St.Olavsloppet - Den
tradisjonsrike stafetten mellom Østersund og Trondheim langs Olavselden. Jeg
oppdaget for en ukes tid siden at treningssenteret "mitt" stilte med
lag, og da måtte jeg jo bare bli med. Jeg har det med å melde meg på i siste liten
i vår (for jeg skulle jo ikke løpe noe løp utenom selve maraton! Haha!), så da
var det ikke mange etappene igjen å velge i. Det ble en noe kupert etappe på
meg. Jeg tok utfordringen selv om maraton ikke har noe særlig med bakker, er
det ikke dum trening i seg selv. Samt at det er greit å kjenne litt på hvordan
kroppen reagerer når det kommer startnummer på, hvordan er det meg nervene?
Magen? Er pulsen mulig å holde nede, eller blir det tidsjaget som vinner? Og
alle de andre spørsmålene som melder seg i forbindelse med en konkurranse. Ta
det som en treningsøkt, var rådet jeg fikk fra 3T-David som har gitt meg
treningsråd hele våren.
Når påmeldinga var
gjort var det bare en drøy uke til konkurransedag og treninga måtte legges litt
om til mer kupert og bakker enn det jeg har hatt i vår. Fikk med meg
meddeltager og gode løpevenn Ole Petter og la i vei, i godt konkurransetempo,
rett i bakken. Pulsen steg kjapt og turen ble hard. Måtte gi opp og gå det
meste av oppoverbakkene. Ikke akkurat noe selvtillitsboost det! Frustrert og
nervøs for min etappe la jeg inn en ekstra egenøkt et par dager senere. Fant
igjen en god gammel og kjent intervallbakke, og med lett løping i jevnt tempo
noen runder hjalp til på selvtilliten, før neste "fellesøkt". Den
økta startet vi noe roligere, men fortsatt høyt tempo. Bakkene gikk litt
lettere nå, selv om ikke alle gikk like bra. TurboTorill har ikke noen særlig
turbo i bakker. Og er ikke så veldig blid heller da. Løpekamperaten sier han
har sett en annen Torill som løper i bakker, enn hun som løp 10 km i
maratonløypa for litt siden... Og DET har han nok rett i… Litt mer frustrert
vilje som kommer frem når det butter imot. Når naturlig kondisjon skulle deles
ut stod jeg nok ikke først i køen, men når det kommer til vilje og stahet fikk
jeg nok min del, ja. :) Endte med en
snittfart på litt over 7 min/km. Og med 3Ts tidsestimat på 5min/km er jeg ikke
helt fornøyd. Selv om det bare er et tall som er snitt og noe å gå ut fra, er
jeg ikke der, og dermed ikke helt fornøyd. Jeg vil jo ikke trekke ned. Men nå
får jeg bare gjøre det beste jeg kan, og det er godt nok!
Selve løpsdagen kom
med strålende sol. Startet tidlig hjemmefra da etappen min var mellom Østersund
og Åre, og skyssen min hadde en etappe før meg. Kom til vekslingspunktet mitt i
veldig god tid og ble sittende å vente ganske lenge ved veksling. Men sol,
fuglekvitter og ei god bok gjør ventetida kort. Da funksjonærene kom for å
gjøre klart det siste for å ta imot og sende ut løpere begynte nervene å komme.
Magen kjentes urolig og det ble litt nervøse forsøk på oppvarming. Litt usikker
starttid, gav litt ustrukturert oppvarming. Med over 20 grader er det viktig
med nok væske, men hva er nok? Når skal en drikke det siste før start?. Når
skal jeg spise? Og hva til hvilken tid? Er det dokø når jeg må, rett før start?
Rekker jeg en tur til før veksling? Og så videre… Mange spørsmål for en
urutinert løper. Og mens jeg ventet regnet jeg på tid og satte meg ett
personlig tidsmål: ca 7min/km og 5,7 km så 42 min er nok mulig, men ut fra at
det er bakker ol er målet under 45 min. Tar i litt for å sikre at jeg kommer
innenfor, men samtidig ikke helt sikker. Hvordan slår varmen ut i dag? Har jeg
nok bakketrening? |
| Vekslingspunkt Andersböle - Mörsil. |
Team 3T stilte med
to følgebiler, og når den første ankom kjente jeg meg allerede litt lettere. Da
var det klart at jeg ikke hadde missa den og de hadde mer konkret info om
forventa start. Fortsatt ca 30 min igjen. Litt vann, gode råd og oppmuntring
fra gjengen som allerede var ferdige med sine etapper roet nervene, før de
kjørte videre for å roe ned neste deltager, og med visshet om at jeg var på
rett plass. Flere Team 3T-deltagere dukker opp og er med å roer nervene til min
medløper kommer og vekslinga utføres. Jeg legger i vei. Rolig, tenker jeg, ikke
gå på en smell allerede i første bakke som er rett etter start. Og i første
bakke er pulsen oppe på 90%. Nei! Det var jo det den ikke skulle. Ro ned og
finn tempo. Jeg roer litt ned, men det er vanskelig. Det er flatt og fint å
løpe. Har så lyst å dra opp tempo når det er flatt, jeg har jo en tid å komme
innenfor. Men jeg kan ikke brenne av alt på flata. Må ha noe igjen til bakkene
jeg vet er tøffere og som kommer etter hvert. 1 km-merket passeres. Klokka
viser 7.13. Bra start. Hold tempo nå, ikke øk for mye, pulsen er litt høy, men
det kan gå likevel. Se deg rundt og nyt omgivelsene. Det var fine gressenger
ved start. Er det noe spennende å se underveis? Hold hodet oppe og kos deg.
