Trondheim Maraton 2018. Helmaraton som ble 10 km.

Det er igjen september og tid for Trondheim Maraton. Tida etter halvmaraton i Tromsø har ikke vært ideel for trening. På intervalløkta i går, kom løpegleden igjen tilbake, og før start så gledes det til å ut å løpe en 10 km. Målet var egentlig en helmaraton, men når det blir som det ble, må en bare ta konsekvensene og stille til start på noe som er mer realistisk, og likevel hardt nok. Beina er vonde, men ingen vet hvorfor ennå, så mens jeg venter i utredningskø, kan jeg like godt løpe litt. Det har jo ikke blitt noe bedre av å sitte i ro, så da kan jeg jo like godt gjøre noe gøy, vondt er det jo uansett. En slik logikk er det vel bare noen konkurranse- og idrettsglade som kan forstå. Men for meg gir den full mening, og etter lengre diskusjon med meg selv har jeg kommet fram til å løpe en 10 km. 

Utsikt fra Gamle Bybro og oppløpet. 

 

Utsikt fra Gamle Bybro og oppløpet. Med den siste km på stien. 

Det eneste løpet på nøyaktig 10 km jeg har løpt er Rekordmila i Buvika, i juni. Et løp med ei helt flat løype, i strålende sol, men ingen løpeglede. Det ble et hardt løp, med 10 km på ren vilje og stahet, og en tid på 1 time og 11 minutter. Meget misfornøyd med tiden, men fornøyd med viljen til å fullføre. Kan den tiden slås igjen i dag? 1.11 skulle være mulig å slå, men uten trening siden juni, og en lite samarbeidsvillig kropp kan det bli vanskelig. Spørsmålet jeg stiller meg før start er om det er mest taktisk å gå ut i en fart som kan gi rekord, og se hvor lenge det holder, eller gå ut litt roligere, og heller øke underveis, med hodemål om å fullføre. Kjedelig å gå på en smell, men dette er jo tross alt blitt til en treningstur med medalje. Etter en kjapp diskusjon med 3T-David som selv står klar til start på 10 km, ender jeg på at det smarteste må være å gå ut litt forsiktig, men ikke koseturtempo. 

Planen holder i ca 2 sekunder. Jeg går ut litt halvfort, men pulsen spretter i været. og stabiliserte seg rundt 88% av makspuls. Det kan bli en lang mil om pulsen skal ligge der. Pusten jobber hardt de to første kilometrene, og jeg lurer på om dette var en dårlig ide. Beina gjør vondt, og de meste behagelige løpeskoene klemmer. Men det var de jeg løp godt med i Tromsø, så de er ærklært konkurransesko i lang tid fremover. Men jeg kan ikke gi meg allerede før 3 km er løpt så jeg bestemmer meg for å kjøre på litt til. Og ikke lenge etter så har jeg glemt at jeg har vondt, eller adrenalin og endorfiner har tatt helt over. Jeg fant virkelig igjen løpegleden på intervalløkta på mølla i går, og den kom sigende igjen i dag. Smilet var på plass i nesten hele løpet, og det ble mer og mer ekte utover. Jeg vurderte jo å ikke stille i det hele tatt, så gleden over å kunne få til å løpe er stor og ektefølt. Hva det nå enn er som feiler beina, skal vi vel finne ut av, slik at løpinga kan få større plass igjen, og virkelig sette pris på at jeg faktisk kan løpe. Langs hele løypa jobber løypevaktene godt med heiing og holde biler og folk unna løypa. De gjorde en kjempejobb! Heiing fra sidelinja er virkelig viktig, jeg smiler litt mer for hver gang jeg passerer en ivrig heier. På 5 km har klokka tikket seg frem til 36 min. Jeg forsøker å regne ut hvordan jeg ligger ann i forhold til tiden fra Rekordmila i juni, en helt flat 10km på 1 t 11 min. Skuffende resultat den gang, men det er det som står som offisiel rekord. Og hoderegningen gir meg en sluttid på 1.12 om jeg holder samme fart på de siste 5. Det er innafor tenker jeg, forholdene nå tatt i betraktning. Jeg har trent 3 ganger den siste uka, og det er det som har vært av trening siden slutten av juni. Så at jeg skal holde samme fart videre tviler jeg på. Pulsen ligger tett opp mot 90%, og slik kan det vel ikke holde på i 5 km til. 

Utsikten fra sjøpromenaden, Munkholmen der ute et sted. 

 

Flott løpevær og forhold fra sjøpromenaden. 

Jeg nyter utsiken langs sjøpromenaden, lurer opp telefonen og tar et par bilder i fart. Sola skinner og det er et nydelig vær, både for løping og generelt i Trondheim i dag. Jeg når igjen mange slitne løpere, og prøver å gi et klapp på skuldra til de som ser ut til å trenge det mest. Jeg har så mye glede og energi i dag som ikke kommer ut gjennom beina. Ved 3T i Ilsvika kommer både Anders og Thea med cola, og gode løpetips på veien videre, ro ned i bakken sier Thea. Oppe ved toppen ser jeg en meget sliten halvmaratonløper jeg drar kjensel på. Det er en av barndommens store helter, RBK-keeper Jørn Jamtfall. Det begynner å bli mange år siden han la opp, og halvmaraton ser ikke ut til å være hans sterkeste side. Men han gir seg ikke selv om det ser ut til at krampene har tatt godt tak. Jeg får lyst å løpe på og ta han igjen, men fornuften sier at når pulsen min har passert 90% så skal jeg ikke løpe på. En liten kilometer senere skal vi over Steinbergtunnelen. Dette er en kort men bratt stigning. Midt i bakken når jeg igjen Jamtfall, jeg klapper han på skuldra i det jeg passerer, og prøver å gi litt ekstra energi. Han stotrer noen takk tilbake. I iveren løper jeg på opp bakken, (sorry Thea). Noe jeg angrer på oppe på toppen, (Thea hadde joe et poeng). Det er godt med syre og skyhøy puls, trekker pusten i bakken etterpå, men nå er det jo ikke så langt igjen.  Bare 2,5 km. Jeg forsøker igjen å regne ut hvor lang tid jeg har igjen til rekordtida mi går ut, og hvor lang tid jeg burde bruke på 2,5 km. Hjernen er okkupert en stund, merkelig hvor vanskelig slike enkle mattestykker blir når en løper med puls på over 90%. Jeg kommer fram til at jeg har ca 17 min ut fra rekordtida, og ut fra klokka så har jeg løpt ca 54 min og har da ca 16 min igjen. Det kan holde hardt, men jeg har virkelig ikke tenkt å gi meg nå. Nå begynner konkurranseinstinktet å ta over for alt annet. Og det er rundt denne kilometeren at jeg smiler minst på hele ruta. 

Nidelven stille og vakker, med Nidarosdomen i bakgrunnen. 

