søndag 12. november 2017

Når jernkvinnen får for mye jern og Cubaturen avlyses

Nå skulle blogginnlegget egentlig ha handlet om reisenerver, gleder og forventninger, og de siste forberedelsene til avreise Cuba og halvmarathon. Istedet må innlegget handle om avlyst tur og en kropp som ikke er helt på topp. 

Allerede før Trondheim maraton kjente jeg litt til magen som krangla. Men tenkte ikke mer over det. Men var spent på selve løpsdagen. Kjente en liten antydning etter 18 km. Men hallo! Etter 18 km så kjenner en mye rart når en skal i mål på 21. Et par uker etter løpet måtte jeg tilstadighet avbryte treningsøkter fordi smertene ble for store. Og etter å ha innsett at dette går faktisk ikke over av seg selv, så havna jeg på legekontoret en tur. Kanskje en magekatarr, men definitivt for mye jern. Hæ? For mye jern? Er det mulig? Den leverposteien på lunsjbrødskiva kan ikke være så jernholdig, og jeg tar jo ikke noe jerntabletter utenom. Eller gjør jeg det? La meg se på innholdet i Multitabletten... Denne magiske vitaminpillen med alle vitaminer og mineraler jeg starta med en måneds tid før halvmaraton, hva inneholder den, sånn egentlig??? Joda! Her er det jern! Trodde ikke det var jern i slike blandingstabletter, for en skal jo være forsiktig med det. Og apotekmannen anbefalte jo denne. Så den boksen ble raskt dytta langt inni skapet. Og leverposteien er satt på vent i kjøleskapet. Og etter uker med tildels kraftige smerter og mange runder i fosterstilling er heldigvis kroppen på rett vei igjen. Og flere brukbare økter er gjennomført uten smerter.


Når det nå ble som det blei var det litt heldig, (bare litt!) at Cubaturen fikk for få påmeldte og arrangøren av den norske turen måtte avlyse. For jeg er langt unna halvmaratonform nå, og kan ikke ha løpt den om ei ukes tid. Men det er likevel synd at turen ikke ble noe av. Har lenge gledet meg til Cubatur, men til Cuba skal jeg! Snart! Med eller uten løping. Neste år kanskje? Vi får se hva tiden bringer. Også får jeg finne på noe annet gøy med en halvmaraton etter jul som erstatning. Noe gøy blir det. 

Men motivasjonen er på topp, frustrasjonen over manglende trening er også høyt oppe. Kunsten er å ta det akkurat passe fort i reoppstartsfasen. Det er når målet er høyt en merker alt som går galt,  for en har ikke tid til det. Det er ikke så lenge til juni og helmaraton i Tromsø. Men det lønner seg visstnok å være tålmodig. Snart er 2017 over, og satser på at skader og sykdom er unnagjort så det holder for noen år.
Det er ikke så lett å være maskin, når det kommer jernrust i maskineriet.

TurboTorill :)