Uke 5: Om å overvinne frykt! Snorkling på Galapagos.

Lørdag og første ekskursjon og opplevelsestur her på Galapagos. Dagstur fra San Cristobal til Kickora Rock for å snorkle. En klippe midt ute i havet. "Hæ? Skal du snorkle?" Synes jeg hører dere der hjemme. Frøken Vannskrekk som prøver å unngå å få panikk i vannet ved å puste sakte inn og sakte ut igjen, under vann. Fungerer dårlig, for dere som lurte. Men nå skal altså Frøken Vannskrekk ut å snorkle, fordi det er sånt man gjør her på Galapagos og fordi de andre jeg jobber med skulle, og det var lite aktuelt å bli igjen alene på Jatun Sacha (stasjonen jeg jobber på og pr nå ikke har vann).

Før vi skal hoppe fra båten ute ved Kickora Rock stopper vi ved en strand for å varme opp litt. Stranda er fin og hvit, men svarte vulkanske steiner. Fasinerende natur. Sjøløvene ligger strødd. Tester utstyret og prøver å stole på det. Jeg skal altså puste normalt, med hodet under vann. Mmmm, sæææærlig! Første øvelse er å komme seg ut i vannet med svømmeføtter på, når det er bestått er det bare å duppe hodet under. Det går jo greit. Ikke noe problem det. Jeg går litt lenger ut og tar noen svømmetak. Guiden er i nærheten og sikrer at jeg mesterer det. Etter noen minutter med testing føler jeg meg klar for dypere vann. Det er en fin opplevelse å svømme rundt å kunne se dyrene under meg. Spennende fisker i ulike farger og ikke minst den lange merkelige trompetfisken som gir assosiasjoner til ål og slanger. Men det er visstnok ikke farlige dyr der vi snorkler. Jeg må opp å puste litt normalt. Får på masken igjen og dukker under. Sjekker hele tiden at hendene er i overflata slik at jeg vet at jeg kan puste og ikke dukker for langt under og tar inn vann. Etter en liten time er jeg fornøyd. Jeg fikset det! Og det var periodevis ganske fint. Men inne på stranda kommer likevel tårene. Adrenalinet er på vei ut av kroppen og reaksjonen etter at jeg har vært redd/skeptisk/i full beredskap må komme. Men det er også glede over å ha mestret. 

 

Vi går igjen ombord i båten som tar oss ut til klippen i havet. Kickora Rock. Det er mellpm 20 og flere 100 meter ned. Her kan vi se delfiner, sjøløver, hai, hammerhai, sjøskilpadder, sjøstjerner og fisker. Alt etter vær, strøm og dyrenes eget ønske. Vi skal hoppe ned fra båten og ut i vannet. Når dykkerne gjør seg klar og hopper uti kjenner jeg at det knyter seg. En etter en hopper og jeg får mer og mer vondt. Så er det snorklerne, ingen av dem synker mer under enn at det går bra med snorklen. Men jeg får det ikke til. Får tilslutt hjelp til å holde meg fast og senke meg ned i vanney. Kronglete, litt flaut, men jeg er ute. Vi svømmer rundt for å se. Jeg ser noen flotte fisker, større og annerledes enn inne ved stranda. Det blåser en del og vi må være forsiktige og ikke komme borti selve klippen da den er skarp. Men det er også nærme klippen det er mest å se. Men bølgene feier over og jeg puster inn saltvann. Ikke spesielt godt. Jeg får ut vannet, og fortsetter. Jeg ser ikke så mye, men tenker hele tiden at det mest imponerende er at jeg er her og gjør dette. Jobber med å ikke få panikk. Konsentrert og rolig pust. Mer bølger kommer og jeg finner ut det er best å holde i livredningsringen guiden sleper med seg. Vi prøver å gå ombord, jeg slipper ringen for å svømme bort, men strømmen er sterk og driver meg bort fra båten. Det er ikke så lett å sparke fra heller med svømmeføtter. Istedetfor å svømme vanlig med beina må jeg prøve å "sykle" med beina. "Å trå vannet" fikk plutselig ny betydning. Vi som ikke kom ombord samler oss ved guiden og holder i liveredningsringen før ett nytt forsøk. Det blåser, jeg har ingen kontroll på hvor jeg driver og begynner å tenke på sluttscenen i Titanic med Rose og Jack flytende i vannet. Ikke det du skal tenke på når du skal komme deg opp i en båt. Kommer oss inntil båten og jeg får tak i lina langs baksiden av båten. Holder fast mens jeg venter på min tur. Mens jeg henger der føles det som om jeg blir dratt inn under båten. Jeg prøver å tenke logisk på fysikk og flyteregler, men panikken slår inn. Og jeg får hjelp til å komme opp. Tårer spretter, jeg hyperventilerer og vet bare at jeg er i båten igjen. To fra mannskapet hjelper meg å komme til hektene igjen. Jeg får kontroll på pusten og får litt vann. 

