Uke 9: Isla Santa Cruz og Isla Bartolome

Etter språkskole og uker med frivillig arbeid var det tid for skikkelig ferie før retur til Norge. Først en uke med egenreising deretter ei uke med øycruise. Etter å ha bodd sammen de du jobber med på arbeidsplassen, delvis delt rom med andre (halvvegger mellom rommene og fullt innsyn gjennom myggnettvinduene) var det godt med et eget rom på hostel.

Jeg tok utgangspunkt i den største av Galapagosøyene, Santa Cruz. Her var det også en god del å se så jeg ble likegodt værende her hele uka. Deler av uka hadde jeg selskap med venner fra jobbstasjonen på San Cristobal på helgetur eller fra språkskolen i Quito. Så det ble bare 3-4 dager helt alene. Noe som var godt det også. 

Min første alenedag tok jeg dagstur til øya Bartolome. Ei virkelig flott øy. Den er ubebodd av mennesker, og er i en tidlig fase med beplantning ol. Vi kan se få arter som alle krever lite for å vokse. Når disse får mer feste vil også andre arter kunne spire. Lava er næringsrikt jordsmonn. Beplantningen foregår naturlig med vind, vann og dyr. Bartolome har den kjente Pinnackle Rock- formasjonen, som er selve beviset på at jeg har vært på Galapagos og ikke bare på et annet øyparadis. Vi tok alle 365 trappetrinnene opp til fyrlykta for å få godt utsyn til denne formasjonen. Det er endel trappetrinn og høydemeter i solvarmen.Heldigvis hadde vi mange stopp underveis med god informasjon fra guiden. Vel oppe på toppen var det likevel verdt det. Det er en nydelig utsikt og det er vanskelig å beskrive. Bildet under kan være med å forklare. På tur opp stoppet vi på en treplatt som var bygd for opptak til hollywoodfilmen "Master and Commanders". Må se den når jeg kommer hjem for å finne scenen som er filmet herfra. Var noe med en seilbåt tror jeg... Kanskje du kjenner igjen scenen og skjønner hvilken strand det er snakk om. Etter turen opp til toppen var det snorkling i bukta bakenfor "rocken". Her møtte vi også en fotogen pingvin som stod tålmodig på steinen og ventet til alle hadde tatt bilde. Min første pingvin! Guiden mente det gikk bra å snorkle uten våtdrakt da det skal være varmere i denne delen av øygruppa enn ved San Cristobal, men de to svenske parene jeg møtte hadde våtdrakt da de hadde prøvd uten en dag tidligere ved en annen øy. De trodde de var vikinger. Men etter dagens snorkling så vi hvem som var den virkelige vikingen! Svenskene innrømmet dette. Ikke så mye å se denne dagen, da vannet var litt grumsete, men begynner å få litt mer taket på snorkling og slapper mer av i vannet, så om det ikke var så mye å se var det en god øvelse likevel. Prøvde meg på et par undervannsbilder med den nye telefonen, som skal være vanntett. Det gikk bra, selv om det skulle ta flere dager før den var ordentlig tørr og mulig å lade igjen.

Bevis på at telefon fungerer under vann OG at jeg faktisk bedriver snorkling...

Pinnacle Rock, Bartolome

 På Santa Cruz har jeg sett det meste som er å se tror jeg. Besøkte Charles Darwinsenteret et snartur, testet ut Playa de Alemagne, og badet litt i Las Grietas som er to klipper som danner en liten kanal med brakkvann. Litt annerledes å bade her enn på stranda. Desverre ingen bilder herfra på telefonen.