Ned fra Ila kirke og over Nidelva som ligger så blank og stille idag, kommer smilet igjen sigende. Den lille kneika opp fra stien og rundt noe byggearbeid kjenner jeg lite til. Jeg husker fra vi løp opp her for to år siden, da var det her i begynnelsen av runden og kneika var litt tyngre, spesielt på andre runde. Men nå flyger den avgårde, og jeg har gitt opp å prøve å kontrollere pulsen. Nå er det bare drøyt 2 km igjen, og jeg klarer å holde ut uansett. Tida er det større spørsmål ved, men jeg gir på. Det er litt tidlig å starte en spurt innser jeg, så det er bare å holde samme fart videre. Jeg får til noen bilder ved elva, litt utydelige de første siden linsa har noe dugg etter å ha ligget i lomma. Nå er stien flat og fin og jeg prøver å gi litt mer. Men det er lite ekstra å hente. Det er mange slitne løpere på denne strekningen. Endelig kommer brosteinspartiet på Bakklandet. Uteserveringen har trukket til seg mange ivrige heiere, som gir et ekstra boost på oppløpet. Det er kortere herfra i år, enn i fjor, da de har flyttet mållinja på grunn av byggingen på Torvet. Jeg prøver å gi det siste nå, siden det er så kort igjen. Men ser også på klokka at nå har Rekordmilatiden passert. Men jeg er jo nesten i mål. Jeg var så nære å slå tiden jeg ikke trodde jeg skulle kunne ta. Gamle Bybro har faktisk en krappere stigning enn en skulle tro, og som ikke er så bratt på en vanlig dag. Men på toppen er det bare en sving og noen meter til. Jeg er glad jeg ikke skal ned til runding og ta en runde til, men bare fortsette rett frem. Trondheim Maratons prosjekleder står selv og gir high fives på oppløpet. Jeg løper på, smiler og strekker armene i været. Er i mål! Jeg har kommet i mål, selv om jeg nesten ikke har trent i sommer. Jeg vurderte å ikke starte på grunn av vonde bein. Men nå løper jeg i mål, smilet går nesten rundt (ihvertfall inni meg). Sluttiden er bare 2 min bak tiden fra juni! 2 minutter! Det er jo nesten ingenting, og meget godkjent. Selv om 1 time og 13 minutter er altfor mye, og skal bli mindre raskt, så er det godkjent i dag! En stund etter meg kommer også Jamtfall i mål. Sliten mann etter en halvmaraton. Om han er fornøyd er ikke godt å si, men han fullførte. Det gjorde også Anne, som sprudler i mål på en god tid! 

To fornøyde (og smågale) løpere i mål. 

Takk for i år Trondheim Maraton. Neste år er jeg (forhåpentligvis) her igjen. Enda sterkere, og kanskje får jeg endelig startet på en helmaraton. 

Det er "bare" 10 km, men medalje smaker alltid godt! 

 

TurboTorill :) 

MidnattSol Marathon- Tromsø, 2018.

6000 løpere fra 74 nasjoner er påmeldt til de ulike distansene i MidnightSun Marathon. Klokka nærmer seg 22.30 og løperne til siste distanse står klare på startstreken, det er halvmaraton som gjelder, og midt iblandt de noen tusen står jeg. Det blåser og regner. Noen står hutrende i shorts og singlet, andre med jakke, lue og votter. Jeg gikk for en mellomting, buff og ullskjorte med den nylig kreerte lag-t-skjorta utenpå. Det skulle vise seg å være ett godt valg. Blaut blir vi garantert denne kvelden. Midnattsola så vi i går, den kan vi se langt etter i dag...

Klar til start,
støtteapparatet har trua! 

Startfeltet er stort og gir et rolig tempo ut i sentrumsgatene, selv om vi er mange tar det forholdsvis kort tid før det er greit med plass og fin mulighet til å kjøre sitt eget løp... Helmaraton har den samme siste del av løypa som halvmaraton, og det kommer kjapt maratonløpere inn blant halvmaratonerne. Det er en lang og fargerik orm som bukter seg fremover i gatene. Vi skal løpe ca 11 km rett frem før vi snur og løper samme vei tilbake. Veiene vi løper på er avstengt for biltrafikk, likevel kommer en bil imot, tutende og blinkende med lysene. Jeg skjønner ikke hvordan den skal ha klart å rote seg inn mellom alle løperne, men når den kommer nærmere ser jeg at det er den som "brøyter" vei for første helmaratonløper som har igjen få kilometer til mål. Løperen mottar applaus fra alle oss som løper i mot. Litt lenger fremme løper vi i denne retningen i veibanen, mens de som har snudd løper på gangveien. De løper litt mer spredt da, så det blir ingen flere utfordringer med å dele på plassen.

Løypa går ut fra sentrum og boligområdene og ut i mer åpent terreng. Det blir lenger mellom heiagjengene. Men mange hadde trosset været og stilt seg til i oppkjørselen med pledd, flagg og antagelig noe godt og varmt i koppen. Det kommer en kald vind fra sjøen, men jeg har heldigvis løpt meg såpass varm at ullskjorta holder mot vinden. Kastene som kommer derimot, trenger ikke bare gjennom ullskjorta men får hele meg ut av balanse. Merkestolpene ut mot veien holder på å bli snublesteiner, og slalommarkører. Det er hardt å løpe beint og rett fremover. Det gir seg innimellom, og jeg får til å nyte litt av utsikten. Det er flotte fjell med snø å se til, sjø og fine naust. Jeg ser for meg utsikten med sol og godt lys istedet for lavt skydekke som tar for det meste av fjellene.

En fargerik orm bukter seg langs veien. 

Plutselig hører jeg noen rope "Heia TurboTorill" bak meg. Er det noen jeg kjenner? Men to engasjerte maratonløpere heier det de kan. De har jo sett navnet på t-skjorta og nå overfører de masse energi. Det blir noen high-fives i det de passerer. Det har vært nærmere flatt hele veien, men nå heller det litt nedover. Det er godt å få litt mer fart på beina, selv om jeg innser at jeg må løpe bakkene opp igjen etterpå. Jeg nærmer meg flyplassen, men ingen fly å se. Biler er det desto flere av og de står i kø. Løypemannskap og politi gjør en god jobb med å sikre forholdene for oss løperne. Det er tydelig at vi har førsteprioritet. Takk! 

Det blåser friskt i natt. 

