oss gjort så det er slike trær i ulike stadier i blomstersengene. Så for å få hele prosessen på kort tid jukser vi litt (hører dere tvkokkdama som har juksa litt og gjort klart noe på forhånd?), og tar trær som er klar for utplanting og planter de ut på ett større område. Vi har fått hvert vårt tre som vi skal vanne, stelle og gi masse kjærlighet til før vi drar hjem. Slik at det blir sterkt og fint. Mitt ser slapt ut allerede etter to dager (men det kom seg etter noen gode regnskyll). Så det gjør godt å ligge å høre på regnet som endelig kom og håpe det hjelper trærne våre. På de fire ukene jeg har vært her har jeg kun to netter hørt litt regn. Men nå i kveld regner det endelig godt og masse. Det er uvanlig tørt denne høsten og planter dør. Det er lite vi kan gjøre med det. Kan liksom ikke vanne hele øyas skog heller. Men det var dette med klimaendringer og påvirkninger rundt omkring på kloden. At klesvasken min som var nesten tørr nå trenger en dag til med sol og vind for å tørke får bare være. Det er viktigere med plantene. (Nei, jeg har ikke noe plass å henge den opp inne. Og det er ikke så mye bedre inne heller. Vinduene er ikke tilstede det er bare myggnetting (på de fleste vindusåpninger), og veggene går ikke helt opp til taket. Så det er fuktig luft også inne når det regner, dog ikke så ille som i jungelen. Sånn er det bare her nede. Men jeg vet at det gjør så godt for planter og jorda her at det å ha på litt fuktige klær i morgen gjør jeg med glede. Som sagt, en ordentlig regnskur på tre uker! Og det er ganske godt å ligge å høre på inne i det varme, tørre myggteltet mitt med soveposer og puter, antikløkrem, fuktighetskrem, en bok og alarmklokke. Mitt eget lille rede.

Aprop rede, vi har også brukt tid på fugletitting. Delt oss i grupper og i ulike typer skog, observert hvilke fugler og ca hvor mange vi ser. For oss som ikke kan så mye om fugler prøver vi å ta bilde av dem. Få med litt farger, men viktigst er nebbet. Så viser vi bildene til sjefen her og utfra nebbet klarer han å artsbestemme fuglene. Det er ulike finker og mye Mockingbird. En dag kom en nysgjerrig Mockingbird nesten opp på skoene til Tina, min danske medobservatør. Fantastisk å få komme så tett innpå og bare sitte å studere skapningene. Den gule Canario Maria er min favoritt. Den har bare så flotte farger. Også Galapagos flycatcher med blått, grønt bryst er nydelig. De er egentlig nydelige alle sammen. 

Vi plukker også frukt og bær til eget bruk. Appelsiner, mango, sitroner (så mange sitroner), papaya, mora, pærer osv. Disse bruker vi til å lage syltetøy og juice, eller bare spise som de er. Sitronene her er så søte at treffer du rett kan du spise den som egen frukt. Sitronlimonade går ned på høykant. Det meste av fruktplukking foregår ved å riste i treet til frukten ramler ned, eller bruke en lang pinne for å vri frukten av grena. For så å plukke fruktene fra bakken. Her en dag plantet vi nye papayatrær, bitte små som skal bli til høye flotte frukttrær. Men allerede som små ser en tydelig at det er papayatrær.

Å være her på Jatun Sacha gjør godt. Både for samvittigheten, planeten og for kroppen. Det er godt å slippe maset fra hverdagen. Og jeg har noen tanker om hvordan jeg vil endre min hverdag når jeg kommer hjem også, samtidig som det er forskjell på norsk og ecuadoriansk kultur. Vi har generelt noe å lære av ecuadorianere som ikke legger opp til jobb, trening, flere hobbyer osv. Men det er positive og negative sider ved begge kulturene. Den kan gå litt for sakte og bli litt lite produktivt også. Samtidig som det er enkelt å bo på jobben, få servert måltidene og ingen trafikk eller butikker å forholde seg til. Det er enkelt når du bor med dine kollegaer som også er dine venner. Og valget mellom sosiale aktiviteter er kortspill, yatzi (som er enkelt å spille selv om språket kan komme til kort, og når yatziblokka kommer fra Norge vet alle nå hva et hus, en hytte og ett tårn er og uttaler de norske ordene med ulike aksenter) eller bare skravle over en kopp te.
Her nede mangler vi gode fasiliteter for dusj og klesvask, men dagen fungerer likevel. Og apropo klesvask så burde alle vaske klærne sine i bøtter med skyllevann og ikke varmt nok vann til å løse opp all såpa med jevne mellomrom. Bare for å virkelig sette pris på oppfinnelsen vaskemaskin! Tven savnes ikke så lenge det finnes bøker og natur å se på. Dagene her flyr også avgårde. Når dagene flyr er det også et tegn på trivsel. Samtidig som jeg ser frem mot øyhopping og hjemkomst. 

