Det er igjen september og tid for Trondheim Maraton. Tida etter halvmaraton i Tromsø har ikke vært ideel for trening. På intervalløkta i går, kom løpegleden igjen tilbake, og før start så gledes det til å ut å løpe en 10 km. Målet var egentlig en helmaraton, men når det blir som det ble, må en bare ta konsekvensene og stille til start på noe som er mer realistisk, og likevel hardt nok. Beina er vonde, men ingen vet hvorfor ennå, så mens jeg venter i utredningskø, kan jeg like godt løpe litt. Det har jo ikke blitt noe bedre av å sitte i ro, så da kan jeg jo like godt gjøre noe gøy, vondt er det jo uansett. En slik logikk er det vel bare noen konkurranse- og idrettsglade som kan forstå. Men for meg gir den full mening, og etter lengre diskusjon med meg selv har jeg kommet fram til å løpe en 10 km.
 |
| Utsikt fra Gamle Bybro og oppløpet. |
 |
| Utsikt fra Gamle Bybro og oppløpet. Med den siste km på stien. |
Det eneste løpet på nøyaktig 10 km jeg har løpt er Rekordmila i Buvika, i juni. Et løp med ei helt flat løype, i strålende sol, men ingen løpeglede. Det ble et hardt løp, med 10 km på ren vilje og stahet, og en tid på 1 time og 11 minutter. Meget misfornøyd med tiden, men fornøyd med viljen til å fullføre. Kan den tiden slås igjen i dag? 1.11 skulle være mulig å slå, men uten trening siden juni, og en lite samarbeidsvillig kropp kan det bli vanskelig. Spørsmålet jeg stiller meg før start er om det er mest taktisk å gå ut i en fart som kan gi rekord, og se hvor lenge det holder, eller gå ut litt roligere, og heller øke underveis, med hodemål om å fullføre. Kjedelig å gå på en smell, men dette er jo tross alt blitt til en treningstur med medalje. Etter en kjapp diskusjon med 3T-David som selv står klar til start på 10 km, ender jeg på at det smarteste må være å gå ut litt forsiktig, men ikke koseturtempo.
Planen holder i ca 2 sekunder. Jeg går ut litt halvfort, men pulsen spretter i været. og stabiliserte seg rundt 88% av makspuls. Det kan bli en lang mil om pulsen skal ligge der. Pusten jobber hardt de to første kilometrene, og jeg lurer på om dette var en dårlig ide. Beina gjør vondt, og de meste behagelige løpeskoene klemmer. Men det var de jeg løp godt med i Tromsø, så de er ærklært konkurransesko i lang tid fremover. Men jeg kan ikke gi meg allerede før 3 km er løpt så jeg bestemmer meg for å kjøre på litt til. Og ikke lenge etter så har jeg glemt at jeg har vondt, eller adrenalin og endorfiner har tatt helt over. Jeg fant virkelig igjen løpegleden på intervalløkta på mølla i går, og den kom sigende igjen i dag. Smilet var på plass i nesten hele løpet, og det ble mer og mer ekte utover. Jeg vurderte jo å ikke stille i det hele tatt, så gleden over å kunne få til å løpe er stor og ektefølt. Hva det nå enn er som feiler beina, skal vi vel finne ut av, slik at løpinga kan få større plass igjen, og virkelig sette pris på at jeg faktisk kan løpe. Langs hele løypa jobber løypevaktene godt med heiing og holde biler og folk unna løypa. De gjorde en kjempejobb! Heiing fra sidelinja er virkelig viktig, jeg smiler litt mer for hver gang jeg passerer en ivrig heier. På 5 km har klokka tikket seg frem til 36 min. Jeg forsøker å regne ut hvordan jeg ligger ann i forhold til tiden fra Rekordmila i juni, en helt flat 10km på 1 t 11 min. Skuffende resultat den gang, men det er det som står som offisiel rekord. Og hoderegningen gir meg en sluttid på 1.12 om jeg holder samme fart på de siste 5. Det er innafor tenker jeg, forholdene nå tatt i betraktning. Jeg har trent 3 ganger den siste uka, og det er det som har vært av trening siden slutten av juni. Så at jeg skal holde samme fart videre tviler jeg på. Pulsen ligger tett opp mot 90%, og slik kan det vel ikke holde på i 5 km til.