Etter 10 km ser jeg på tida. 1 time og 7 min. Det er kortere tid enn jeg løp Rekordmila på for to uker siden. Da var jeg helt utslitt, men nå er jeg klar for å løpe tilbake og litt til. Godt at dagsformen slår til i dag. Kanskje klarer jeg samme fart tilbake og setter ny halvmaratonrekord også. Jeg regner først ut at det er med god margin til gammel rekordtid jeg ligger ann til, før jeg kommer på at jeg kan jo ikke bare doble tiden jeg har nå, jeg må ha litt over en kilometer til. Men det er likevel mulig. I enden av en stikkvei løper vi Vi rundt en stolpe og en frivillig står der som rundingsbøye. Jeg gløtter på klokka igjen. 1.17. Med samme fart kan jeg få til ny rekord så vidt, men jeg hat kanskje kommet litt mer enn halvveis også. Jeg nærmer meg området der bakkene kommer. Fokuserer på alle motbakkeintervallene jeg har hatt i vinter og tenker at dette fikser jeg. Jeg løper på, og kommer et godt stykke før jeg innser at jeg har løpt opp bakkene uten å ha tenkt over det. De var visst ikke så ille som jeg fryktet på tur ned. Sender likevel en takk til MotbakkeRoger på 3T. Så kommer regnet tilbake. Det pisker sammen med vinden. Den er så sterk at jeg krummer meg i møte med den. Det føles som jeg løper på stedet. Og dråpene gjør vondt i det de treffer ansiktet. Jeg fisker buffen over ørene og rett under øynene. Det er så vidt jeg ser over kanten. Og sender en takk til Coopdama som gav meg sin, når jeg oppdaget jeg hadde glemt min på hotellet. Selv om det er lyst hele natta er det nå blitt skumt, når jeg kan trekke ned buffen igjen prøver jeg å smile oppmuntrende til de som kommer imot og ennå har et stykke igjen til vending. Men det er så skumt og mørkt og jeg har svette i øynene så jeg klarer ikke å skjelne ansiktsuttrykket til de jeg møter. Om de ser mitt forsøk på smil eller ikke er ikke godt å si. Men det hjelper å smile uansett. Og jeg kommer ihvertfall ikke sist dette løpet.

Fin natur, ikke fullt så fint vær...

Ved 15 km har jeg brukt 4 min ekstra på den siste 5 km sammenlignet med begge de to første. Jeg tenker at jeg skal øke på litt når det er 5 km igjen. 1 km lenger fremme kjenner jeg det er lite å øke med. Vinden tar mye krefter. Jeg er fasinert over hvor lite konkret jeg har fokusert på, og hvor fort de 16km forsvant. Vi begynner å nærme oss tettere bebyggelse og sentrum igjen. Det er godt at plakatene teller nedover. 4 km igjen. Jeg forsøker å gi på litt til, og fokuserer på hvor kort det er. Det tar lang tid før plakaten om 3 km dukker opp. Ved drikkestasjonen må jeg sikte meg inn på en kopp med energidrikke. Jeg skjelver på hånda og jobber hardt med å få tak rundt koppen og få i meg innholdet. Nå er det på tide å hente ut krefter fra kjelleren. En kar står på fortauet å heier det han er kar for. Ser ut til at han har drukket på seg litt energi for denne oppgaven tidligere på kvelden. Men liv lager han, og er enda mer ustø på beina enn meg. Det synes som en evighet før 2 kmplakaten kommer. Endelig kan jeg se den lille hvite firkanten i veikanten. Jeg går enda lenger ned i kjelleren og spar på enda litt mer krutt. Det er nå det gjelder å hente ut alt. Jeg løper og løper. Tørr ikke se på tida før det er 1 kilometer igjen. 2.27. Ønsket om under 2.30 er usannsynlig. Men under 2.35 må være mulig. Jeg løper og løper. Nå er det mer folk i gatene, og dette gir energi. Plutselig er det bare 300 m igjen og arrangøren står klar med fotokamera. Jeg smiler av glede og til ære for kameraet, og gir på den siste biten. 

Arrangørens foto 300 m før mål. 

Folk heier og jeg strekker armene i været. Jeg er i mål, jeg er ferdig med denne småmørke, regnvåte og vindfulle turen jeg har drømt om i to år. Tårene triller av glede over å være i mål, av sliten kropp og liten skuffelse over at tida ikke ble bedre. Speaker kommenterer at jeg var tydelig glad for å komme i mål, og tiden min er 2.34.11. 

Endelig i mål!

Det er ny rekord med drøyt minuttet. Ikke det helt store, men likevel. Det er gjort i sterk motvind, sidevind, vindkast og regn. Med gode forhold ville det nok ha blitt en bedre tid. Men det får bli en annen gang. Nå skal vel gjennomført løp nytes, rekord er rekord, og alt satses på helmaraton i september. Selv om det ikke frister akkurat i dag! I alle medier i forkant gikk løpere ut med tipset om å ikke fokusere på andre, løpe sitt eget og livs løp og nyte opplevelsen. Hva andre gjorde konsentrerte jeg meg lite om. Og si at det var mye nytelse er vel å ta i. Men jeg gjennomførte og var den beste utgaven av meg selv, akkurat i dag. Eller i natt ihvertfall, målgang var ca kl 01.00. 

TurboTorill :)

Medalje og varmefolie i mål! 

Sånn kunne det ha vært.
Bildet tatt dagen etter kl 00.15...Nesten ett døgn etter målgang.

Tromsø- snart løpsstart....

Endelig er dagen her. Min første "løpetur", reise for å løpe konkurranse og ha litt ferie... Midnattsolsmaraton i Tromsø. Løpet jeg har tenkt på siden begynnelsen av løpeprosjektet som startet i mars 2016. Midnightsun Marathon er det nordligste maratonløpet i verden (med AIMS-sertifisering). Og det ligger ann til rekord på over 6000 løpere i år. Planen var i utgangspunktet helmaraton, men ble justert til en mer levelig distanse i løpet av vinteren. Halvmaraton er langt nok nå, og gir mer rom for å kose meg med løpet, nyte utsikten og opplevelsen. En helmaraton vil være såpass tøft at jeg vil være nærmere halvdød og koma på slutten og ikke få med meg mye av det rundt. Så det kan jeg like gjerne gjøre hjemme, der jeg vet hvordan alt ser ut og det finnes flere i heiagjengen som kan plukke meg opp og få meg velberget hjem. Så ute på tur tar jeg foreløbig halvmaraton. 

Ett av målene på turen er å nyte opplevelsen. Ta inn stemninga, og den storslåtte naturen. For det er fantastisk her i Tromsø. Sjø og høye fjell med snø på toppene. Ved ankomst fredag fikk vi også en del sol, selv om regnet hadde et markeringsbehov det også, kom sola fram igjen på kvelden og vi fikk oppleve sol over midnatt. 

Nå er det lørdag morgen. Egenkomponert lagstrøye for meg og støtteapparatsøster Marthe er ferdig, og henger klare i skapet.

Rekordmila

Det er igjen klart for Rekordmila. Den flate, 10 kilometer lange løpekonkurransen som så dagens lys i fjor. Da var jeg her som reporter og skrev en reportasje for bladet Kondis, samt støtteapparat for min gode venn, Stig som løp. I år har mine gode løpevenner Anne og Jim overtalt meg til å løpe med dem. Ikke at det var så vanskelig; "bli med du også da, du kan sitte på med oss". Og dagen etter var jeg påmeldt. Rekordmila er en del av noe som skal bli større, "Den Gode Mil", og i år kunne vi velge mellom å betale startkontigent, eller arbeide frivilig en dag på to utvalgte sykehjem. Dette er starten på noe stort og godt. 