Darwin og meg

En dag leide vi sykler og tok dem med i taxi opp til høylandet på øya. Her er det to synkehull, Los Gemelos, laget ved vulkanutbrudd. De ser litt ut som krater, men er bare hull som har kollapset pga lavaen som har forsvunnet under overflaten. Derfra syklet vi til et skilpaddereservat og lavatunnelene. Her gikk vi gjennom tunnelene og lot oss fasinere av geologien. Gjennom trange passasjer og vide rom. Ved siden av de belyste tunnelenne gikk en annen umerket tunnel. Vi måtte jo prøve oss litt på en ekspedisjon så tok med lommelykter og gikk inn. Her var det virkelig mørkt og svart når en slo av lommelykta. Spennende, men lite å se. Det var varmt å sykle tilbake på grusveien, oppoverbakker og midt i solsteiken. Og når du har med en danske som aldri har syklet med 21 gir og oppoverbakker kreves litt opplæring og tid. Heldigvis gikk det nedoverbakke resten av turen langs hovedveien. Og det skal de ha her ute, de kan å lage sykkelvei! Sykkelveien var like bred som ett felt på bilveien. Jevn og fin. 

Vi besøkte også Tortuga Bay som er en lang og nydelig hvit sandstrand med turkise bølger som slår inn. I sanddynene legger skilpaddene egg, derav navnet (Tortuga er skilpadde på spansk). Ingen pirater eller Jack Sparrow å se (min nye kollega Sparrow fra USA var ikke med på denne turen). Piratskipet lå ankret opp i hovedhavna til Puerto Ayora, byen på denne øya, rett bortenfor Tortuga Bay. Selve Tortuga Bay har endel understrøm og kraftige bølger så det er ikke noe særlig å bade her. Men rett rundt hjørnet danner en odde en liten lagune som gir helt stille vann og gode forhold. Men ikke fullt så vakker. Likevel vakker! Her leide vi kajakk og padlet rundt for å se hvittippet hai, skilpadder, stork og pelikan. Artig å prøve kajakken også. Stranda her er så myk at det føles som å gå rundt i mel eller melis. Og med så lett sand blåser den virkelig inn over alt. Og blir en herlig miks med solkrem når du prøver å ta på litt mer. For det må smøres med solkrem ofte. (Hvorfor har ingen funnet opp noe for å smøre solkrem på sin egen rygg, for oss som ikke er slangemennesker...?) Det var så flott her at det gjorde vondt å dra. Så på min siste heldag på øya dro jeg tilbake. Bare for å kjenne den nydelige sanda og betrakte utsikten engang til. Her lå jeg på teppet og leste bok, da jeg ser en skygge i sidesynet og en iguana passerer forbi. Og dette er den mest naturlige ting her ute.

Tortuga Bay, Santa Cruz

En marine iguana ruslet forbi

Pirata i Puerto Ayoro

TurboTorill :)

Uke 8: Livet på Jatun Sacha

Det er siste arbeidsdag på Jatun Sacha. Biologistasjonen jeg har arbeidet på i fire uker. Det føles ikke som fire uker. Jeg tror noen har juksa med kalenderen så jeg egentlig bare har vært her i tre, for tida har gått så fort. Men litt om livet her ute; ta en tilfeldig dag forrige uke: 

Klokka er passert 11 på kvelden. Arbeidere (2, en direktør og en kokke) og frivillige (9 denne uka) har gått til ro. Noen for lenge siden, andre nå nettopp. Når en er oppe med sola kl 6 og jobber ute hele dagen er det godt og nødvendig med nok hvile og søvn. Og siden det er mørkt mellom 6 og 7 under middagen så er det lettere å gå til køys tidlig. Men denne kvelden får jeg ikke sove, selv om jeg var oppe kl 6 og hadde frokosttjeneste. Det vil si å hjelpe kokka med å lage frokost til alle. I dag var det empenadas med ost (noe deig greier med ost inni som friteres i olje. Skal prøves hjemme! ) og granola med frukt og yoghurt. Relativt enkel frokost, som serveres kl 07.00 hver morgen. Aktiviteten også i dag gikk ut på å kutte ned bærbusker som ligner bringebær, men er svarte. Muligens blackberrys, ihvertfall Mora på spansk. Og noen blomstertrær. Begge disse er gjenstridige, har skarpe torner og hører ikke naturlig hjemme her på Galapagos og skal derfor fjernes. Begynner å bli venn med macheten nå og lurer på om jeg får med meg en hjem. Kanskje ikke i håndbagasjen...