Så er det lunsj. Slapper av på dekk, nyter solen, og prøver å se det positive. Jeg har snorklet! I havet! Jeg fikk ikke sett mye, men jeg har snorklet! Vi får beskjed om at etter lunsj vil vi prøve igjen på andre siden av klippen. Imens speider vi etter delfiner. Jeg synes jeg så et par halefinner, men mest sannsynlig var det sjøløver. Ikke alle vil snorkle på nytt da de synes vannet er kaldt. Og vi har våtdrakter med korte bein og armer. Kaldt? Sa de ikke nettopp at vannet holder ca 20 grader? Spørsmålet mitt er ikke om det er for kaldt eller ikke, men om jeg tørr og vil. Jeg har lyst å se flere dyr og jeg har lyst å mestre. Dette er nok ikke siste gang det er snorkling på programmet på turer her på Galapagos så det hadde vært greit å ikke avslutte dette med følelsen av ikke å ha mestet og panikk. Det vil bli lettere neste gang om jeg kommer meg ut igjen i dag. Pågangsmotet og ønske om å lykkes er det ihvertfall ingenting å si på. Men kommer jeg til å ødelegge for de andre? Men jeg har da vitterlig betalt 100 dollar (jepp, det er sånne priser her, farvel sparekonto), og jeg har ikke betalt det for å sitte på en båt! Jeg bestemmer meg for ett nytt forsøk. Denne gangen klatrer vi ned baksiden av båten ved stigen og jeg kommer ut selv. Seier! Det blåser ikke så mye nå, men jeg tar tak i livredningsringen til guiden med en hånd umiddelbart og slipper den ikke. Nå får jeg se flere fisk, store sjøløver svømmer rundt meg og jeg er redd de kolliderer med oss. Og jeg får se en stor sjøskilpadde. Den er kanskje ikke stor i forhold til elefantskilpaddene jeg håp om se senere i oppholdet, men nå var den stor. Jeg må konsentrere meg hardt for å puste rolig. Tanker om hvor langt ned det er, hvordan det vil føles å drukne og lignende skyves bort, guiden vet hva han gjør. Dette er trygt og jeg må bare puste rolig. En bølge skyller over og jeg trekker inn vann. Jeg må opp, igjen, holde meg på ringen, hoster og får vannet ut før jeg igjen dukker under. Vi ser endelig båten igjen. Men vi svømmer ikke i retning av den. Er vi ikke ferdig? Jeg er fornøyd. Istedet prøver vi inn i mellom to av klippene der det blåser mer. Det er her vi ser haiene, eller de sa det var tre. Jeg så en stor fisk. Men beina er slitne og jeg vil opp. Guiden teller over og ser at vi mangler en. "Chuta madre" sier guiden. Ikke mulig med en direkte oversettelse, den egner seg ikke på trykk likevel. Men det er ikke sånne uttrykk en vil høre når en er ut i havet og har nok med å puste rett selv. Den siste dukker opp og alt ser bra ut. Båten er ute av syne og guiden hoier for å få kontakt. Hjelper ikke for den som allerede er ukomfortabel. Båten kommer tilsyne og vi kommer oss lettere opp denne gangen. Ingen panikk. Jeg fikk det til! Jeg snorklet igjen! Og jeg fikk se flere dyr. Men den største seieren er helt klart at jeg snorklet, også etter at jeg fikk panikken.

Det gir en helt ubeskrivelig følelse av å ha lyktes med dette. Jeg stod på til siste slutt. Selv om jeg mislyktes underveis gav jeg ikke opp, og fikk en god følelse. Jeg beseiret de negative tankene og frykten underveis. Fikk fokus på arbeidsoppgaver og prøve å nyte opplevelsen. Det var lite nyting må jeg innrømme. Men jeg registrertr flere flotte dyr og jeg gjorde det jeg kom for. Stor, stor seier! 

Kroppen er sliten, spesielt i beina etter den uvante svømmeteknikken, men også generelt i hele kroppen og hodet etter den store påkjenningen. Frykt, adrenalin og seier. Konstant sulten, men det er ikke akkurat salt mat eller snacks som er ønsket nå. Det blir ikke noe senkveld og det merkes også søndag at kroppen har gjort noe uvanlig. Da er det godt å kunne ligge på stranda, bearbeide opplevelsen og se sjøløvene rundt seg. Noen av dem så ut til å ha som mål å ligge på håndduken min. Men de registrerte heldigvis at den var opptatt. En skal holde 2 meter avstand til disse dyrene, det er ikke så lett når du sitter i ro og de kommer forbi deg med på centimeters avstand. 

Det ble ingen undervannsbilder denne gangen, kanskje ved en senere anledning. Nå var det nok å bare overleve. 

TurboTorill :)

Uke 5: Endelig Galapagos! Endelig løping!