Men akkurat i dag føltes det ikke som noe stort og godt for min egen del. Igjen står jeg på startstreken, ett nytt løp med startnummer venter om få strakser. Kjenner nervøsiteten i magen, og lurer igjen på hvorfor jeg gjør dette. Hvorfor betale penger for å løpe så raskt jeg kan på en gitt distanse? Jeg kan løpe samme sted og samme distanse på egenhånd, helt gratis. Men da vil jeg kanskje ikke prestere like bra. Men er det det som er viktig? Å alltid prestere så innmari bra? Jeg vet jo at jeg ikke kommer til å vinne. Jeg kommer langt bak i halen, noen må jo være der også, men. Kanskje er det eksamen som har gitt prestasjonsnervene en ekstra påkjenning, og kanskje er det ønsket mitt om alltid å prestere, helst litt bedre enn forventet, som gir nervene. Like fullt, jeg står her og skal for første gang delta i Rekordmila, første løp med nøyaktig 1 mil i konkurranse. Det må jo faktisk bli rekord! Selv om jeg har en viss peiling på hva jeg bruker på mila, klarer jeg å prestere litt bedre nå? Den første tiden av løpeprosjektet mitt satte jeg stadig nye rekorder, nå er det litt lenger mellom dem, naturlig nok. Men i dag skal det bli rekord. Og jeg skal kose meg på de lange flatene med utsikt utover fjorden. Må bare ikke havne i lavsonefella og nyte for mye. Tenker jeg før start. 

Rett ved start ligger det gamle naustet og bare venter på å bli tatt bilde av. 

Småpratende med andre løpere på startstreken i det startskuddet bokstavelig talt smeller i ørene. Vi er i gang. Jeg prøver å finne fokus, og bestemmer meg for å holde rundt 85% av makspuls i starten, må ikke løpe så raskt at melkesyra får sette seg, men heller ikke for sakte. Finne terskelen og holde den. Pulsen går litt opp og ned i starten, jeg fokuserer på å holde løpssteget lett, og nyte været og utsikten. Jeg innser raskt at jeg allerde er sist. Politibilen som er ute å passer på at alt går bra for seg med både trafikk og løpere ruller sakte bak meg. Jaja, jeg er ihvertfall passet på om noe skulle skje. Jeg finner smilet og håper det skal bli et ekte innenfra smil som gir ekstra boost om ikke lenge. 

Veien er svingete i perioder, og med en og annen "bakke",
men sjøen er fin, og jordene lyser grønt. 

Ved ca 3,5 km møter jeg teten som allerede er på tur tilbake. Nå skal vi se, tenker jeg. Hvor mange av de jeg møter smiler faktisk tilbake? Og fordelen med å være så langt bak er jo at jeg faktisk får se hvem som er i tet ikke langt før mål. (Den endra seg noe innen de kom i mål). Teten smiler ikke. De er langt inne i bobla si, og ut fra ansiktsuttrykkene å dømme så har de det vondt. Jeg prøver å smile bort vondheten. Men bak teten, kommer mosjonistene. Og her får jeg mange smil i retur, noen smiler allerede, mens andre smiler når de ser meg smile. Jeg må jo holde motet oppe her jeg kommer bakerst. Jeg heier på kjente og ukjente som ser ut til å trenge det. Noen kjente roper oppmuntrende ord, men også mange ukjente roper oppmuntrende på tvers av veien. "Stå på, dette klarer du", "det er ikke langt igjen til venidng nå", "drikkestasjon rett bak busslomma der borte". Og bakerst i feltet, rett før jeg når runding roper en mann over til meg "Så godt å se deg, når blir jeg ikke sist". Takk for den liksom, nei du blir ikke sist, takket være meg. Den tar jeg. Jeg roper oppmuntrende tilbake til ham, og prøver å fokusere på hans glede istedet for det faktum at jeg virkelig er sist. Holde fokus på pulsen og kilometrene, istedet for tida i dag. Finne tilbake til "fullføre er et mål". "Holde beina i gang og ikke gå, er et mål". Finne gleden ved bare å løpe, å vite at jeg er heldig som kan løpe ei mil. Og at jeg starta og kommer til å fullføre selv om jeg ikke hadde så lyst til det i dag tidlig. JEG ER HER, OG JEG LØPER!

Fokuser på vannet, bølgene, og fjellene langt der borte...

Ved drikkestasjonen ved vending står ivrige gutter å deler ut drikke. Jeg får ta så mye de vil sier de. Ja, takk, svarer jeg. Det kommer jo ingen bak så det går nok bra. Ikke lenge etter registrerer jeg en bil som kommer sakte kjørende bak meg. Det er Røde Kors og en av "vanngutta". De kjører forbi, venter på meg for å passere og kommer kjørende forbi igjen. Faller jeg om nå, blir jeg ihvertfall raskt ivaretatt. Rundt 7 km stopper de og kommer over med ei vannflaske. Ekstra service kan vi like. Det er jo ganske varmt, og jeg har løpt lenge så litt ekstra vann er godt. Løypevaktene er også supre på dette strekket. Det roper oppmuntrende om at jeg allerede har løpt lenger enn det de kan. De hadde ikke klart det jeg gjør. Jeg prøver å suge inn alle hyggelige kommentarer og håper beina går litt raskere av det. Løft blikket, og se fremover. Det er ikke den hvite streken i asfalten eller de blå skoene som er fokuset. Se på sjøen, bølgene og båtene. Jordene som gir oss korn, gamle naust som er fine fotomotiv, og plutselig er det bare 3 km igjen. Jeg prøver å øke farta litt i håp om at det er mer å hente. Det er det ikke. Jeg gjør ett nytt forsøk på å øke tempo på 8 km. Men kjenner at det er fortsatt lite å hente, men på 9 km skal jeg øke. Da er det jo bare 1 km igjen. Jeg øker litt, bare 700 meter igjen nå gjetter jeg. Det er mer folk langs løypa nå. Mer heiarop. Bare 500 meter til nå, jeg aner ikke, men prøver å motivere meg selv. Flere heiarop. Anne er ferdig med sitt løp, og kommer løpende i mot meg, og prøver å bidra siste metrene. Det hjelper. Jeg øker enda litt mer. Snubler litt i fartshumpa. Hører speaker annonsere at jeg på vei inn. Løypevakter sikrer at jeg kommer ned rett vei, det står folk langs begge sidene som roper meg inn i mål. Jeg har bestemt meg for å løpe med hendene over hodet som en seire for å ha fullført og et smil om munnen. Men jeg tror det ble bare på innsida. Jeg gir på de siste metrene inn. Vet ikke helt om jeg er i mål før jeg når bordet med drikke og banan. Da legger jeg meg ned og bare puster.