Canario Maria, hann

Canario Maria, hunn

Galapagos flycatcher

Babyplante av Papayatre

Kaffeplante med kaffebær


Meg og mitt lille tre



TurboTorill :)


søndag 13. november 2016

Uke 7: En flik av paradis! (Tur til Punta Pitt)

Himmelen er blå, slik blå som den er bare på gode sommerdager. Rett opp er den dyp blå, som går over i andre lysere blåtoner utover til lys turkis mot de hvite og blågrå skyene som lager et tydelig skille mot havet helt der ute i horisonten. Der skyene møter havet er vannet mørkeblått. Men ulike strømninger gir ulike blågrønnne felter innover mot land. Noen steder er det nesten helt grønt. Inne ved land slår bølgene seg skumhvite mot de svarte lavasteinene. Steinene er virkelig helt svarte, og skummet lyser hvitt i mot dem. Innover land går steinene over i ulike mørkegrå nyanser. Før de møter den lyse stranda. Sanda virker hvit mot steinene, ikke like hvit som bølgeskummet, men likevel lys og blond sandstrand. Sanda er hvit av alle skjell og koraller som er skylt i land og delt i småbiter av smådyr som lever av det. Sanda er ennå ikke brennvarm. Men sola som stadig titter mer og mer frem fra skyene vil varme den i løpet av dagen. Rundt på stranda ligger sjøløvene og slapper av på vei til eller fra vannet og skyggen under trærne. Ser ut som om de trenger en pause på veien, selv om den ikke er lang, for oss. De ruller seg rundt i sanda, som sikkert gir en avkjølende følelse og en beskyttelse mot den sterke sola som er her rett under ekvator. Plutselig lager de lyden sin som minner om et rop om hjelp og noen som kaster opp samtidig. Den bryter den rolige, stillheten fra bølgene som slår mot land. En avslappende lyd som beroliger hjernens nervesenter. 

Ute på sjøen ligger en stor blå båt med store rustrøde flekker. Dekket er stort og flatt og med kran tyder det på noe lastebåt av noe slag.  Rundt ligger noen mindre cruicebåter som har sendt sine gjester på dagstur innover øya. Sammen med småbåter klar til å ta opplevelsestørste turister ut på snorkling, dykking og andre småsteder for fugletitting. 

Her på denne stranda får jeg nok en gang lov å ligge i fred og nyte dette paradisiske synet. Jeg må noen ganger minne meg på at dette virkelig er noe spesielt, for her på Galapagos står opplevelser og inntrykk i kø, og hjernens kapasitet til å ta inn alt er begrenset. En må stoppe opp og trekke pusten noen ganger og virkelig trykke lagreknappen bevisst. 


Playa Mann


Sjøløve i solnedgang...