Jeg har reist fra regnskogen og jungelen og ankommet nydelige Galapagosøyene, nærmere bestemt øya San Cristobal. Her skal jeg være de neste fire ukene. La havet roe ned pulsen og plante trær for planetens skyld, og kanskje, forhåpentligvis, finne veien videre. Og det var her jeg igjen skulle få tid til trening. I Quito var det for varmt og støvete til å løpe i dagslys annet enn tidlig morgengry og det utgikk siden jeg var i seng allerede kl 21 fra før, i tillegg til kun asfalt i nærheten der jeg bodde. I Puyo kunne jeg nok ha løpt litt på grusveiene rundt senteret, men sykdom og skade satte en stopper for det, sammen med lange arbeidsdager og en vil ikke løpe rundt i mørket, men helst være ferdigdusjet før det blir mørkt. Så nå ble det endelig mulighet for trening, da vi er ferdig med arbeid kl 16 og har to timer før mørket kommer. Jeg ankom sent mandag og allerede tirsdag tok jeg turen. Langs hovedveien (les humpete grus og jordvei) løp jeg rolig, men tungt pustende i 20 min før jeg snudde. Flott utsikt mot havet og fine blomster i veikanten. Flaksene og kaklende høner og ei og annen ku midt i veien. Kua ville forøvrig ikke at jeg skulle forbi, så den løp like godt foran meg, i sikk-sakk slik at jeg ikke kom forbi så lett. Før hu skjønte at dette ble jo fordumt, eller den ble sliten og stilte seg i veilanten og lot meg passere. 40 min lang tur på 5 km er håpløst elendig form. Kan vel ikke skylde på høyden heller her ute (høyeste topp på øya er ca 800 m, og der er vi ikke). Men 5 uker uten trening merkes godt. Gå til og fra skolen eller med foringsbøtter hele dagen blir ikke det samme forsi om det ikker er stillesitting. Men varmt er det, og det er jeg ikke vant med å løpe i, heldigvis en god dusj etterpå. Allerede fredag fikk jeg muligheten for ny tur. Vi fikk ettermiddagen fri og jeg tok turen litt tidligere på dagen. Var kanskje ikke så lurt med tanke på varmen, men pulsen var litt lettere. Lavere puls før jeg startet også så kanskje hele systemet er mer i hvilemodus. Tok samme vei, men la til 5 min mer før jeg snudde. Ble ikke så mye lenger da jeg måtte ta litt bilder underveis(se et utvalg under), men fikk 50 min og 6 km. Ikke tempo å skryte av, men naturen er desto bedre. Det er mye flott å se på langs veien, og det er langs en vei. Det er nok enda mer å se når jeg får tid til å se mer viltlevende natur. Får jeg til 2 økter i uka vil jeg nok merke at formen stiger også. Enda 10 måneder igjen til halvmaraton i Trondheim. :) Heldigvis!

Sånn ellers har den første uka på Jatun Sacha Fundation her på San Cristobal vært grei. Etter mye venting og usikkerhet om både det ene og det andre på mandag etter ankomst har det bare blitt bedre. Blir stadig bedre på å takle nye og ukjente omgivelser. Vi er totalt fire frivillige denne uka og har vært vårt soverom. Nyt luksusen som er så lenge den varer. For luksus som vann kommer og går, og det ryktes at det kommer fire frivillige til i helgen og neste uke 30 ecuadorianske arbeidere som skal bygge et hus eller noe. Skal være soveplass for 45 stk her, men vil ikke helt si det om de rommene jeg har sett. Men vi får se når den tid kommer. Ikke alt her i Ecuador som stemmer med kalenderen eller antallet.

Vi har samlet frø fra ett sjeldent tre, splittet dem opp til ett og ett og sådd dem ut. Vi har plantet andre trær og høstet tomater og sitroner. Sitroner høstes forøvrig med en pinne med krok i enden. Festes rundt stilken, vri og rist til sitronen faller ned. Vi har også vært på tur opp i åsen bak senteret og ned til klippene nedenfor. Begrenset havutsikt fra hengekøyene. Ser fram til de neste tre ukene også. 

TurboTorill :)

Uke 3 og 4: There`s a jungel out there.....

På vei til jungelen lar jeg meg fascinere av de skarpe landskapsformene som skjærer seg vei, brå, bratte og ulendte. Likevel mosegrønne og bevokste. Tilfeldig bevokst eller nøye plantet. Vi kjører ned en fjellside som beveger seg i en bue, ned mot dalen og ser i grunnen ut som et krater. Langs veien er det med jevne mellomrom ulike kors. Fra enkle trekors til større mer forseggjorte støpte kors med friske blomster. Vitner om at trafikken her kan være brutal. Jeg og mitt reisefølge har heldigvis funnet beltene i bussetene. Antgelig de eneste i hele bussen med belte. Stor kontrast til norske regler for bruk av belte i bil og buss. Kanskje kunne beltebruk ha redusert noen av de mange korsene langs veien. 
Etter hvert blir vegetasjonen tettere. Og vi er virkelig på tur inn i jungelen. Jeg kjenner gleden og spenningen over jungeloppholdet ta over for den usikkerheten som innimellom dukker opp med alle spørsmålene om hva som venter. Det er varmt å komme av bussen, en annen klam varme enn den i Quito.