Kanskje jeg kommer på noe morsomt til bloggen mens jeg løper, tenker jeg. Så
husker jeg ikke mer av omgivelsene. Fokuset blir på minutter, puls, pust og
steg. Finn flyten. Det var sikkert vakker svensk skog. 2 km-merket passeres,
klokka viser 13 min. Det er foran skjema! Smilende løper jeg videre, dette går
bra. Pulsen er høy men det går sikkert. Ikke øk tempo. Hold farta og smil. Du
gjør dette fordi det er gøy, da må det vises. Jeg smiler takknemlig til de som
står i veikanten å heier. Prøver i hvert fall. :)
Sola stikker og det
er varmt, og jeg kjenner behovet for vann. Og litt lenger fremme ser jeg den
andre følgebilen stå. Klar med vann og gode oppmuntrende ord. Det hjelper på.
Det går nedover mot 3 km. Bakkene går nedover altså, ikke farten, den går opp. Nederst
i bakken er det drikkestasjon. "Gå forbi mens du drikker, du tar igjen
sekundene du mister ved å gå i mer futt i beina ved å få inn mer væske" -
3T-Davids stemme fra foredraget om maratontrening kommer inn i hodet. Og
motvillig følger jeg den. Har så lyst å løpe på, hadde jo så fint driv. Men jeg
går og får tatt inn vannet. Og har nye krefter til stigninga som venter. Ro ned
tempo, tenker jeg. Det er en lang stigning. Lang og jevn. Men pulsen holder seg
høy. Men det går. Det er tungt, er snart oppe. Hold hodet høyt, se fremover,
kontroller pusten. Du klarer dette. Motivatoren i hodet er positiv og maser på.
Toppen kommer, og ikke lenge etter står følgebilen i veikanten. Mer vann og
flere oppmuntrende ord. "Det er bare en drøy km igjen, dette klarer
du." 3T-Atle er positiviteten selv i sola.
Den siste delen skal forseres på sti, åkerkant, ulendt terreng. Det blir
brått tyngre når jeg kommer av asfalten. Pulsen stiger, men det er bare 1 km
igjen. Det klarer jeg med høyere puls. Bare hold. Hold ut, ikke gå nå. Hold ut
det siste. Kjør på. Snart i mål! Dette blir en kjempetid. Klokka har passert 30
min, men det må jo bli en tid langt under målet mitt, kan jo ikke skjønne annet
tenker jeg, og setter opp tempoet i glede over at det har gått så bra. Passerer
funksjonærene som melder at løper fra lag 106 straks er inne til veksling, 500
m. Det er på tide at nestemann gjør seg klar. Det er bakker, det går opp og
ned, det er røtter, kvister. Hold deg på beina. Jeg kommer ut av skogen og inn
på en skolegård. En brøkdel av et sekund klarer jeg ikke å se hvor jeg skal
videre. Virrer panisk med hodet, jeg kan ikke løpe feil. Hvor??? Oppdager
etterhvert pilene og setter opp tempo. Det må jo være veksling snart. Runder et
hjørne og ser det blå 3T-teamet stå nede på plassen. Heiaropene når opp til
meg, og jeg setter opp tempo, gir alt inn til veksling, jeg er god på siste
spurt. Asfalt, økt tempo og nedoverbakke, med en krapp sving. Jeg må klare svingen.
Kan ikke tryne nå. Klarer ikke å bremse. Må svinge til venstre. Nede på plassen
ropes det heiarop, og neste 3T-løper er klar. Jeg ser ham, må bare komme hel
ned. Holder på å treffe en markeringsstolpe. En gammel håndballfinte slår inn
og jeg unngår stolpen akkurat. Gir det siste og trykker chipen inn i hånda på
nestemann. Håper jeg ønska lykke til. Jeg husker ikke. Jeg var bare så glad for
å være nede uten å ha gått på tryne og få veksle. High fives og klemmer i mål.
For en mottakelse. Og tida? 38.18. Det
er mye bedre enn forventa. Det er 6,7 min/km! Eller 6,4 som det står på
resultatlista, uansett under 7!! Det er personlig rekord! Det målbare målet ble
nådd så det holdt. Og alle de andre spørsmålene fikk noen svar. Det er godt å
ha øvd på alt dette også. Jeg vil øve mer! Ikke i terrengbakkene hjemme, det
var ikke gøy, men det gav resultater. Dette var så utrolig gøy! Anbefales! :)
Det var god stemning
i bilen hjem med 4 deltagere som var godt fornøyd med egen innsats.
Takk for at jeg fikk
bli med! Og stor takk til Ole Petter for pushing i bakkene på trening, og ikke
minst hele følge- og heiateamet på løpsdagen med vann, oppmuntrende og
beroligende ord fra 3T. Jeg vil gjerne ha samme etappe neste år. Jeg har en tid
å slå! :)
TurboTorill :)