Moras og dens blomstrende venn er jo fin å se på, bærene smaker godt, men må altså bort for å gi rom for de vekstene som hører til og som skal bli flere. Ett av prosjektene Jatun Sacha har i samarbeid med nasjonalparken er å hjelpe lokale bønder med å ha riktig og god avling. Denne selges på marked hver lørdag og skal vise andre at det går ann å satse på jordbruk her på øyene, slik at de blir mer selvforsynte og mindre avhengig av å fly inn mat, som blir veldig dyr, fra fastlandet. Det er flott å få lov å hjelpe til ned dette, selv om det består i å kutte mer av disse Moras og blomstrende vennen. Men da blir en også skuffet når noen av disse bøndene ikke vil høre på det som blir sagt, og ønsker å kutte ned alt på området, bortsett fra kaffeplantene. For han vil dyrke mer kaffe, og vil ikke ha andre ting på området. Og skjønner heller ikke at de andre trærne som er plantet, er der for å gi kaffeplantene skygge samt gi mat til fuglene som hører til her og som det jobbes med å få opp bestanden til. Darwins finker med venner. Det er frustrerende å jobbe med slike gjenstridige bønder. Men det er hardt å få tradisjoner og business, samt naturvern til å gå i hop og få riktig feste. Men det viser at arbeidet fra stasjonen og nasjonalparken er viktig og må fortsette. Kunnskap er alfa og omega. 

Andre aktiviteter vi har holdt på med de siste ukene er å samle frø. Dette fra en tresort som hører til her på øya og som er et godt tre. Vi har plukket frøballer fra trærne, delt de opp i ett og ett frø. Sådd dem ut og gitt vann. Dette har også frivillige før oss gjort så det er slike trær i ulike stadier i blomstersengene. Så for å få hele prosessen på kort tid jukser vi litt (hører dere tvkokkdama som har juksa litt og gjort klart noe på forhånd?), og tar trær som er klar for utplanting og planter de ut på ett større område. Vi har fått hvert vårt tre som vi skal vanne, stelle og gi masse kjærlighet til før vi drar hjem. Slik at det blir sterkt og fint. Mitt ser slapt ut allerede etter to dager (men det kom seg etter noen gode regnskyll). Så det gjør godt å ligge å høre på regnet som endelig kom og håpe det hjelper trærne våre. På de fire ukene jeg har vært her har jeg kun to netter hørt litt regn. Men nå i kveld regner det endelig godt og masse. Det er uvanlig tørt denne høsten og planter dør. Det er lite vi kan gjøre med det. Kan liksom ikke vanne hele øyas skog heller. Men det var dette med klimaendringer og påvirkninger rundt omkring på kloden. At klesvasken min som var nesten tørr nå trenger en dag til med sol og vind for å tørke får bare være. Det er viktigere med plantene. (Nei, jeg har ikke noe plass å henge den opp inne. Og det er ikke så mye bedre inne heller. Vinduene er ikke tilstede det er bare myggnetting (på de fleste vindusåpninger), og veggene går ikke helt opp til taket. Så det er fuktig luft også inne når det regner, dog ikke så ille som i jungelen. Sånn er det bare her nede. Men jeg vet at det gjør så godt for planter og jorda her at det å ha på litt fuktige klær i morgen gjør jeg med glede. Som sagt, en ordentlig regnskur på tre uker! Og det er ganske godt å ligge å høre på inne i det varme, tørre myggteltet mitt med soveposer og puter, antikløkrem, fuktighetskrem, en bok og alarmklokke. Mitt eget lille rede.

Aprop rede, vi har også brukt tid på fugletitting. Delt oss i grupper og i ulike typer skog, observert hvilke fugler og ca hvor mange vi ser. For oss som ikke kan så mye om fugler prøver vi å ta bilde av dem. Få med litt farger, men viktigst er nebbet. Så viser vi bildene til sjefen her og utfra nebbet klarer han å artsbestemme fuglene. Det er ulike finker og mye Mockingbird. En dag kom en nysgjerrig Mockingbird nesten opp på skoene til Tina, min danske medobservatør. Fantastisk å få komme så tett innpå og bare sitte å studere skapningene. Den gule Canario Maria er min favoritt. Den har bare så flotte farger. Også Galapagos flycatcher med blått, grønt bryst er nydelig. De er egentlig nydelige alle sammen. 