Nå er det snart to uker siden jeg kom av bussen i Puyo. Tida har gått så fort, og oppholdet her er nesten over. Jeg bor og jobber sammen andre frivillige her på Yana Cocha Rescue Senter. Dyr som har blitt forsøkt solgt illegalt eller ulovlig holdt som kjæledyr havner her. Noen trenes opp til å gå ut i villmarka igjen, mens andre dessverre er for vant med mennesker og har mistet for mye av innstiktet til å kunne overleve alene og må bli her på senteret resten av livet. Her får de mat et par ganger om dagen og har forholdsvis store bur å boltre seg i. Burene blir rengjort hver dag og har naturlige trær ol for dyrene til å aktivisere seg med. Takket være alle de frivillige som kommer innom senteret og jobber noen uker. Vi som jobber her har betalt selv for å gjøre det. Våre innbetalinger går til mat for oss frivillige, noe administrasjon, noe lønn til faste arbeidere og resten til dyrene og senteret. I fjor på denne tiden gikk jeg med innsamlingsbøsse for Tv-aksjonen til inntekt for regnskogen. I år har jeg betalt for å gjøre en jobb her. Fantastisk å ha økonomisk mulighet og tid til å kunne gjøre dette.

Utsikt fra hengekøya.

Her på Yana Cocha starter dagen for oss frivillige med servert frokost kl 7.30. Brød, stekt egg, frukt eller frokostblandinger. Arbeidsdagen starter kl 08 med fordeling av oppgaver og grupper. Alle er med å kutter frukt og grønnsaker til dyrene, før morgenrunden starter. Det er tre faste ruter med foring og vasking av burene; monkeys, mammols and birds. Etter morgenrunden må foringsbøtter vaskes før ulikt arbeid etter behov gjøres frem til kl 12. Da er det en times pause før lunsj serveres. Ny pause til 14.30 og ettermiddagsrunden. Pausene benyttes til å sove litt, lese en bok i en av hengekøyene eller litt wifitid med de der hjemme. Ettermiddagsrunden er foring av dyrene igjen, med oppkuttet frukt og grønnsaker. Frem til kl 17 er det ulikt arbeid som gjøres. Noe av det vi har gjort er å reparere gjerder, bygge broer til øyer der det bor dyr, bygge løvhytte til fugler osv. Etter endt arbeidsdag er det muligheter for å stikke til nærmeste by, Puyo, ca 10 min med bil unna for å gjøre nødvendig innkjøp eller gå ut å spise. Kanskje ta en dusj før det blir mørkt rundt kl 18-18.30. Middag er ofte rundt kl 19, og den lages av oss frivillige. Litt lesing, skravling eller ulike spill frem til 21-21.30 da de fleste kjenner behovet for å sove. Været har stort sett vært varmt og godt, men vi har hatt vår del med regn, spesielt den første uka. Og på grunn av høy luftfuktighet så tørker ikke klærne til neste dag nødevendigvis. Ikke inne i sovehytta heller. Kanskje til lunsj om det er sol. Litt frustrerende innimellom. Rgnet tar og ofte med seg tordenvær. Og et par kvelder den først uka hadde slikke skrall sammen med lyn som skjærer langt inni beinet.

I helgen tok jeg og Martina, min reisekamerat ned hit og romvenninne, en todagers tur lenger inn i jungelen. Vi gikk til fots inne i jungelen og fikk fortalt om ulike planter brukt til medisinsk bruk. Laget oss krone av blader, de samme som brukes til Panamahatten og ansiktsmaske av leire. Noe padling langs Rio Puyo og tilslutt opp til et utkikkspunkt med flott utsikt over jungelen og Rio Pastaza. Her fra utkikspunktet slengte vi oss ut i ei disse høyt over bakken(se bilde). For et kikk å henge det og ha mange meter ned og samtidig se ut over jungelen. Dagen etter fortsatte vi til fots. Etter 3 timer i klam varm jungel måtte vi av med buksa for å gå videre i ei elv. Lenger framme satte vi fra oss alt og svømte videre i elva frem til en nydelig foss. Det var nesten litt filmaktig og måtte ta seg fram slik for å finne en nydelig foss. 

Den drøye uka jeg har vært her har vært litt utenom det vanlige. En ape og ett dovendyr har dessverre dødd. Begge nylig kommet til senteret og ulike skader gjorde at de ikke klarte seg. Sånn er det dessverre. Et par av pattedyrene (Coatis) har rømt flere ganger, men vi har alltid funnet dem og med godt samarbeid, lokking med frukt har vi fanget dem og fått de på plass. Gjerder utarbeides for å forhindre flere rømninger. En dag skulle vi gjøre utbedringer inne i buret for en liten søt apekatt (Chichico). Disse er fine å ta selfies med fikk jeg høre første dag. Hadde en av dem på skulderen allerede da. Denne uka derimot… Skvatt litt da en av dem hoppet ned på skulderen min, men de er jo ikke så skumle så fortsatte med jobben min. Så begynte klørne å gjøre vondt og jeg prøvde å få den ned og den beit seg godt fast i hånda. Så nå har nakken noen småsår og hånda er hoven. Men det er jo en erfaring å med seg å bli behandlet på senterets klinikk av en veterinær. Sårvask, smertestillende og antibiotika gjør nok nytta og hånda blir bra igjen. To dager senere var hånda bare verre så da ble det besøk på sykehus for litt behandling og mer antibiotika. En må vel ha med noen slike opplevelser også. Men disse apene har ikke bitt noen før, og nå to av oss på en uke. Kanskje det er fullmånen som gjør noe med dyrene. Ei natt ble det andre dovendyret vårt stjålet. Ulike dyr er populære på grunn av overtro om helbredende blod, som kjæledyr eller status for dyrehager. Det er gode penger å tjene for en som kan selge disse dyrene. Men dette er noe senteret her jobber mot. Heldigvis ser det ut til at dyrepolitiet tar disse sakene seriøst. Så natten etter delte vi frivillige oss i patruljegrupper på ulike tidspunkt i løpet av natten. Ingenting mystisk å se denne natten. Vi har en teori om at de har vært innom senteret på dagtid både dagen før de tok dovendyret og dagen etterfor rekognosering. Håper de holder seg langt unna nå og at dovendyret vårt likevel kommer til et godt sted. 