Båten i fjæra som venter på ny tur, og mål langt der fremme. 

Tårene triller. Jeg fullførte! Løpeviljen vant over all annen vilje og kroppen med. Beina har ingen fri vilje bruker MotbakkRoger å si på intervalløktene, de gjør det de får beskjed om. I dag gjorde de det, om enn litt sakte, så løp de. Anne spurte etter løpet om hvor mange kilometer jeg løp på vilje i dag. Det var alle 10. Men den viljen viser at det er mulig. Også på en dårlig dag. Jeg ønska å komme i mål på rundt timen. Det ble 11 minutter over. Men igjen, jeg har jo aldri løpt konkurranse på 1 mil i seg selv, så dette må telles som rekord! Jeg satser på en bedre dag (strengt tatt kveld), om 2 uker da det er halvmaraton i Midnattsol i Tromsø som skal løpes. Fokuset er nok noe mer skjerpet da, enn i dag. Ved premieutdelingen etterpå kommer den lille medaljeutdelergutten bort til meg, han kjenner Anne og Jim, men han har med en medalje til meg. Det så vel ut som om jeg trengte den. Alle sisteplasser burde fått premie, som takk for at noen er sist, at bredden møter opp og motivasjon til å jobbe fremover og bli med også neste gang. 

Det ble en medalje, og det ble en rekord! (På Anne og Jim og). 

Det er mye tårer og sliten kropp i dag, men allerde i bilen hjem, mens tårene tørkes for n'te gang, tenker jeg at dette kan ikke bli stående. Jeg må ha ny 1milstur. Jeg må forbedre dette! Rekordmila! - I'll be back, og jeg skal komme inn på under timen. Om ikke neste år, så en dag! For så mye god stemning, heiarop helt til siste løper, oppbacking fra andre løpere, og en stor velkomst i mål, skal en lete lenge etter. Lykke til videre Rekordmila. En dag vokser den seg større og inn i pakken av flere gode arrangementer. Det er "Den gode mil" med rette. 

TurboTorill :)

Halvmaraton på lavsonetrening

Å løpe i sone 1 og 2 på trening, når en skal løpe lange konkurranser skal være lurt. Det høres helt merkelig ut, å skulle sulle rundt i fart lavere enn om jeg skulle ha gått. Det er ihvertfall farta jeg har pr nå når jeg er inne riktig del for lavsonetrening. Men jeg spekulerte veldig på dette i fjor vår også og tok ny rekord på både 5 og 8 km i Tordenskioldløpet og 3-vannsløpet. Så kanskje har det noe for seg. Det er hvertfall en effektiv måte å samle kilometer på. Lettere å løpe 21 km rolig enn raskt. Logisk nok. Selv om så lange treningsturer gir slitne og ømme bein der og. Det blir litt monotont og ensformig til beina. 

Men altså: hvorfor løpe langt i pratetempo, kan det hjelpe en som har planer om å løpe maraton? Det hjelper for å bli god på maratonløping, og det hjelper generelt for å forbrenne fett, og få økt øksygentransporten ut til cellene. Muskelcellene trenger oksygen og energi for å fungere. Med flere og bedre fungerende kapillærårer (de aller minste blodårene våre), kan kroppen transportere mer oksygen og energi ut til de arbeidende cellene. Ved lange løp holder ikke kroppens karbohydratlagre, så det å lære kroppen å forbrenne fett, og da mest mulig fett. Det er nettopp det kroppen lærer ved lavsonetrening. Hvis du vil lese mer om akkurat det, kan  https://www.loplabbet.no/intensitetssoner være en grei link å starte med (må alltid henvise til kilde... fortsatt litt inne i eksamensbobla...).

Løpe over Marinen en vakker solskinnsdag
med utsikt mot Festningen.

Men det er sånn trening jeg har drevet en del i det siste, sammen med intervalltrening for å få fart i beina. Forrige søndag ble det et gledelig gjensyn med halvmaratonrundene fra både 2016 og 2017. Tilsammen 21, 21 km. Også denne gangen med god støtte og pratetempoholder Marthe på sykkel. I strålende maisol (som de som ikke har skrevet eksamen de siste ukene har kunnet nyte masser av her i Trondheim), gjorde vi en rolig halvmaratontest i år. På denne tiden i 2016 hadde jeg nådd 10 km for første gang, og i 2017 hadde oppladningen også begynt å passere 10 km. Men nå er jeg allerede på 21 km. Det har vært en hard vinter, men den treninga som er gjort har gitt noen resultater likevel.

Fartsholder, motivator, drikkelanger,
fotograf, støtteapparat, pratemaker, søster osv -
Marthe er klar for ny tur. 

Halvmaratonrunden gikk lett for seg denne gangen. Alle vonde følelser med vanskelige bakker, eviglange strekninger, og støle bein var borte. Eller i alle fall godt glemt og gjemt. Nå var det bare kos, og småprating. Kanskje det er det jeg skal satse på, bare løp i pratetempo. Det er jo så mye hyggeligere enn å springe raskt og skynde seg gjennom. Nå var det tid til å se på utsikten, og faktisk studere svingbroas finurligheter når en båt bestemte seg for at den skulle ut av kanalen, og vi som ville over den måtte vente... 

Hvor blir det av den båten
som må ut av kanalen,
 som gjør at broa må svinges ut,
og jeg må stå å vente?

Allerede tirsdagen etter tok jeg en ny langtur på rundt 18 km. På to turer på tre dager har jeg nesten nådd helmaraton i kilometer. Dette begynner å ligne noe! Rolig tempo, lav sone, men like fullt 39 lange kilometer. Dette kan jeg like. Neste steg vil være å få enda litt mer tempo på turene, og vite at jeg kan holde 42 km på samme tur. Eller det er noen steg frem dit da, men det er nå engang dit jeg skal 1.september. 

Utløpet av Nidelva, med brannvesenets båter til kai.
Maratonløypa har mange spennende og fine utsikter. 

Men før helmaraton i september, skal halvmaraton løpes om ca to uker uker under Midnattsolen i Tromsø. Men aller først, på søndag skal Rekordmila utenfor Trondheim testes. Kanskje blir det ny rekord, og jeg igjen kan tro på at lavsoneløping fungerer. 

Når man er ferdig med økta, og den har vært supergod,
men er likevel så sliten at det er nesten umulig å hoppe. 