I går var det ny snorklingtur sammen med fugletitting til en liten klippe helt nord på San Cristobal, Punta Pitt. Båttur rundt halve øya før vi nådde denne fliken av paradiset. Ett annet enn det som er beskrevet over. Her i vika ligger båter med turister som utforsker dette stedet. Vannet er det samme, men sanda er gullfarget og ser ut som gull og diamanter. Sanda er finslipt som mel. Her klatrer vi opp mellom steiner og det er varmt. Det føles som om jorda utstråler sin egen varme. Noe som ikke er helt usannsynlig på Galapagos, med aktive vulkaner. Men ikke her. På toppen blåser det en liten bris og vi ser de mange fuglene vi er kommet for å se. Tre ulike boobies. De med røde føtter, de med blå føtter og den siste sorten. De sitter og ser på deg og du får komme så nært å ta bilde. 2 meters avstand er regelen her. Og det føles som ingenting. Frigate birds flyr over oss og det knipses vilt. Flotte, annerledes fugler. 
Stranda ved Punta Pitt


Bluefooted boobie

Når vi snorkler senere på dagen ser vi igjen mange fisker. Svarte med gule halefinner, svarte med gule striper, glassaktige, og bare så mange farger. Det er virkelig som å svømme rundt i et akvarium. Også her er det sjøløver. Og de vil gjerne sjekke ut den nye arten som svømmer rundt. Sjøløvene kommer så nære at det er nesten litt skummelt. Men også utrolig spennende! Å svømme med sjøløver.... Jeg ser for meg at sjøløvene rapporterer til de andre sjøløvene om disse rare menneskene som svømmer med briller og tuber i munnen på "Onkel Reisende Mac"-vis. De må ha så mange artige ting å fortelle hverandre. 

Og ikke minst; ingen panikk i vannet denne gangen. Roligere vann og nærmere stranda gir trygghet. Og mulighet til å nyte mer denne gangen. Og under vann er det virkelig en fantastisk verden. Men fortsatt brukes det masse energi for å beholde roen, og adrenalinet pumper. Så etter en snorklingtur er jeg rimelig sliten. Men det går fremover. Og hvilken herlig følelse mestring er!


TurboTorill :)







søndag 6. november 2016

Uke 6: The Burger

A saturday lunch: 
Burger on Cri's Burger place. Apperaently the best burger in town. How many burgerplaces do we have in this town? We guess one...


Waka  Waka.
Beef, caramelized pineapple, bacon, ham, cheese, sauce. Served with fries.


The first fries, so crunchy, so tasty. 
You crumble inside.

The first bite of the burger,
so delicious,
a little piece of heaven.
The soft meet,
the salty bacon, still crunchy
and the sweet, melting pineapple.. 

The tears pops out.
How is it possible to make food like this in a rice- country? 

The only bad thing about this burger:
it comes to an end.
And you only have the memory back. 


Tina and Torill



Sjekk ut danske Tinas blogg også, fra våre dager her på Galapagos og Jatun Sacha: 
Journals.worldnomads.com/tinast/



TurboTorill

Uke 6: Over halvveis...

Straks 6 uker og en helg er over av turen, 4 uker og et par reisedager igjen. Det er over halve det. I tillegg til at jeg er halvveis i prosjekt 3 av 4. To uker med språkskole (ikke mine favorittuker akkurat), to uker med jungel og dyrestell (litt uheldig med sykdom og skade som satte meg litt tilbake, men kommer mer innpå dette stedet) og to uker med skog, planter og øyliv er allerede over. Noen dager har gått utrolig sakte, men linsebeholdningen krymper raskt så dagene flyr tydeligvis likevel. Jeg tenkte først jeg var halvveis, men jeg er jo ei uke mer enn det. Nå er det bare to uker igjen med skog og planter, før to uker med øyhopping igjen før returen til Norge. Så hva er ståa ved litt over halvveis? 