 |
| Utsikten fra sjøpromenaden, Munkholmen der ute et sted. |
 |
| Flott løpevær og forhold fra sjøpromenaden. |
Jeg nyter utsiken langs sjøpromenaden, lurer opp telefonen og tar et par bilder i fart. Sola skinner og det er et nydelig vær, både for løping og generelt i Trondheim i dag. Jeg når igjen mange slitne løpere, og prøver å gi et klapp på skuldra til de som ser ut til å trenge det mest. Jeg har så mye glede og energi i dag som ikke kommer ut gjennom beina. Ved 3T i Ilsvika kommer både Anders og Thea med cola, og gode løpetips på veien videre, ro ned i bakken sier Thea. Oppe ved toppen ser jeg en meget sliten halvmaratonløper jeg drar kjensel på. Det er en av barndommens store helter, RBK-keeper Jørn Jamtfall. Det begynner å bli mange år siden han la opp, og halvmaraton ser ikke ut til å være hans sterkeste side. Men han gir seg ikke selv om det ser ut til at krampene har tatt godt tak. Jeg får lyst å løpe på og ta han igjen, men fornuften sier at når pulsen min har passert 90% så skal jeg ikke løpe på. En liten kilometer senere skal vi over Steinbergtunnelen. Dette er en kort men bratt stigning. Midt i bakken når jeg igjen Jamtfall, jeg klapper han på skuldra i det jeg passerer, og prøver å gi litt ekstra energi. Han stotrer noen takk tilbake. I iveren løper jeg på opp bakken, (sorry Thea). Noe jeg angrer på oppe på toppen, (Thea hadde joe et poeng). Det er godt med syre og skyhøy puls, trekker pusten i bakken etterpå, men nå er det jo ikke så langt igjen. Bare 2,5 km. Jeg forsøker igjen å regne ut hvor lang tid jeg har igjen til rekordtida mi går ut, og hvor lang tid jeg burde bruke på 2,5 km. Hjernen er okkupert en stund, merkelig hvor vanskelig slike enkle mattestykker blir når en løper med puls på over 90%. Jeg kommer fram til at jeg har ca 17 min ut fra rekordtida, og ut fra klokka så har jeg løpt ca 54 min og har da ca 16 min igjen. Det kan holde hardt, men jeg har virkelig ikke tenkt å gi meg nå. Nå begynner konkurranseinstinktet å ta over for alt annet. Og det er rundt denne kilometeren at jeg smiler minst på hele ruta.
 |
| Nidelven stille og vakker, med Nidarosdomen i bakgrunnen. |
Ned fra Ila kirke og over Nidelva som ligger så blank og stille idag, kommer smilet igjen sigende. Den lille kneika opp fra stien og rundt noe byggearbeid kjenner jeg lite til. Jeg husker fra vi løp opp her for to år siden, da var det her i begynnelsen av runden og kneika var litt tyngre, spesielt på andre runde. Men nå flyger den avgårde, og jeg har gitt opp å prøve å kontrollere pulsen. Nå er det bare drøyt 2 km igjen, og jeg klarer å holde ut uansett. Tida er det større spørsmål ved, men jeg gir på. Det er litt tidlig å starte en spurt innser jeg, så det er bare å holde samme fart videre. Jeg får til noen bilder ved elva, litt utydelige de første siden linsa har noe dugg etter å ha ligget i lomma. Nå er stien flat og fin og jeg prøver å gi litt mer. Men det er lite ekstra å hente. Det er mange slitne løpere på denne strekningen. Endelig kommer brosteinspartiet på Bakklandet. Uteserveringen har trukket til seg mange ivrige heiere, som gir et ekstra boost på oppløpet. Det er kortere herfra i år, enn i fjor, da de har flyttet mållinja på grunn av byggingen på Torvet. Jeg prøver å gi det siste nå, siden det er så kort igjen. Men ser også på klokka at nå har Rekordmilatiden passert. Men jeg er jo nesten i mål. Jeg var så nære å slå tiden jeg ikke trodde jeg skulle kunne ta. Gamle Bybro har faktisk en krappere stigning enn en skulle tro, og som ikke er så bratt på en vanlig dag. Men på toppen er det bare en sving og noen meter til. Jeg er glad jeg ikke skal ned til runding og ta en runde til, men bare fortsette rett frem. Trondheim Maratons prosjekleder står selv og gir high fives på oppløpet. Jeg løper på, smiler og strekker armene i været. Er i mål! Jeg har kommet i mål, selv om jeg nesten ikke har trent i sommer. Jeg vurderte å ikke starte på grunn av vonde bein. Men nå løper jeg i mål, smilet går nesten rundt (ihvertfall inni meg). Sluttiden er bare 2 min bak tiden fra juni! 2 minutter! Det er jo nesten ingenting, og meget godkjent. Selv om 1 time og 13 minutter er altfor mye, og skal bli mindre raskt, så er det godkjent i dag! En stund etter meg kommer også Jamtfall i mål. Sliten mann etter en halvmaraton. Om han er fornøyd er ikke godt å si, men han fullførte. Det gjorde også Anne, som sprudler i mål på en god tid!
 |
| To fornøyde (og smågale) løpere i mål. |
Takk for i år Trondheim Maraton. Neste år er jeg (forhåpentligvis) her igjen. Enda sterkere, og kanskje får jeg endelig startet på en helmaraton.
 |
| Det er "bare" 10 km, men medalje smaker alltid godt! |
TurboTorill :)