(Alle foto: Marthe Wiggen)

TurboTorill :)

3-vannsløpet mai 2018- nytt rekordforsøk

Sola skinner, det er god temperatur og en nydelig forsommerkveld ligger klar for et nytt 3-vannsløp med nye rekordforsøk. Det er rekordpåmelding i år, over 200 løpere har meldt seg på dagen før, og kanskje kom det til noen på løpsdagen også. Det kryr av løpere ute på stadion. Noen henter startnummer, andre har begynt oppvarminga, mens noen varmer seg i sola. Trærne er vårgrønne, og flaggene vaier i den lette vinden.  Jeg er litt nervøs. Har vært det noen timer. Klarer jeg rekorden fra i fjor vår? Jeg klarte den ikke i høst, og det kjennes fortsatt. Det var det første løpet jeg deltok i som jeg ikke satte ny rekord. Nå har jeg ikke løpt noen løp ennå i år, klarer jeg å snu det i år? Det har blitt lite korte og hurtige treningsøkter i vår, det har mest blitt lange rolige. I fjor vår hadde jeg ikke nådd 18 km, 3 dager før løpet, så jeg er ihvertfall sterkere på lange distanser nå enn på samme tid i fjor. Og det er jo ennå godt, siden det er 3.5 uke til halvmaraton Tromsø, under midnattsolens stråler. Men jeg kjenner de lange turene i beina. Den ene leggen er stokk stiv, og den lette turen i går hjalp ikke noe på stivheten. Det er vondt når jeg setter ned foten. Men løpe konkurranse, ja det skal jeg da vel! Det er jo tradisjon nå dette løpet, kanskje leggen løsner litt underveis. Ja, stivheten i musklaturen da... Ikke selve leggen. :)

Fare for overløping på demningen
ved Kyvannet i dag. :)
Klar til start. 

Planen er å ta det rolig fra start, ikke sprengåpne, og fokusere på mitt løp. Glemme de rundt. De andre løperne teller ikke på mine resultater. Noen må være sist, og listefyll. Jeg havner raskt bak i feltet, men ikke helt bakerst. Selv om jeg lar feltet dra i fra, har jeg alt for høy åpningsfart. Det går ikke lange tiden før pulsen passerer 90% av makspuls, og jeg skjønner at fortsetter jeg slik blir det lange 8 km. Men jeg vil ta rekorden på 54.20 fra mai i fjor. Jeg tar igjen et fotballag eller håndballag, ungene går og løper om hverandre. Venter på hverandre og viser løpeglede og lagånd. Men jeg mister helt fokus for at disse ungene løper fra meg, og jeg tar dem igjen. Jeg må fokusere på mitt, det er flott at lagene deltar, men jeg kan ikke miste hodet for at noen unger løper alt de orker i 200 m før de stopper og går litt. Det er sånn ungene gjør det, og det er plass til oss alle i løypa. Men så møter jeg bakken! Beina vil ikke løpe, og sofafuglen på skuldra mi vinner. Jeg går opp bakken. Leggene har ingenting å gi. Løpefuglen på den andre skuldra våkner heldigvis til igjen, og jeg får opp farten på beina. Det er godt å løpe inne i skogen. underlaget er mykt, gamle barnåler ligger godt strødd over hele stien. Fuglene synger, tror jeg. Eller er det bare de to kampfuglene på skuldra mi som kakler? Løpefuglen blir i allefall slått i svime. For plutselig går jeg opp en fillebakke. Hiver etter pusten. Har noen strødd pollen i lufta? Jeg vil ikke løpe mer. Jeg vil bare legge meg ned. Kanskje jeg bare skal snu? Dette kan ikke fortsette. Jeg lager en avtale med sofafuglen, at når jeg er så sliten at jeg kaster opp eller svimer av, DA kan jeg få lov å bryte løpet og legge meg ned. Men inntil da, så skal det løpes. Dette blir tydeligvis en skikkelig mental økt. Etter 4 km ligger jeg 1,5 min på overtid for å klare rekorden. Ryker det allerede nå? Løpefuglen visker meg i øret at kanskje jeg kan klare en negativ splitt. Kanskje er det værste over. Det er bare å løpe til jeg er i mål, så får vi se. Så jeg løper videre. 

Jeg kommer til veiskillet mellom løypene for 2 og 3 vann. Nå er det nedover et stykke. Og her kommer jeg på. Jeg løper faktisk den lengste ruta, jeg løper også mye lenger enn alle de som ikke kom til start. Jeg løper mye lenger enn de som sitter i sofaen, eller nyter sola på cafè. Jeg løper faktisk. Det er det jeg bruker tid og energi på. Og det skal jeg rose meg selv for, ihvertfall i dag. Løp det du kan, så kanskje overrasker du med ny rekord likevel. En vet jo aldri, så det er best å bare løpe og ihvertfall ikke gi opp. Pulsen flakser langt over 90%. Dette er jo et evigvarende intervalldrag... Andre kjører åtte kilometersdrag. I dag er det ett 8-kilometersdrag, 8 minuttersdrag på mølla er jo ingenting i forhold. 

Vår og hvitveis ved Haukvannet!
Flotte rammer for løping.

Haukvannet blir raskt tilbakelagt. Jeg ser på 6 km at jeg er fortsatt ca 1 min bak oppsatt tid for å klare rekorden. Jeg klarer ikke å tenke at jeg faktisk har tatt inn noe tid fra 4 km. Jeg vet bare at det er en lang bakke igjen. Men klarer å piske på å faktisk øke tempoet litt langs vannet. Men opp bakken vinner sofafuglen igjen. Hvem stakk av med lungene mine? Det er jo håpløst å puste. Det kan være bjørketrærne sin feil. Vår på rekordtid er jo fint å se på, men ikke så greit å puste i. Og har ikke jeg løpt bakkeintervaller hele vinteren? Det er NÅ jeg skal få betalt for det. Her trengs det tydeligvis mer bakke, (tar du hintet: MotbakkeRoger? :) ) Men inne i skogen igjen, så vet jeg at nå er det nesten bare nedover. Og tiden kan jo gå. Jeg løper på. Løypemannskapet heier på. Jeg fisker frem et smil til takk. Eller mer som en grimase kanskje. Håper de tolka det som et smil, eller leser det her og skjønner at "Å ja, det var smile hun faktisk gjorde, hun som kom sist". Jeg får beina til å flyte ned bakken, bare flyt tenker jeg. La tyngdekraften gjøre jobben sin. 1 min til rekordtida går ut, du klarer dette. Hold-ut-taktikken fra intervalltreninga prøver å trenge seg inn. 30 sek til, du er der nesten. Beina er som gelè de 3 meterne fra stien og opp til stadionanlegget. Og hvor langt er egentlig det oppløpet? "Se ut som du løper lett", sa Stig før start. Jeg prøver når jeg løper, men innser at jeg har nok med å holde meg på beina og bare løpe, og ikke snuble nå! Jeg krysser målstreken, og lander fint nede på bakken. Pulsklokka viser i ettertid at her var jeg på 100% av makspuls. Mer er det vanskelig å skvise ut av sitronen. 55.05... 45 sekunder over! 45 sekunder! Det er så surt. Det er så nærme, det hadde vært mulig. Bakkene altså. Men hadde jeg gitt mer i bakkene hadde jeg kanskje ikke klart å gi like mye på resten av løypa. Sånt vet man jo aldri. Det er jo tross alt bare 9 sekunder pr kilometer. Og det er jo ingenting. Det skal være mulig å få til. Men i dag gikk det ikke. Jeg var ikke bedre i dag. Men jeg vet at jeg gav alt på hvert punkt i løypa, og det er det som er godkjent. Der og da gav jeg det jeg hadde. Selv om 45 sek er kjipt, så er det fortsatt bedre enn høstutgaven i fjor. Og nye muligheter kommer igjen til høsten. Jeg er ikke blitt kjappere på 8 km, men jeg vet at jeg kan løpe lengre distanser enn på samme tid i fjor. Og det er noe å ta med seg, for å overvinne sofafuglen ved neste løpetur. For i dag var det en mental kamp. Og det er noe å bli sterkere på det også. Takk for denne gang, vi sees i september! Kanskje med sol og sommertemperatur da også. :) Takk til Stig også, for fine bilder av meg/ oss og god motvasjon før og etter løpet. Under løpet motiverte han seg selv, for han sprang fort. :)

Så sliten er en etter å ha gitt alt i løypa!