Hjemlengselen var størst de første ukene. Den varte litt lenger enn forventet, men det var nok mistrivselen med skole ol i starten som gjorde det og den første jungeluka med regn og sykdom. Det er ikke så rart at en lengter hjem da. Og med tildels mye tilgang på facebook og oppdateringer hjemmefra hjalp ikke på egentlig. Det var jo også Galapagos som var det store målet mitt så de fire første ukene skulle brukes til forberedelse på ett vis. Etter ca 3 uker forsvant hjemlengselen og siden har jeg ikke sett den. Språkmessig har det blitt lite forbedring, men å takle sparsommelig og enkel levemåte har jeg blitt ganske god på. Og det enkle livet tiltaler meg overraskende mye. Kan ha en sammenheng med at her på San Cristobal har det regnet mindre enn normalt og det er ikke noe problem å vaske klær når de faktisk tørker. Det er ikke noe innendørs tørkemulighet og innendørs er egentlig nærmere levegger og tak enn hus. Men jeg liker det. Å ligge i hengekøya, ute under tak, kl 20 en kveld å skrive blogg er egentlig ganske fint. Langbukse, ullsokker, fleecegenser og myggspray(!) er nødvendig, men likevel behagelig. Noen har ansiktskrem og parfyme, jeg har solkrem og myggspray. At en må ha lommelykt for å gå på do, pusse tenner ol går fint. Det farligste dyret jeg kan møte på er ei sta ku, men de er sjelden så tett på husene. Varm dusj, i samme bygning som soverom, kjøkken og stue, uten mygg kommer jeg nok til å sette pris på når jeg kommer hjem. Men her er det bare sånn; at den varme dusjen bare er varmere en den kalde dusjen. Og det er vel strengt tatt en definisjon av varm dusj det også.  Men det å takle en slik standard er også lettere når en har en sluttdato. Og bakhodet vet hvordan luksusen hjemme er. Jeg er ikke en person som er glad i å stå på kjøkkenet. Men det å ikke ha de hjelpemidlene jeg har hjemme, eller de "riktige" ingrediensene gjør det ikke enklere her nede. Heldigvis er min kjøkkenplikt sjelden og kun som assistent. Jeg er bortskjemt med servert mat tre ganger om dagen. Der jeg før syntes frokost var et nødvendig onde er det nå blitt mitt favorittmåltid. Det er her jeg får de
beste rettene. Og bare sånn for å nevne det.... kokt ris har jeg to ganger om dagen. Ikke det du trenger å lage når du inviterer meg på middag når jeg kommer hjem. 

Turen hadde flere mål og hensikter. Det ene var å ta en pause fra lærerjobben for å finne utav om det er det jeg vil fortsette med eller ikke. Det andre var litt selvutvikling i å takle nye og uforutsette hendelser og dra på tur alene. Og generelt, finne ut av mer om meg selv og hva/hvor jeg vil. Hvordan ligger dette ann? 
Så: lærerjobb eller generelt jobb i Norge kan diskuteres. Jeg har likt arbeidsdagene her nede med lang lunsj og enkle oppgaver. Organisatoren i meg har blitt igjen i Norge. Jeg gjør det jeg får beskjed om, men fortsatt så trenger jeg at noe skjer og at vi faktisk gjør noe (og jeg vet hvorfor)... Pause har vi etter jobben! Kan jeg få det hjemme? En arbeidsdag uten for mye stress og forventningspress? Lærer eller ikke? Eller blir dette for kjedelig for meg i lengden? Jeg vil gjerne spre kunnskap og ønsker å formidle noe, men norsk lærerjobb? Vet ikke. Jeg har overrasket meg selv med å like å stelle med planter. Jeg som ikke får en kaktus til å overleve på stua. Men nå går jeg med tanker om balkongkasser eller større hus med kjøkkenhage og blomsterbed. Sorry, mamma og pappa; burde kommet med en advarsel slik at dere ikke satte kaffen i vrangstrupen. Advarsel herved gitt; flere overraskelser kan komme! Men altså, planter er fine skapninger (bra at jeg, takket være venner og mamma hjemme, har fått jobb på blomsterbutikk i desember). Det samme er egentlig en del dyr, fine skapninger altså. Vi besøkte et reservat for skilpadder denne uka. Vi ryddet unna endel vekster som ikke hører hjemme her (jepp, machete er et flott redskap! Macho-woman). Før vi vasket bur ol for skilpaddene. Det var akkurat som på Yana Cocha i jungelen igjen. Og det var veldig tilfredstillende. Og etterpå kunne sitte der å studere disse merkelige skapningene. Og jeg tok meg i å tenke at disse vil jeg lære mer om. Skilpadder liksom... Savner Yana Cocha og alle dyrene, også de bitende apekattene. Kanskje jeg skal dra tilbake dit? Til våren kanskje? Jeg har jo ikke jobb ennå. Må bare sjekke kontoen først (den får kjørt seg på Galapagos kan en si.... ).

