Sola skinner, det er god temperatur og en nydelig forsommerkveld ligger klar for et nytt 3-vannsløp med nye rekordforsøk. Det er rekordpåmelding i år, over 200 løpere har meldt seg på dagen før, og kanskje kom det til noen på løpsdagen også. Det kryr av løpere ute på stadion. Noen henter startnummer, andre har begynt oppvarminga, mens noen varmer seg i sola. Trærne er vårgrønne, og flaggene vaier i den lette vinden. Jeg er litt nervøs. Har vært det noen timer. Klarer jeg rekorden fra i fjor vår? Jeg klarte den ikke i høst, og det kjennes fortsatt. Det var det første løpet jeg deltok i som jeg ikke satte ny rekord. Nå har jeg ikke løpt noen løp ennå i år, klarer jeg å snu det i år? Det har blitt lite korte og hurtige treningsøkter i vår, det har mest blitt lange rolige. I fjor vår hadde jeg ikke nådd 18 km, 3 dager før løpet, så jeg er ihvertfall sterkere på lange distanser nå enn på samme tid i fjor. Og det er jo ennå godt, siden det er 3.5 uke til halvmaraton Tromsø, under midnattsolens stråler. Men jeg kjenner de lange turene i beina. Den ene leggen er stokk stiv, og den lette turen i går hjalp ikke noe på stivheten. Det er vondt når jeg setter ned foten. Men løpe konkurranse, ja det skal jeg da vel! Det er jo tradisjon nå dette løpet, kanskje leggen løsner litt underveis. Ja, stivheten i musklaturen da... Ikke selve leggen. :)
 |
| Fare for overløping på demningen ved Kyvannet i dag. :) Klar til start. |
Planen er å ta det rolig fra start, ikke sprengåpne, og fokusere på mitt løp. Glemme de rundt. De andre løperne teller ikke på mine resultater. Noen må være sist, og listefyll. Jeg havner raskt bak i feltet, men ikke helt bakerst. Selv om jeg lar feltet dra i fra, har jeg alt for høy åpningsfart. Det går ikke lange tiden før pulsen passerer 90% av makspuls, og jeg skjønner at fortsetter jeg slik blir det lange 8 km. Men jeg vil ta rekorden på 54.20 fra mai i fjor. Jeg tar igjen et fotballag eller håndballag, ungene går og løper om hverandre. Venter på hverandre og viser løpeglede og lagånd. Men jeg mister helt fokus for at disse ungene løper fra meg, og jeg tar dem igjen. Jeg må fokusere på mitt, det er flott at lagene deltar, men jeg kan ikke miste hodet for at noen unger løper alt de orker i 200 m før de stopper og går litt. Det er sånn ungene gjør det, og det er plass til oss alle i løypa. Men så møter jeg bakken! Beina vil ikke løpe, og sofafuglen på skuldra mi vinner. Jeg går opp bakken. Leggene har ingenting å gi. Løpefuglen på den andre skuldra våkner heldigvis til igjen, og jeg får opp farten på beina. Det er godt å løpe inne i skogen. underlaget er mykt, gamle barnåler ligger godt strødd over hele stien. Fuglene synger, tror jeg. Eller er det bare de to kampfuglene på skuldra mi som kakler? Løpefuglen blir i allefall slått i svime. For plutselig går jeg opp en fillebakke. Hiver etter pusten. Har noen strødd pollen i lufta? Jeg vil ikke løpe mer. Jeg vil bare legge meg ned. Kanskje jeg bare skal snu? Dette kan ikke fortsette. Jeg lager en avtale med sofafuglen, at når jeg er så sliten at jeg kaster opp eller svimer av, DA kan jeg få lov å bryte løpet og legge meg ned. Men inntil da, så skal det løpes. Dette blir tydeligvis en skikkelig mental økt. Etter 4 km ligger jeg 1,5 min på overtid for å klare rekorden. Ryker det allerede nå? Løpefuglen visker meg i øret at kanskje jeg kan klare en negativ splitt. Kanskje er det værste over. Det er bare å løpe til jeg er i mål, så får vi se. Så jeg løper videre.