Sliten eller ei, det er alltid et seierssmil på lur etter endt løp!
Det er nå godfølelsen kommer,
og grunnen til at en stiller opp i utgangspunktet. 

TurboTorill :)

Nye sko, ny PT, ny motivasjon- NY VÅR

Etter nok et sykdomsavbrekk på 3-4 uker var det bare å bygge seg opp igjen med trening - igjen. Dansetimen fungerte nok en gang som en god lystbetont start, denne gang med dansing til ungdomsskolehitene fra Backstreet Boys. Så gøy, så lite koordinert, men hvem bryr seg. Smilet var på topp, gleden over å være i bevegelse var det som telte. Dagen etter var det klart for styrke og PT-time. Litt spent siden det har vært en måned uten styrketrening, og PT-en er fortsatt ganske ny for min del, men vi begynner forsiktig og øker på med vekt. Knebøy først. Fikser den samme vekta som før påske, og det er jo en god start at det ihverfall ikke har gått ned. Vi går gjennom resten av  øvelsene i slynga, og gyver løs. Så utfordrende, men så innmari morsomt. PT-Vebjørn kommer med stadig nye utfordringer og vrier, og jeg plukker dem en etter en. Det var jo nesten litt synd å avslutte. Men øynene gikk nesten i kryss, beina var som gele, og smilet gikk helt rundt. Motivasjonen er i alle fall på plass. Og med så nye fine sko går alt bra. PT-Vebjørn fungerer veldig godt han også. Jeg vil trene mere!! Kroppen fungerer nesten, så det er lov å håpe. Gleden over å fungere igjen, være treningssliten, fikse de nye øvelsene, den gleden er ikke mulig å formide med verken med ord eller bilder. Den må bare oppleves! 

De nye skoene og Bosoballen kom godt overens. 

Et par dager etter var det klart for årets første uteløpetur. Jeg tok den alene, og fulgte veien fra de første løpeturene jeg hadde for gangske nøyaktig 2 år siden, da hele prosjektet startet. Jeg kommer lenger nå på samme tid, men med en helt annen puls. For to år siden var alle turer rundt 86%, i dag tar jeg samme løypa med under 70% av makspuls. Det er litt morsomt å tenkte tilbake på. Turen blir en god opplevelse. Uka etter fortsetter med nye oppturer, mer styrke og intervalløkt på mølla for første gang på en måned. En god blanding av lange og korte drag fra MotbakkeRoger, men med valgfri stigning i dag (jøss). Jeg safer med lite stigning, men får lett pulsen opp rundt 90% i alle dragene. Igjen er trappa ned til garderoben en utfordring med gelebein. 

Våren er i anmarsj!

I dag var det igjen klart for en uteløpetur. Denne turen skal brukes til å sjekke ut ruter til jobben til ei venninnne. Hu på sykkel og jeg løper ved siden av. Jeg lurer litt før vi starter på om jeg har overvurdert meg selv, og undervurdert lengden. Men vi skal gjøre et forsøk, det er en fin søndag med oppholds og gløtt av sol. Til jobben hennes går det jo greit, det er flatt, og nedoverbakke. Og vi kommer frem etter en time og 7 km tilbakelagt. Det er jo det som forrige ukes tur var på. Nå er vi bare halvveis, og det er oppoverbakker tilbake. Men vi er ved godt mot og sjekker en ny vei tilbake. Vi er godt fornøyde med oss selv, som tilbakelegger kilometer på kilometer. Tanken er også i dag å holde sone 1 og 2. Det holder så vidt. Til og med i den lange seige oppoverbakkene de siste 4 kilometrene klarer jeg å holde meg innenfor sone 2, i øvre del riktignok, men innafor er innafor, spesielt når det er på slutten av en 14 kilometer lang tur, og det er oppoverbakker.  Det er strengt tatt bare en oppoverbakke på tur hjem, men den er tilgjengjeld nesten 4 km lang, og det er her vi overøser hverandre med komplimenter. Vi er godt fornøyde med egen og den andres innsasts, vi smiler og tempoet er lett.  Turen har gått over all forventning til tross for litt leie bein og ett sykkelsete som er en smule ubehagelig. Dette er jo bare den andre turen min ute dette året, og planen var å øke litt og litt, men så endte det med en dobling allerede nå, og 14 km er boks. Det blir nok ikke dobling igjen til neste uke. Men å kjenne at kroppen takler 14 km allerede nå, og faktisk kunne ha løpt litt lenger, er fantastisk. Så satser jeg også på at det er en ny vår, og at kroppen nå vil være venn med hodet inn mot halvmaraton i Tromsø om under 2 måneder, og helmaraton i spetember i Trondheim. 

Aina og jeg er klar for sykkel og løpetur.

Fant denne på turen. Skulle tro det var min buss...

Treningslivet smiler! :)

TurboTorill :)

Lykken er en innendørshall, med løpebane...

Jeg har forsøkt, men jeg er pr i dag ingen vinterløper. Jeg har prøvd med pigger i skoene, og det var forsåvidt greit, men luftveiene er ikke glad i kulde. Så da blir det innetrening. Lange økter på mølla i jevn fart høres usigelig kjedelig ut. Ingen intervall, bare holde sone 1 gjennom hele økta. For de som ikke er så inne i treningssoner; sone 1 er så sakte at du går raskere, men å holde joggebevegelsen og løpe på så lav intensitet at pulsen holder seg på ca 65% av makspuls skal gi overskudd til å løpe raskere når du kommer til konkurranse, i tillegg til at kroppen vennes på å løpe med jevn fart, over lang tid. Den siste måneden har jeg økt langturøktene. Nå skal kroppen igjen vennes på de lange turene, den skal jo tross alt løpe i mange timer for å komme igjennom en hel maraton. Så jeg har begynt i det små, og øker litt for hver gang. For å få logistikken til å gå opp enkelte uker måtte jeg trene før jobb her en dag. Jeg valgte da mølla, for den var nærmest og enklest. Å trene kl 07 er i tidligste laget for meg, men har en bestemt seg og målet er høyt nok, så klarer en noen slike økter. Regna også med å kunne holde en jevn og lav puls når jeg løp på mølla og fikk en helt jevn fart. Det gikk jo forsåvidt greit det. Men etter 15 min så var jeg allerede lei. Det var ingenting spennende å følge med på verken utenfor vinduet eller på tven på mølla. God løpemusikk gjør meg jo bare gira, så må få laget en liste med rolige låter til disse øktene. Klokka sneglet seg avgårde, og innimelom føltes det som om den stod stille. Men jeg kom igjennom 45 min i jevnt rolig tempo, før jeg måtte dra på jobb. Godt fornøyd med å ha gjennomført så tidlig på morran.