Jeg hadde jo håpet på å møte noen eller oppleve noe som kunne gi meg en retning. Og det har jeg for så vidt gjort. Bare ikke helt sikker på hva og hvor. Men jeg møtte en fyr med et enormt engasjement for det han driver med og dyrene "sine". Engasjementet var fasinerende og enormt inspirerende. Og drømmene hans om andre reservater i andre land for andre dyr var så interessante. Det er jo noe sånt engasjement jeg leter etter, jeg vet bare ikke helt for hva. Kanskje det er dyr? Kanskje jeg skal bli med å starte dyrereservat i fjerntliggende strøk (fra Norge)? Jeg har drømt om å bygge skole i Afrika, kanskje jeg heller vil bygge senter for Orangutanger i Kambodsja eller noe? Tror organisatoren ble med hit likevel, og håper dere er ferdig med kaffen så den ikke satte seg fast på ny.

Tankene er mange og sprikende. Men det er få av dem som omhandler Norge. Helt til jeg får meldinger hjemmefra om tantebarn som er bekymret for om dyrene vil spise meg, "tantebarn" som vil på besøk til meg, og som erstatninger ser på bilder fra bloggen. Og andre "tantebarn" som vil se på bilder av meg på facebook fordi vi ikke kunne snakke mer sammen på videosamtale en dag jeg var i byen med internett. Jeg vil hjem til disse små og foreldrene deres, og alle dere andre. Jeg skal bare plante litt trær og se litt mer sjeldne fugler og dyr først. Og slappe av på stranda. Jeg driver fortsatt med utforskning på det å "slappe av". Og overrasket meg selv med å ønske å stå over en tur til en av de andre øyene fordi jeg ønsker å slappe av på stranda her... stadig forbedringer på dette området også. Hørte jeg applaus? Sto over løpeturen i dag og, fordi jeg ville ta det litt roligere med klesvasken før det ble mørkt, og fordi en merkelig tanke kom under sist løpetur: "hvorfor løpe? Hvorfor ny (halv)maraton?"

Mange merkelige og nye tanker, oppdagelser og opplevelser her nede. Lurer på hvordan de utarter seg når jeg kommer hjem. Er de her nå fordi livet hjemme er så langt unna, eller er dette reelle nye tanker som jeg må ta på alvor når jeg kommer hjem? Vi får se. Imellomtiden skal jeg besøke hvite, røde og svarte strender (er planen). Se flamingoer, boobies med røde og blå føtter, kjempeskilpadder og pingviner. Plante noen trær og slappe av i hengekøya og la tankene leve sitt eget liv. Jeg kommer hjem 7.desember uansett ( og går rett i julestria på blomsterbutikken). Masse spennende å se fram til! 


TurboTorill :)






søndag 30. oktober 2016

Uke 5: Om å overvinne frykt! Snorkling på Galapagos.

Lørdag og første ekskursjon og opplevelsestur her på Galapagos. Dagstur fra San Cristobal til Kickora Rock for å snorkle. En klippe midt ute i havet. "Hæ? Skal du snorkle?" Synes jeg hører dere der hjemme. Frøken Vannskrekk som prøver å unngå å få panikk i vannet ved å puste sakte inn og sakte ut igjen, under vann. Fungerer dårlig, for dere som lurte. Men nå skal altså Frøken Vannskrekk ut å snorkle, fordi det er sånt man gjør her på Galapagos og fordi de andre jeg jobber med skulle, og det var lite aktuelt å bli igjen alene på Jatun Sacha (stasjonen jeg jobber på og pr nå ikke har vann).