Den "skumle" apesorten er også veldig søt. 

Neste stopp: Galapagos! Mer frivillig arbeid og litt ferie. Gleder meg til den delen av reisen. Men har likevel ikke lyst å reise herifra. Trivelige folk og fine dyr! Men også fordi oppholdet har vært preget av forkjølelse og skade slik at jeg ikke har
fått yte hundre prosent slik jeg vil.

TurboTorill :)

Uke 3 og 4: There`s a jungel out there.....

På vei til jungelen lar jeg meg fascinere av de skarpe landskapsformene som skjærer seg vei, brå, bratte og ulendte. Likevel mosegrønne og bevokste. Tilfeldig bevokst eller nøye plantet. Vi kjører ned en fjellside som beveger seg i en bue, ned mot dalen og ser i grunnen ut som et krater. Langs veien er det med jevne mellomrom ulike kors. Fra enkle trekors til større mer forseggjorte støpte kors med friske blomster. Vitner om at trafikken her kan være brutal. Jeg og mitt reisefølge har heldigvis funnet beltene i bussetene. Antgelig de eneste i hele bussen med belte. Stor kontrast til norske regler for bruk av belte i bil og buss. Kanskje kunne beltebruk ha redusert noen av de mange korsene langs veien. 
Etter hvert blir vegetasjonen tettere. Og vi er virkelig på tur inn i jungelen. Jeg kjenner gleden og spenningen over jungeloppholdet ta over for den usikkerheten som innimellom dukker opp med alle spørsmålene om hva som venter. Det er varmt å komme av bussen, en annen klam varme enn den i Quito.


Nå er det snart to uker siden jeg kom av bussen i Puyo. Tida har gått så fort, og oppholdet her er nesten over. Jeg bor og jobber sammen andre frivillige her på Yana Cocha Rescue Senter. Dyr som har blitt forsøkt solgt illegalt eller ulovlig holdt som kjæledyr havner her. Noen trenes opp til å gå ut i villmarka igjen, mens andre dessverre er for vant med mennesker og har mistet for mye av innstiktet til å kunne overleve alene og må bli her på senteret resten av livet. Her får de mat et par ganger om dagen og har forholdsvis store bur å boltre seg i. Burene blir rengjort hver dag og har naturlige trær ol for dyrene til å aktivisere seg med. Takket være alle de frivillige som kommer innom senteret og jobber noen uker. Vi som jobber her har betalt selv for å gjøre det. Våre innbetalinger går til mat for oss frivillige, noe administrasjon, noe lønn til faste arbeidere og resten til dyrene og senteret. I fjor på denne tiden gikk jeg med innsamlingsbøsse for Tv-aksjonen til inntekt for regnskogen. I år har jeg betalt for å gjøre en jobb her. Fantastisk å ha økonomisk mulighet og tid til å kunne gjøre dette.

Utsikt fra hengekøya.

Her på Yana Cocha starter dagen for oss frivillige med servert frokost kl 7.30. Brød, stekt egg, frukt eller frokostblandinger. Arbeidsdagen starter kl 08 med fordeling av oppgaver og grupper. Alle er med å kutter frukt og grønnsaker til dyrene, før morgenrunden starter. Det er tre faste ruter med foring og vasking av burene; monkeys, mammols and birds. Etter morgenrunden må foringsbøtter vaskes før ulikt arbeid etter behov gjøres frem til kl 12. Da er det en times pause før lunsj serveres. Ny pause til 14.30 og ettermiddagsrunden. Pausene benyttes til å sove litt, lese en bok i en av hengekøyene eller litt wifitid med de der hjemme. Ettermiddagsrunden er foring av dyrene igjen, med oppkuttet frukt og grønnsaker. Frem til kl 17 er det ulikt arbeid som gjøres. Noe av det vi har gjort er å reparere gjerder, bygge broer til øyer der det bor dyr, bygge løvhytte til fugler osv. Etter endt arbeidsdag er det muligheter for å stikke til nærmeste by, Puyo, ca 10 min med bil unna for å gjøre nødvendig innkjøp eller gå ut å spise. Kanskje ta en dusj før det blir mørkt rundt kl 18-18.30. Middag er ofte rundt kl 19, og den lages av oss frivillige. Litt lesing, skravling eller ulike spill frem til 21-21.30 da de fleste kjenner behovet for å sove. Været har stort sett vært varmt og godt, men vi har hatt vår del med regn, spesielt den første uka. Og på grunn av høy luftfuktighet så tørker ikke klærne til neste dag nødevendigvis. Ikke inne i sovehytta heller. Kanskje til lunsj om det er sol. Litt frustrerende innimellom. Rgnet tar og ofte med seg tordenvær. Og et par kvelder den først uka hadde slikke skrall sammen med lyn som skjærer langt inni beinet.