Godt fornøyd med morrasøkta.
Smiler både på innsida og utsida.

Noe annet ble det når jeg omsider kom meg til friidrettshallen på andre siden av byen. Er jo galskap å drive å kjøre så langt for likevel å trene inne. Men hvilken følelse det er, å løpe fremover og ikke bli stående på samme sted slik som på mølla. Første gang jeg var i hallen, smilte jeg hele turen fordi det var så fantastisk å få løpe fremover. Løpebanen som er lagd av rød tartandekke som er helt nydelig å løpe på, går rundt en håndballbane og noen løpebaner som er bygd opp med dosering i svingene, og det funker dårlig når en løper sakte. Så jeg tar den enslige banen helt ytterst som går rundt alt dette, men der er den også bare 230 m. Det blir noen runder pr kilometer. Men likevel. I dag klarte jeg 30 runder på en time. Og pulsen holdt seg under 70% så det er i nærheten av der jeg skal være. Nesten helt alene i hallen, bare telle runder, og følge med på pulsen. Resten av verden er borte. Løpinga tar all fokus og sender en hærskare av endorfiner ut i kroppen. Og dette er det beste som finnes i hele verden. Her og nå, bare løpe fremover, legge meter for meter bak seg, telle runder og drømme om sol og sommer. For ute pisker vinden, snøen ligger i lufta, men inne er det behagelig varmt, og en får trent slik en vil, uten å være vinterløper.

Så glad blir man av å løpe fremover.

Når været er surt, men du likevel får løpt ei god økt.

Lykken er en innendørshall, med løpebane. 

TurboTorill :)

Elefanten på tredemølla

Det er mye som skjer om dagen. Kalenderen har tippet over til februar, studiene er godt igang og allerede levert to innleveringer, treningen har kommet i siget igjen og når vi begynner å bli vant med å skrive 2018 er det vel på tide å få bloggen igang igjen også. Så GODT NYTT LØPEÅR!

En løper trenger også litt alternativ trening. Så får å få opp gnisten etter jul ble jeg med på en dansetime med High School Musical - tema. Fantastisk gøy! Det var tempo, det var koordinasjon og ikke minst musikk som gjør deg glad. Om ikke koreografien sitter helt som den skal, så gjør ikke det så mye. Det er bare å slenge ut en fot, ei hånd, ta en snurr og vips så er du der. Det viktigste er jo at en forsøker, og med forsøket så kommer gleden og humøret. Jeg danset meg inn i garderoben og gjennom dusjen (gjør seg alltid med litt sang og dans i en fellesgarderobe...), og har fått et par nye låter på løpelista. Bare fordi de gir godt humør og dermed kommer smilet  og med et smil så løper en mye bedre. Og med disse låtene i hodet er løpinga mot Tromsø og Midnattsolens maraton i gang, med topp motvasjon. 

"We´re all in this together"

Etter jul har intervalløktene blitt en favoritt. Fredagsmølla kl 10, rett før jobb er fast innslag. Nå med ny instruktør som tydeligvis er glad i motbakkeintervaller. Tro vi bare kaller ham motbakkeRoger. Jeg er ikke så glad i motbakkeintervaller, generelt ikke så veldig glad i motbakker. Men det sies at det er i motbakker det går oppover, og det er god trening for rumpe og lår, samt mer skånsomt for knær og ledd. Og takler jeg motbakkeintervallene, så blir det lettere på flata også, så da er det bare å stå på, og ihvertfall late som en liker motbakker, fornuften liker de ihvertfall. Men det er tydelig at de tar på. Her en fredag da det var pyramide på planen (1 - 2 - 3 - 4 - 5 - 4 - 3 - 2 - 1 min), med stigning på mølla 15%, 12%, 9%, 6%, 3% og opp igjen. 15% er så bratt at når du hever mølla fra null til 15 føler du at du sklir bakover. Og lurer på hvordan du i all verden skal klare å løpe slik. Men det går faktisk. Når en har prøvd noen ganger. I den andre 4minutteren, på tur oppover igjen, prøver jeg å motivere meg selv og holde fokus. Det er bare 3 drag igjen, og 5 minutter finner jeg ut. I pausen sier venninna ved siden av meg at nå er det bare 6 min igjen. 6 min? Nei. det er jo bare 5 hevder jeg. Hun teller på fingrene, en 3 min, en 2 min og 1 ettminutt. Jeg ser jo at det blir 6 fingre. Når matteferdighetene svikter, er det et klart tegn på at en har løpt og gitt alt i økta i hvertfall!

Men så... til overskriften av inlegget. Elefanten på tredemølla. På en mandagsintervall med Anne K., en 5 x 5 min. Etter et par intervall må jeg av mølla for å snyte meg. Og her har jeg da antagelig lagt fra meg hjernen samtidig, eller koblet den ut for å kunne løpe bedre. For når du hopper av mølla i lett joggetempo, er det en fordel å gå på igjen, på sidene. På de faste rammene ved siden av selve båndet. Ikke gå på båndet som er i rask bevegelse. Men det gjør da altså jeg. Kommer et par steg frem før beina bare forsvinner under meg, i takt med båndets bevegelse. Jeg klarer å få tak i håndtakene på sidene. Men beina er det nytteløst å få kontroll på. Det er som å falle på isen, bare at isen beveger seg. Jeg får til slutt såpass tak med hendene at jeg får løftet meg opp og får beina opp på den trygge, stabile sideramma. Jeg står igjen på beina. Litt vondt i den ene tåa (motsatt fot av den jeg brakkk i fjor sommer). Men pausen er over så det er bare å løpe på neste intervall og fullføre økta. Det må jo ha sett komisk ut, og ser for meg at det ligner nok en elefant som skal entre en tredemølle. Bein som løper løpsk, kaver for å få tak og stablet kroppen på plass. Etter et par dager kjenner jeg at foten bare blir vondere, og ser at den blir mer hoven. Så her sitter jeg, med foten, lett hoven, hevet på sofaryggen, og lurer på om jeg skal lete på youtube for å se om noen har klart å fange hendelsen på film og delt den med resten av verden. 

TurboTorill :)