Før vi skal hoppe fra båten ute ved Kickora Rock stopper vi ved en strand for å varme opp litt. Stranda er fin og hvit, men svarte vulkanske steiner. Fasinerende natur. Sjøløvene ligger strødd. Tester utstyret og prøver å stole på det. Jeg skal altså puste normalt, med hodet under vann. Mmmm, sæææærlig! Første øvelse er å komme seg ut i vannet med svømmeføtter på, når det er bestått er det bare å duppe hodet under. Det går jo greit. Ikke noe problem det. Jeg går litt lenger ut og tar noen svømmetak. Guiden er i nærheten og sikrer at jeg mesterer det. Etter noen minutter med testing føler jeg meg klar for dypere vann. Det er en fin opplevelse å svømme rundt å kunne se dyrene under meg. Spennende fisker i ulike farger og ikke minst den lange merkelige trompetfisken som gir assosiasjoner til ål og slanger. Men det er visstnok ikke farlige dyr der vi snorkler. Jeg må opp å puste litt normalt. Får på masken igjen og dukker under. Sjekker hele tiden at hendene er i overflata slik at jeg vet at jeg kan puste og ikke dukker for langt under og tar inn vann. Etter en liten time er jeg fornøyd. Jeg fikset det! Og det var periodevis ganske fint. Men inne på stranda kommer likevel tårene. Adrenalinet er på vei ut av kroppen og reaksjonen etter at jeg har vært redd/skeptisk/i full beredskap må komme. Men det er også glede over å ha mestret. 

 

Vi går igjen ombord i båten som tar oss ut til klippen i havet. Kickora Rock. Det er mellpm 20 og flere 100 meter ned. Her kan vi se delfiner, sjøløver, hai, hammerhai, sjøskilpadder, sjøstjerner og fisker. Alt etter vær, strøm og dyrenes eget ønske. Vi skal hoppe ned fra båten og ut i vannet. Når dykkerne gjør seg klar og hopper uti kjenner jeg at det knyter seg. En etter en hopper og jeg får mer og mer vondt. Så er det snorklerne, ingen av dem synker mer under enn at det går bra med snorklen. Men jeg får det ikke til. Får tilslutt hjelp til å holde meg fast og senke meg ned i vanney. Kronglete, litt flaut, men jeg er ute. Vi svømmer rundt for å se. Jeg ser noen flotte fisker, større og annerledes enn inne ved stranda. Det blåser en del og vi må være forsiktige og ikke komme borti selve klippen da den er skarp. Men det er også nærme klippen det er mest å se. Men bølgene feier over og jeg puster inn saltvann. Ikke spesielt godt. Jeg får ut vannet, og fortsetter. Jeg ser ikke så mye, men tenker hele tiden at det mest imponerende er at jeg er her og gjør dette. Jobber med å ikke få panikk. Konsentrert og rolig pust. Mer bølger kommer og jeg finner ut det er best å holde i livredningsringen guiden sleper med seg. Vi prøver å gå ombord, jeg slipper ringen for å svømme bort, men strømmen er sterk og driver meg bort fra båten. Det er ikke så lett å sparke fra heller med svømmeføtter. Istedetfor å svømme vanlig med beina må jeg prøve å "sykle" med beina. "Å trå vannet" fikk plutselig ny betydning. Vi som ikke kom ombord samler oss ved guiden og holder i liveredningsringen før ett nytt forsøk. Det blåser, jeg har ingen kontroll på hvor jeg driver og begynner å tenke på sluttscenen i Titanic med Rose og Jack flytende i vannet. Ikke det du skal tenke på når du skal komme deg opp i en båt. Kommer oss inntil båten og jeg får tak i lina langs baksiden av båten. Holder fast mens jeg venter på min tur. Mens jeg henger der føles det som om jeg blir dratt inn under båten. Jeg prøver å tenke logisk på fysikk og flyteregler, men panikken slår inn. Og jeg får hjelp til å komme opp. Tårer spretter, jeg hyperventilerer og vet bare at jeg er i båten igjen. To fra mannskapet hjelper meg å komme til hektene igjen. Jeg får kontroll på pusten og får litt vann. 