I helgen tok jeg og Martina, min reisekamerat ned hit og romvenninne, en todagers tur lenger inn i jungelen. Vi gikk til fots inne i jungelen og fikk fortalt om ulike planter brukt til medisinsk bruk. Laget oss krone av blader, de samme som brukes til Panamahatten og ansiktsmaske av leire. Noe padling langs Rio Puyo og tilslutt opp til et utkikkspunkt med flott utsikt over jungelen og Rio Pastaza. Her fra utkikspunktet slengte vi oss ut i ei disse høyt over bakken(se bilde). For et kikk å henge det og ha mange meter ned og samtidig se ut over jungelen. Dagen etter fortsatte vi til fots. Etter 3 timer i klam varm jungel måtte vi av med buksa for å gå videre i ei elv. Lenger framme satte vi fra oss alt og svømte videre i elva frem til en nydelig foss. Det var nesten litt filmaktig og måtte ta seg fram slik for å finne en nydelig foss. 

Den drøye uka jeg har vært her har vært litt utenom det vanlige. En ape og ett dovendyr har dessverre dødd. Begge nylig kommet til senteret og ulike skader gjorde at de ikke klarte seg. Sånn er det dessverre. Et par av pattedyrene (Coatis) har rømt flere ganger, men vi har alltid funnet dem og med godt samarbeid, lokking med frukt har vi fanget dem og fått de på plass. Gjerder utarbeides for å forhindre flere rømninger. En dag skulle vi gjøre utbedringer inne i buret for en liten søt apekatt (Chichico). Disse er fine å ta selfies med fikk jeg høre første dag. Hadde en av dem på skulderen allerede da. Denne uka derimot… Skvatt litt da en av dem hoppet ned på skulderen min, men de er jo ikke så skumle så fortsatte med jobben min. Så begynte klørne å gjøre vondt og jeg prøvde å få den ned og den beit seg godt fast i hånda. Så nå har nakken noen småsår og hånda er hoven. Men det er jo en erfaring å med seg å bli behandlet på senterets klinikk av en veterinær. Sårvask, smertestillende og antibiotika gjør nok nytta og hånda blir bra igjen. To dager senere var hånda bare verre så da ble det besøk på sykehus for litt behandling og mer antibiotika. En må vel ha med noen slike opplevelser også. Men disse apene har ikke bitt noen før, og nå to av oss på en uke. Kanskje det er fullmånen som gjør noe med dyrene. Ei natt ble det andre dovendyret vårt stjålet. Ulike dyr er populære på grunn av overtro om helbredende blod, som kjæledyr eller status for dyrehager. Det er gode penger å tjene for en som kan selge disse dyrene. Men dette er noe senteret her jobber mot. Heldigvis ser det ut til at dyrepolitiet tar disse sakene seriøst. Så natten etter delte vi frivillige oss i patruljegrupper på ulike tidspunkt i løpet av natten. Ingenting mystisk å se denne natten. Vi har en teori om at de har vært innom senteret på dagtid både dagen før de tok dovendyret og dagen etterfor rekognosering. Håper de holder seg langt unna nå og at dovendyret vårt likevel kommer til et godt sted. 

Den "skumle" apesorten er også veldig søt. 

Neste stopp: Galapagos! Mer frivillig arbeid og litt ferie. Gleder meg til den delen av reisen. Men har likevel ikke lyst å reise herifra. Trivelige folk og fine dyr! Men også fordi oppholdet har vært preget av forkjølelse og skade slik at jeg ikke har
fått yte hundre prosent slik jeg vil.

TurboTorill :)

Uke 2: spanskskole og fjelltur i Quito, Ekvatorlinjen

Ny uke med spanskskole i Quito er over. Det ble mye bedre med ny lærer. Mer avslappet og lettere for å lære. Vi har ledd og pugget verb. At det er mulig å ha så mange uregelrette verb! Vi har spilt kort og lært tradisjonelt Ecuadoriansk kortspill. Er fortsatt ikke glad i en-til- en- undervisning, men det hjelper å ha en lærer en trives med. Lurer på hvor mange barn i norsk skole som sitter i smågrupper og er ukomfortabel med situasjonen som hindrer dem i å lære. Med bytte av lærer eller gruppe ville ha gitt ett større læringsutbytte, men man kan jo ikke velge verken lærer eller elever i skolen. Men lære skal vi. Skal ikke gjøre noe skoledebatt ut av dette, men situasjonen som elev får meg til å tenke og reflektere. Samt at jeg registrerer at jeg fortsatt ikke lærer språk så enkelt. Mangler språkgenet, men likevel kan jeg litt av mange språk (siste uka har gått på engelsk, spansk, norsk, dansk, svensk og litt tysk, samt at noe fransk spretter inn og forstyrrer spansken). Er på mange måter glad språkskolen er ferdig, men føler ikke at jeg er klar for å møte den spansktalende verden. Men det skal jeg likevel. På jungelprosjektet trenger jeg riktignok ikke så mye spansk. Antagelig mer på Galapagos.