Vi plukker også frukt og bær til eget bruk. Appelsiner, mango, sitroner (så mange sitroner), papaya, mora, pærer osv. Disse bruker vi til å lage syltetøy og juice, eller bare spise som de er. Sitronene her er så søte at treffer du rett kan du spise den som egen frukt. Sitronlimonade går ned på høykant. Det meste av fruktplukking foregår ved å riste i treet til frukten ramler ned, eller bruke en lang pinne for å vri frukten av grena. For så å plukke fruktene fra bakken. Her en dag plantet vi nye papayatrær, bitte små som skal bli til høye flotte frukttrær. Men allerede som små ser en tydelig at det er papayatrær.

Å være her på Jatun Sacha gjør godt. Både for samvittigheten, planeten og for kroppen. Det er godt å slippe maset fra hverdagen. Og jeg har noen tanker om hvordan jeg vil endre min hverdag når jeg kommer hjem også, samtidig som det er forskjell på norsk og ecuadoriansk kultur. Vi har generelt noe å lære av ecuadorianere som ikke legger opp til jobb, trening, flere hobbyer osv. Men det er positive og negative sider ved begge kulturene. Den kan gå litt for sakte og bli litt lite produktivt også. Samtidig som det er enkelt å bo på jobben, få servert måltidene og ingen trafikk eller butikker å forholde seg til. Det er enkelt når du bor med dine kollegaer som også er dine venner. Og valget mellom sosiale aktiviteter er kortspill, yatzi (som er enkelt å spille selv om språket kan komme til kort, og når yatziblokka kommer fra Norge vet alle nå hva et hus, en hytte og ett tårn er og uttaler de norske ordene med ulike aksenter) eller bare skravle over en kopp te.

Her nede mangler vi gode fasiliteter for dusj og klesvask, men dagen fungerer likevel. Og apropo klesvask så burde alle vaske klærne sine i bøtter med skyllevann og ikke varmt nok vann til å løse opp all såpa med jevne mellomrom. Bare for å virkelig sette pris på oppfinnelsen vaskemaskin! Tven savnes ikke så lenge det finnes bøker og natur å se på. Dagene her flyr også avgårde. Når dagene flyr er det også et tegn på trivsel. Samtidig som jeg ser frem mot øyhopping og hjemkomst. 

Canario Maria, hann

Canario Maria, hunn

Galapagos flycatcher

Babyplante av Papayatre

Kaffeplante med kaffebær

Meg og mitt lille tre

TurboTorill :)

Uke 7: En flik av paradis! (Tur til Punta Pitt)

Himmelen er blå, slik blå som den er bare på gode sommerdager. Rett opp er den dyp blå, som går over i andre lysere blåtoner utover til lys turkis mot de hvite og blågrå skyene som lager et tydelig skille mot havet helt der ute i horisonten. Der skyene møter havet er vannet mørkeblått. Men ulike strømninger gir ulike blågrønnne felter innover mot land. Noen steder er det nesten helt grønt. Inne ved land slår bølgene seg skumhvite mot de svarte lavasteinene. Steinene er virkelig helt svarte, og skummet lyser hvitt i mot dem. Innover land går steinene over i ulike mørkegrå nyanser. Før de møter den lyse stranda. Sanda virker hvit mot steinene, ikke like hvit som bølgeskummet, men likevel lys og blond sandstrand. Sanda er hvit av alle skjell og koraller som er skylt i land og delt i småbiter av smådyr som lever av det. Sanda er ennå ikke brennvarm. Men sola som stadig titter mer og mer frem fra skyene vil varme den i løpet av dagen. Rundt på stranda ligger sjøløvene og slapper av på vei til eller fra vannet og skyggen under trærne. Ser ut som om de trenger en pause på veien, selv om den ikke er lang, for oss. De ruller seg rundt i sanda, som sikkert gir en avkjølende følelse og en beskyttelse mot den sterke sola som er her rett under ekvator. Plutselig lager de lyden sin som minner om et rop om hjelp og noen som kaster opp samtidig. Den bryter den rolige, stillheten fra bølgene som slår mot land. En avslappende lyd som beroliger hjernens nervesenter. 