Så er det lunsj. Slapper av på dekk, nyter solen, og prøver å se det positive. Jeg har snorklet! I havet! Jeg fikk ikke sett mye, men jeg har snorklet! Vi får beskjed om at etter lunsj vil vi prøve igjen på andre siden av klippen. Imens speider vi etter delfiner. Jeg synes jeg så et par halefinner, men mest sannsynlig var det sjøløver. Ikke alle vil snorkle på nytt da de synes vannet er kaldt. Og vi har våtdrakter med korte bein og armer. Kaldt? Sa de ikke nettopp at vannet holder ca 20 grader? Spørsmålet mitt er ikke om det er for kaldt eller ikke, men om jeg tørr og vil. Jeg har lyst å se flere dyr og jeg har lyst å mestre. Dette er nok ikke siste gang det er snorkling på programmet på turer her på Galapagos så det hadde vært greit å ikke avslutte dette med følelsen av ikke å ha mestet og panikk. Det vil bli lettere neste gang om jeg kommer meg ut igjen i dag. Pågangsmotet og ønske om å lykkes er det ihvertfall ingenting å si på. Men kommer jeg til å ødelegge for de andre? Men jeg har da vitterlig betalt 100 dollar (jepp, det er sånne priser her, farvel sparekonto), og jeg har ikke betalt det for å sitte på en båt! Jeg bestemmer meg for ett nytt forsøk. Denne gangen klatrer vi ned baksiden av båten ved stigen og jeg kommer ut selv. Seier! Det blåser ikke så mye nå, men jeg tar tak i livredningsringen til guiden med en hånd umiddelbart og slipper den ikke. Nå får jeg se flere fisk, store sjøløver svømmer rundt meg og jeg er redd de kolliderer med oss. Og jeg får se en stor sjøskilpadde. Den er kanskje ikke stor i forhold til elefantskilpaddene jeg håp om se senere i oppholdet, men nå var den stor. Jeg må konsentrere meg hardt for å puste rolig. Tanker om hvor langt ned det er, hvordan det vil føles å drukne og lignende skyves bort, guiden vet hva han gjør. Dette er trygt og jeg må bare puste rolig. En bølge skyller over og jeg trekker inn vann. Jeg må opp, igjen, holde meg på ringen, hoster og får vannet ut før jeg igjen dukker under. Vi ser endelig båten igjen. Men vi svømmer ikke i retning av den. Er vi ikke ferdig? Jeg er fornøyd. Istedet prøver vi inn i mellom to av klippene der det blåser mer. Det er her vi ser haiene, eller de sa det var tre. Jeg så en stor fisk. Men beina er slitne og jeg vil opp. Guiden teller over og ser at vi mangler en. "Chuta madre" sier guiden. Ikke mulig med en direkte oversettelse, den egner seg ikke på trykk likevel. Men det er ikke sånne uttrykk en vil høre når en er ut i havet og har nok med å puste rett selv. Den siste dukker opp og alt ser bra ut. Båten er ute av syne og guiden hoier for å få kontakt. Hjelper ikke for den som allerede er ukomfortabel. Båten kommer tilsyne og vi kommer oss lettere opp denne gangen. Ingen panikk. Jeg fikk det til! Jeg snorklet igjen! Og jeg fikk se flere dyr. Men den største seieren er helt klart at jeg snorklet, også etter at jeg fikk panikken.

Det gir en helt ubeskrivelig følelse av å ha lyktes med dette. Jeg stod på til siste slutt. Selv om jeg mislyktes underveis gav jeg ikke opp, og fikk en god følelse. Jeg beseiret de negative tankene og frykten underveis. Fikk fokus på arbeidsoppgaver og prøve å nyte opplevelsen. Det var lite nyting må jeg innrømme. Men jeg registrertr flere flotte dyr og jeg gjorde det jeg kom for. Stor, stor seier! 

Kroppen er sliten, spesielt i beina etter den uvante svømmeteknikken, men også generelt i hele kroppen og hodet etter den store påkjenningen. Frykt, adrenalin og seier. Konstant sulten, men det er ikke akkurat salt mat eller snacks som er ønsket nå. Det blir ikke noe senkveld og det merkes også søndag at kroppen har gjort noe uvanlig. Da er det godt å kunne ligge på stranda, bearbeide opplevelsen og se sjøløvene rundt seg. Noen av dem så ut til å ha som mål å ligge på håndduken min. Men de registrerte heldigvis at den var opptatt. En skal holde 2 meter avstand til disse dyrene, det er ikke så lett når du sitter i ro og de kommer forbi deg med på centimeters avstand. 




Det ble ingen undervannsbilder denne gangen, kanskje ved en senere anledning. Nå var det nok å bare overleve. 

TurboTorill :)

Uke 5: Endelig Galapagos! Endelig løping!