Jeg kommer til veiskillet mellom løypene for 2 og 3 vann. Nå er det nedover et stykke. Og her kommer jeg på. Jeg løper faktisk den lengste ruta, jeg løper også mye lenger enn alle de som ikke kom til start. Jeg løper mye lenger enn de som sitter i sofaen, eller nyter sola på cafè. Jeg løper faktisk. Det er det jeg bruker tid og energi på. Og det skal jeg rose meg selv for, ihvertfall i dag. Løp det du kan, så kanskje overrasker du med ny rekord likevel. En vet jo aldri, så det er best å bare løpe og ihvertfall ikke gi opp. Pulsen flakser langt over 90%. Dette er jo et evigvarende intervalldrag... Andre kjører åtte kilometersdrag. I dag er det ett 8-kilometersdrag, 8 minuttersdrag på mølla er jo ingenting i forhold.
 |
| Vår og hvitveis ved Haukvannet! Flotte rammer for løping. |
Haukvannet blir raskt tilbakelagt. Jeg ser på 6 km at jeg er fortsatt ca 1 min bak oppsatt tid for å klare rekorden. Jeg klarer ikke å tenke at jeg faktisk har tatt inn noe tid fra 4 km. Jeg vet bare at det er en lang bakke igjen. Men klarer å piske på å faktisk øke tempoet litt langs vannet. Men opp bakken vinner sofafuglen igjen. Hvem stakk av med lungene mine? Det er jo håpløst å puste. Det kan være bjørketrærne sin feil. Vår på rekordtid er jo fint å se på, men ikke så greit å puste i. Og har ikke jeg løpt bakkeintervaller hele vinteren? Det er NÅ jeg skal få betalt for det. Her trengs det tydeligvis mer bakke, (tar du hintet: MotbakkeRoger? :) ) Men inne i skogen igjen, så vet jeg at nå er det nesten bare nedover. Og tiden kan jo gå. Jeg løper på. Løypemannskapet heier på. Jeg fisker frem et smil til takk. Eller mer som en grimase kanskje. Håper de tolka det som et smil, eller leser det her og skjønner at "Å ja, det var smile hun faktisk gjorde, hun som kom sist". Jeg får beina til å flyte ned bakken, bare flyt tenker jeg. La tyngdekraften gjøre jobben sin. 1 min til rekordtida går ut, du klarer dette. Hold-ut-taktikken fra intervalltreninga prøver å trenge seg inn. 30 sek til, du er der nesten. Beina er som gelè de 3 meterne fra stien og opp til stadionanlegget. Og hvor langt er egentlig det oppløpet? "Se ut som du løper lett", sa Stig før start. Jeg prøver når jeg løper, men innser at jeg har nok med å holde meg på beina og bare løpe, og ikke snuble nå! Jeg krysser målstreken, og lander fint nede på bakken. Pulsklokka viser i ettertid at her var jeg på 100% av makspuls. Mer er det vanskelig å skvise ut av sitronen. 55.05... 45 sekunder over! 45 sekunder! Det er så surt. Det er så nærme, det hadde vært mulig. Bakkene altså. Men hadde jeg gitt mer i bakkene hadde jeg kanskje ikke klart å gi like mye på resten av løypa. Sånt vet man jo aldri. Det er jo tross alt bare 9 sekunder pr kilometer. Og det er jo ingenting. Det skal være mulig å få til. Men i dag gikk det ikke. Jeg var ikke bedre i dag. Men jeg vet at jeg gav alt på hvert punkt i løypa, og det er det som er godkjent. Der og da gav jeg det jeg hadde. Selv om 45 sek er kjipt, så er det fortsatt bedre enn høstutgaven i fjor. Og nye muligheter kommer igjen til høsten. Jeg er ikke blitt kjappere på 8 km, men jeg vet at jeg kan løpe lengre distanser enn på samme tid i fjor. Og det er noe å ta med seg, for å overvinne sofafuglen ved neste løpetur. For i dag var det en mental kamp. Og det er noe å bli sterkere på det også. Takk for denne gang, vi sees i september! Kanskje med sol og sommertemperatur da også. :) Takk til Stig også, for fine bilder av meg/ oss og god motvasjon før og etter løpet. Under løpet motiverte han seg selv, for han sprang fort. :)
 |
| Så sliten er en etter å ha gitt alt i løypa! |
 |
| Sliten eller ei, det er alltid et seierssmil på lur etter endt løp! Det er nå godfølelsen kommer, og grunnen til at en stiller opp i utgangspunktet. |