Vi sier at i Trøndelag kan du oppleve alle årstidene på en dag. Det er ikke langt unna sannheten i Quito heller. Dagen starter gjerne kjølig for så å bli varmt utover dagen når sola tar mer. Shorts og singlet er da god nok påkledning og det er greit å ikke gå så mye. For det er varmt! Som for eksempel 30 min fra der du bor, langs godt trafikerte gater til skolen. Før det brått snur og langbuksa og genseren, om ikke jakke også, er nødvendig. Sånn i 15tida ruller tordenbygene og regnskyllene inn. Og det kan å regne i Quito og!

Utsikt fra rommet mot Telefericoen, med og uten skyer. 

Trafikken i Quito er også ganske annerledes enn hjemme. Her krysses gata med livet som innsats. Gangfelt finnes det ikke mange av, du må bare ta deg over likvel ved kryssene. Og der det finnes gangfelt finnes ikke regelen om å stoppe for de som skal over i hvert fall. Er det jevnt med trafikk blir du stående til trafikken står. Og det er ikke mange av disse bilene og bussene som ville passert EU-kontroll ihvertfall. Svart eksos spys ut og du prøver å holde pusten til det værste har løst seg opp, i ren refleks. Men likevel, Quito er ikke av de verst forurensede byene i verden.
Bussene er jo en artig opplevelse i seg selv. For 25 cent, ca 2 norske kroner får du bussreise, gjerne en liten konsert av en bussanger (har ikke sett gatesangere her), og diverse utvalg av alt mulig som blir solgt om bord på bussen av omreisende selgere. De hopper av og på bussen, og selger alt fra aviser, drikke, frukt, godteri og enkel mat. Dette som er fast food. Vurderte å betale en av disse sangerne for å få han til å slutte. At selgerne kommer seg fram i mellom alle som står på bussen er godt gjort i seg selv. De må bli slitne av å høre seg selv rope ut det de selger og prisen hele dagen. For det blir ikke opplyst bare en gang. Når bussen nærmer seg holdeplassen går dørene opp og de tøffeste hopper av/på i fart mens bussen saktner farten akkurat nok til at alle kommer seg av.

Bussen her i Quito er billig. Men det er det ikke alt som er. Klær, sko og andre ting som bildekk ol som er importert er kjempedyrt. Joggesko er det samme som hjemme i Norge. Tannkrem, shampoo og sånt er det samme som hjemme. De sier at presidenten har lagt på masse skatt på det som importeres fordi han heller vil at de lokale produktene skal kjøpes. Skulle nesten tro han hadde vært på inspirasjonsreise til den norske regjeringa…

Den andre uka ble litt mer sightseeing i Quito. Vi sjekka ut gamlebyen en formiddag og fikk tilfeldigvis med oss noen form for seremoni fordi presidenten var der. Mange flotte hus, utsmykninger og ikke minst farger. Husene er malt i sterke farger og gir en fargerik by. Vi fikk besøkt parken Itchimbia og sett utover byen. Samtidig fikk vi nyte litt parkliv og lest litt spansk. Jeg var ute på egen sightseeing da jeg bare skulle sjekke ut noe og gikk på feelingen…. Fant mange artige bygninger.

Lørdag tok vi gondolbanen Teleferico fra byen og opp til vulkanen Pitchincha på ca 3900m. Derfra gikk vi innover og oppover med toppen på  som 4680m ønskemål. Det gikk sakte oppover da høyden gjør noe med kroppen. Det blir tyngre og puste og beina føles som gele. Det kommer antagelig ikke nok oksygen til beina, den konsentreres rundt de viktige organene. Vi hadde forekomst av gjesping og svimmelhet i gruppa som er tegn på høydesyke. Den kan merkes ved 4050 m. Etter ca 2,5 time delte vi gruppa, der noen gikk videre mot toppen, mens noen stoppet. Jeg har jo nettopp løpt 1/2maraton men det kjennes absolutt ikke sånn ut! Jeg var i gruppa som gav opp toppen, da kroppen ikke ville mer. Og det var ubehagelig å puste og gå samtidig. Men siden vi var på 4434 m var det for ujevnt tall til at matematikeren kunne stoppe og jeg klatret opp en liten skråning inn mot berget og kom opp på 4444 m. Godt fornøyd. Mye skyer denne dagen, som var godt når vi gikk, men de flyttet heldigvis på seg slik at vi fikk gode bilder. Første gruppa kom seg ned til kafeterian før regnet kom. De to som kom til toppen møtte både regn og torden på tur ned. Var godt å få hele gruppa samlet igjen før gondolbanen tok oss ned gjennom skyene tilbake til byen. Det ble ca 9 km på 5 timer inkludert en god pause og ca 470 høydemeter besteget. Det høres ikke mye ut, men sen uvante høyden gjør noe med kroppen som ikke kan forklares. Men det var en flott tur, med mange fine inntrykk og naturbilder, men å scrolle ned facebook i disse høsttider viser at vi har masse fint i Norge også. Som jeg kanskje tar inn og ser på en annen måte nå, her i utlendigheten. Neste høst skal jeg få med meg mange norske fjell.