Jeg har reist fra regnskogen og jungelen og ankommet nydelige Galapagosøyene, nærmere bestemt øya San Cristobal. Her skal jeg være de neste fire ukene. La havet roe ned pulsen og plante trær for planetens skyld, og kanskje, forhåpentligvis, finne veien videre. Og det var her jeg igjen skulle få tid til trening. I Quito var det for varmt og støvete til å løpe i dagslys annet enn tidlig morgengry og det utgikk siden jeg var i seng allerede kl 21 fra før, i tillegg til kun asfalt i nærheten der jeg bodde. I Puyo kunne jeg nok ha løpt litt på grusveiene rundt senteret, men sykdom og skade satte en stopper for det, sammen med lange arbeidsdager og en vil ikke løpe rundt i mørket, men helst være ferdigdusjet før det blir mørkt. Så nå ble det endelig mulighet for trening, da vi er ferdig med arbeid kl 16 og har to timer før mørket kommer. Jeg ankom sent mandag og allerede tirsdag tok jeg turen. Langs hovedveien (les humpete grus og jordvei) løp jeg rolig, men tungt pustende i 20 min før jeg snudde. Flott utsikt mot havet og fine blomster i veikanten. Flaksene og kaklende høner og ei og annen ku midt i veien. Kua ville forøvrig ikke at jeg skulle forbi, så den løp like godt foran meg, i sikk-sakk slik at jeg ikke kom forbi så lett. Før hu skjønte at dette ble jo fordumt, eller den ble sliten og stilte seg i veilanten og lot meg passere. 40 min lang tur på 5 km er håpløst elendig form. Kan vel ikke skylde på høyden heller her ute (høyeste topp på øya er ca 800 m, og der er vi ikke). Men 5 uker uten trening merkes godt. Gå til og fra skolen eller med foringsbøtter hele dagen blir ikke det samme forsi om det ikker er stillesitting. Men varmt er det, og det er jeg ikke vant med å løpe i, heldigvis en god dusj etterpå. Allerede fredag fikk jeg muligheten for ny tur. Vi fikk ettermiddagen fri og jeg tok turen litt tidligere på dagen. Var kanskje ikke så lurt med tanke på varmen, men pulsen var litt lettere. Lavere puls før jeg startet også så kanskje hele systemet er mer i hvilemodus. Tok samme vei, men la til 5 min mer før jeg snudde. Ble ikke så mye lenger da jeg måtte ta litt bilder underveis(se et utvalg under), men fikk 50 min og 6 km. Ikke tempo å skryte av, men naturen er desto bedre. Det er mye flott å se på langs veien, og det er langs en vei. Det er nok enda mer å se når jeg får tid til å se mer viltlevende natur. Får jeg til 2 økter i uka vil jeg nok merke at formen stiger også. Enda 10 måneder igjen til halvmaraton i Trondheim. :) Heldigvis!








Sånn ellers har den første uka på Jatun Sacha Fundation her på San Cristobal vært grei. Etter mye venting og usikkerhet om både det ene og det andre på mandag etter ankomst har det bare blitt bedre. Blir stadig bedre på å takle nye og ukjente omgivelser. Vi er totalt fire frivillige denne uka og har vært vårt soverom. Nyt luksusen som er så lenge den varer. For luksus som vann kommer og går, og det ryktes at det kommer fire frivillige til i helgen og neste uke 30 ecuadorianske arbeidere som skal bygge et hus eller noe. Skal være soveplass for 45 stk her, men vil ikke helt si det om de rommene jeg har sett. Men vi får se når den tid kommer. Ikke alt her i Ecuador som stemmer med kalenderen eller antallet.

Vi har samlet frø fra ett sjeldent tre, splittet dem opp til ett og ett og sådd dem ut. Vi har plantet andre trær og høstet tomater og sitroner. Sitroner høstes forøvrig med en pinne med krok i enden. Festes rundt stilken, vri og rist til sitronen faller ned. Vi har også vært på tur opp i åsen bak senteret og ned til klippene nedenfor. Begrenset havutsikt fra hengekøyene. Ser fram til de neste tre ukene også. 









TurboTorill :)