Ute på sjøen ligger en stor blå båt med store rustrøde flekker. Dekket er stort og flatt og med kran tyder det på noe lastebåt av noe slag.  Rundt ligger noen mindre cruicebåter som har sendt sine gjester på dagstur innover øya. Sammen med småbåter klar til å ta opplevelsestørste turister ut på snorkling, dykking og andre småsteder for fugletitting. 

Her på denne stranda får jeg nok en gang lov å ligge i fred og nyte dette paradisiske synet. Jeg må noen ganger minne meg på at dette virkelig er noe spesielt, for her på Galapagos står opplevelser og inntrykk i kø, og hjernens kapasitet til å ta inn alt er begrenset. En må stoppe opp og trekke pusten noen ganger og virkelig trykke lagreknappen bevisst. 

Playa Mann

Sjøløve i solnedgang...

I går var det ny snorklingtur sammen med fugletitting til en liten klippe helt nord på San Cristobal, Punta Pitt. Båttur rundt halve øya før vi nådde denne fliken av paradiset. Ett annet enn det som er beskrevet over. Her i vika ligger båter med turister som utforsker dette stedet. Vannet er det samme, men sanda er gullfarget og ser ut som gull og diamanter. Sanda er finslipt som mel. Her klatrer vi opp mellom steiner og det er varmt. Det føles som om jorda utstråler sin egen varme. Noe som ikke er helt usannsynlig på Galapagos, med aktive vulkaner. Men ikke her. På toppen blåser det en liten bris og vi ser de mange fuglene vi er kommet for å se. Tre ulike boobies. De med røde føtter, de med blå føtter og den siste sorten. De sitter og ser på deg og du får komme så nært å ta bilde. 2 meters avstand er regelen her. Og det føles som ingenting. Frigate birds flyr over oss og det knipses vilt. Flotte, annerledes fugler. 

Stranda ved Punta Pitt

Bluefooted boobie

Når vi snorkler senere på dagen ser vi igjen mange fisker. Svarte med gule halefinner, svarte med gule striper, glassaktige, og bare så mange farger. Det er virkelig som å svømme rundt i et akvarium. Også her er det sjøløver. Og de vil gjerne sjekke ut den nye arten som svømmer rundt. Sjøløvene kommer så nære at det er nesten litt skummelt. Men også utrolig spennende! Å svømme med sjøløver.... Jeg ser for meg at sjøløvene rapporterer til de andre sjøløvene om disse rare menneskene som svømmer med briller og tuber i munnen på "Onkel Reisende Mac"-vis. De må ha så mange artige ting å fortelle hverandre. 

Og ikke minst; ingen panikk i vannet denne gangen. Roligere vann og nærmere stranda gir trygghet. Og mulighet til å nyte mer denne gangen. Og under vann er det virkelig en fantastisk verden. Men fortsatt brukes det masse energi for å beholde roen, og adrenalinet pumper. Så etter en snorklingtur er jeg rimelig sliten. Men det går fremover. Og hvilken herlig følelse mestring er!

TurboTorill :)

Uke 6: The Burger

A saturday lunch: 

Burger on Cri's Burger place. Apperaently the best burger in town. How many burgerplaces do we have in this town? We guess one...

Waka  Waka.

Beef, caramelized pineapple, bacon, ham, cheese, sauce. Served with fries.

The first fries, so crunchy, so tasty. 

You crumble inside.

The first bite of the burger,

so delicious,

a little piece of heaven.

The soft meet,

the salty bacon, still crunchy

and the sweet, melting pineapple.. 

The tears pops out.

How is it possible to make food like this in a rice- country? 

The only bad thing about this burger:

it comes to an end.

And you only have the memory back. 

Tina and Torill

Sjekk ut danske Tinas blogg også, fra våre dager her på Galapagos og Jatun Sacha: 

Journals.worldnomads.com/tinast/

TurboTorill

Uke 6: Over halvveis...

Straks 6 uker og en helg er over av turen, 4 uker og et par reisedager igjen. Det er over halve det. I tillegg til at jeg er halvveis i prosjekt 3 av 4. To uker med språkskole (ikke mine favorittuker akkurat), to uker med jungel og dyrestell (litt uheldig med sykdom og skade som satte meg litt tilbake, men kommer mer innpå dette stedet) og to uker med skog, planter og øyliv er allerede over. Noen dager har gått utrolig sakte, men linsebeholdningen krymper raskt så dagene flyr tydeligvis likevel. Jeg tenkte først jeg var halvveis, men jeg er jo ei uke mer enn det. Nå er det bare to uker igjen med skog og planter, før to uker med øyhopping igjen før returen til Norge. Så hva er ståa ved litt over halvveis? 

Hjemlengselen var størst de første ukene. Den varte litt lenger enn forventet, men det var nok mistrivselen med skole ol i starten som gjorde det og den første jungeluka med regn og sykdom. Det er ikke så rart at en lengter hjem da. Og med tildels mye tilgang på facebook og oppdateringer hjemmefra hjalp ikke på egentlig. Det var jo også Galapagos som var det store målet mitt så de fire første ukene skulle brukes til forberedelse på ett vis. Etter ca 3 uker forsvant hjemlengselen og siden har jeg ikke sett den. Språkmessig har det blitt lite forbedring, men å takle sparsommelig og enkel levemåte har jeg blitt ganske god på. Og det enkle livet tiltaler meg overraskende mye. Kan ha en sammenheng med at her på San Cristobal har det regnet mindre enn normalt og det er ikke noe problem å vaske klær når de faktisk tørker. Det er ikke noe innendørs tørkemulighet og innendørs er egentlig nærmere levegger og tak enn hus. Men jeg liker det. Å ligge i hengekøya, ute under tak, kl 20 en kveld å skrive blogg er egentlig ganske fint. Langbukse, ullsokker, fleecegenser og myggspray(!) er nødvendig, men likevel behagelig. Noen har ansiktskrem og parfyme, jeg har solkrem og myggspray. At en må ha lommelykt for å gå på do, pusse tenner ol går fint. Det farligste dyret jeg kan møte på er ei sta ku, men de er sjelden så tett på husene. Varm dusj, i samme bygning som soverom, kjøkken og stue, uten mygg kommer jeg nok til å sette pris på når jeg kommer hjem. Men her er det bare sånn; at den varme dusjen bare er varmere en den kalde dusjen. Og det er vel strengt tatt en definisjon av varm dusj det også.  Men det å takle en slik standard er også lettere når en har en sluttdato. Og bakhodet vet hvordan luksusen hjemme er. Jeg er ikke en person som er glad i å stå på kjøkkenet. Men det å ikke ha de hjelpemidlene jeg har hjemme, eller de "riktige" ingrediensene gjør det ikke enklere her nede. Heldigvis er min kjøkkenplikt sjelden og kun som assistent. Jeg er bortskjemt med servert mat tre ganger om dagen. Der jeg før syntes frokost var et nødvendig onde er det nå blitt mitt favorittmåltid. Det er her jeg får de

beste rettene. Og bare sånn for å nevne det.... kokt ris har jeg to ganger om dagen. Ikke det du trenger å lage når du inviterer meg på middag når jeg kommer hjem. 

Turen hadde flere mål og hensikter. Det ene var å ta en pause fra lærerjobben for å finne utav om det er det jeg vil fortsette med eller ikke. Det andre var litt selvutvikling i å takle nye og uforutsette hendelser og dra på tur alene. Og generelt, finne ut av mer om meg selv og hva/hvor jeg vil. Hvordan ligger dette ann? 

Så: lærerjobb eller generelt jobb i Norge kan diskuteres. Jeg har likt arbeidsdagene her nede med lang lunsj og enkle oppgaver. Organisatoren i meg har blitt igjen i Norge. Jeg gjør det jeg får beskjed om, men fortsatt så trenger jeg at noe skjer og at vi faktisk gjør noe (og jeg vet hvorfor)... Pause har vi etter jobben! Kan jeg få det hjemme? En arbeidsdag uten for mye stress og forventningspress? Lærer eller ikke? Eller blir dette for kjedelig for meg i lengden? Jeg vil gjerne spre kunnskap og ønsker å formidle noe, men norsk lærerjobb? Vet ikke. Jeg har overrasket meg selv med å like å stelle med planter. Jeg som ikke får en kaktus til å overleve på stua. Men nå går jeg med tanker om balkongkasser eller større hus med kjøkkenhage og blomsterbed. Sorry, mamma og pappa; burde kommet med en advarsel slik at dere ikke satte kaffen i vrangstrupen. Advarsel herved gitt; flere overraskelser kan komme! Men altså, planter er fine skapninger (bra at jeg, takket være venner og mamma hjemme, har fått jobb på blomsterbutikk i desember). Det samme er egentlig en del dyr, fine skapninger altså. Vi besøkte et reservat for skilpadder denne uka. Vi ryddet unna endel vekster som ikke hører hjemme her (jepp, machete er et flott redskap! Macho-woman). Før vi vasket bur ol for skilpaddene. Det var akkurat som på Yana Cocha i jungelen igjen. Og det var veldig tilfredstillende. Og etterpå kunne sitte der å studere disse merkelige skapningene. Og jeg tok meg i å tenke at disse vil jeg lære mer om. Skilpadder liksom... Savner Yana Cocha og alle dyrene, også de bitende apekattene. Kanskje jeg skal dra tilbake dit? Til våren kanskje? Jeg har jo ikke jobb ennå. Må bare sjekke kontoen først (den får kjørt seg på Galapagos kan en si.... ).

Jeg hadde jo håpet på å møte noen eller oppleve noe som kunne gi meg en retning. Og det har jeg for så vidt gjort. Bare ikke helt sikker på hva og hvor. Men jeg møtte en fyr med et enormt engasjement for det han driver med og dyrene "sine". Engasjementet var fasinerende og enormt inspirerende. Og drømmene hans om andre reservater i andre land for andre dyr var så interessante. Det er jo noe sånt engasjement jeg leter etter, jeg vet bare ikke helt for hva. Kanskje det er dyr? Kanskje jeg skal bli med å starte dyrereservat i fjerntliggende strøk (fra Norge)? Jeg har drømt om å bygge skole i Afrika, kanskje jeg heller vil bygge senter for Orangutanger i Kambodsja eller noe? Tror organisatoren ble med hit likevel, og håper dere er ferdig med kaffen så den ikke satte seg fast på ny.

Tankene er mange og sprikende. Men det er få av dem som omhandler Norge. Helt til jeg får meldinger hjemmefra om tantebarn som er bekymret for om dyrene vil spise meg, "tantebarn" som vil på besøk til meg, og som erstatninger ser på bilder fra bloggen. Og andre "tantebarn" som vil se på bilder av meg på facebook fordi vi ikke kunne snakke mer sammen på videosamtale en dag jeg var i byen med internett. Jeg vil hjem til disse små og foreldrene deres, og alle dere andre. Jeg skal bare plante litt trær og se litt mer sjeldne fugler og dyr først. Og slappe av på stranda. Jeg driver fortsatt med utforskning på det å "slappe av". Og overrasket meg selv med å ønske å stå over en tur til en av de andre øyene fordi jeg ønsker å slappe av på stranda her... stadig forbedringer på dette området også. Hørte jeg applaus? Sto over løpeturen i dag og, fordi jeg ville ta det litt roligere med klesvasken før det ble mørkt, og fordi en merkelig tanke kom under sist løpetur: "hvorfor løpe? Hvorfor ny (halv)maraton?"

Mange merkelige og nye tanker, oppdagelser og opplevelser her nede. Lurer på hvordan de utarter seg når jeg kommer hjem. Er de her nå fordi livet hjemme er så langt unna, eller er dette reelle nye tanker som jeg må ta på alvor når jeg kommer hjem? Vi får se. Imellomtiden skal jeg besøke hvite, røde og svarte strender (er planen). Se flamingoer, boobies med røde og blå føtter, kjempeskilpadder og pingviner. Plante noen trær og slappe av i hengekøya og la tankene leve sitt eget liv. Jeg kommer hjem 7.desember uansett ( og går rett i julestria på blomsterbutikken). Masse spennende å se fram til! 

TurboTorill :)