Søndag og siste dag i Quito ble brukt til ekvatorutforsking. Der franskmennene beregnet ekvator til i 1736 er det et stort monument og masse informasjon. En liten temapark på et vis. Litt lenger nord ligger ekvator beregnet med gps. Om ekvator har flyttet på seg eller ikke er usikkert, men er imponert over franskmennenes ekspedisjon og deres nøyaktighet for snart 300år siden. På ekvator er det vanskeligere å gå beint på ei linje, men enklere å få ett egg til å stå beint på en spiker. Dette fikk vi teste, og jeg gikk ganske beint og egget fikk jeg ikke til å stå… Men jeg har vært i midten av verden!



Nå venter Amazonas!

TurboTorill :)

Uke 1: Utflukter til Otavalo og Papallacta

Den andre helgen min her i Quito, eller den første påkoblede og noenlunde aklimatiserte helgen ble brukt til utflukter gjennom spanskskolen. Lørdag dro en god gjeng med buss til Otavala, en liten by nord for Quito som er kjent for sitt "Mercado". Et stort marked med tradisjonelt håndtverk, ikke bare fra Ecuado, men fra hele Sør-Amerika. Og her er det forventet å prute… Og jeg som er så glad i det. Takke meg til Norge som har en satt pris inkludert avgifter, tips og ingen pruting. Men skulle jeg få kjøpt noe her i Otavalo så var det bare å sette i gang. Etter en liten runde for å få en smule oversikt over hva som finnes, brøt jeg og mine nye svenske venn Cornelia barrieren og fikk kjøpt vårt første produkt. Og derfra gikk det bare en vei. På tur hjem var lommeboka tom og ryggsekken full. Julegaver i boks, eller sekk… Med så mye inntrykk, tall og spekulering var det godt å kunne gjøre dette på norsk/svensk i stedet for engelsk. Men likevel, forhandlingene måtte foregå på spansk. Vi var vel ikke de tøffeste forhandlerne, men vi fikk slått av litt på alle handlene så vi sa oss fornøyd med det.

Vanskelig å velge... Men det ble ikke denne...

Har det sneket seg inn noe norsk mønster?
Har de vært på markedet i Trondheim og hentet inspirasjon?

Før og etter markedet fikk vi litt sightseeing av den flotte naturen Ecuador har å by på. Bratte fjell og dype daler er det ikke bare i Norge. Ecuador er da ikke formet av is, mer vulkaner, og dette gir skarpe former og tilsynelatende ugjestmildt landskap, men likevel frodig også på tross av høyden. Hele området her ligger høyere enn Galdhøpiggen, selv om det ikke ser sånn ut. Det kan til tider føles slik når en prøver å gå fort opp til en topp ved et vulkankrater på ca 3000 moh. Og jeg som trodde jeg var i form etter en 1/2maraton. Høyden setter sine begrensninger. Så det blir flere stopp og mer bilder i stedet. Vulkanen Cuicocha har et sjøfyllt krater med to øyer i midten. Fantastisk å se og fundere litt over naturens tilbliveldse. Sjøen heter "Lago de Coy". Coy er en matrett som er vanlig i Ecuador og navnet kom etter at øyene her har stor forekomst av Coy, altså hamster. (Som vi lagde i kokkeklassen på skolen). Videre på veien stoppet vi for å se en flott foss. Jada, fossen var flott, men det skal litt til for å imponere en nordmann med en foss liksom. Selv om fosser alltid er spennende og flotte.
Vi besøkte også et kjeksbakeri. De baker Ecuadors spesialitet- Bichorros. Håndlagde kjeks, 3000 om dagen, med turister som er innom og ser på. Liker du at andre studerer jobben din? Ikke? Da tror jeg ikke dette er bakeriet for deg…







Søndag var det ny utflukt, denne gang til de varme kildene i Papallacta. Vi kjører nå østover fra Quito og også her er landskapet spektakulært og flott. De har noen rare vekster her som læreren beskriver som "Plantas de electricidad". Lurer på om det var store diskusjoner før disse ble "plantet" eller om innbyggerne bare var glade for elektrisiteten som kom med dem.
Vi slapper godt av i de varme kildene. Vannet er meget behagelig til bare å ligge i. Og nærmer du deg kildene til hvert basseng kan du lett få følelsen av å bli kokt. Usikker på temperatur men "meget varmt" er i hvert fall riktig. Heldigvis var det overskyet så det gikk ann å sitte på kanten å bli avkjølt. Det varme vannet som har med ulike mineraler fra vulkanen skal være sunt for det meste fra avstressing, bedre hud til bedre blodomløp med alt det det medfører av bedre kropp. Og ikke minst, den varme dusjen med trykk etterpå… Dette skulle en ha hatt hjemme!
Til lunsj får jeg servert den nydeligste, stekte ørretten på mange år. Akkompagnert av regn og tordenskrall.






Å skrive blogg når en har hodet fullt av inntrykk, spanske gloser surrer rundt og en til og med drømmer at en er på dyrebutikken hjemme på City Syd for å kjøpe hamster til middag (drømmer videre at jeg kommer på at jeg ikke kan å ta livermt av den og flå den så det blir ikke hamster , er ikke lett. Håper likevel ord og bilder gir dere ett lite innblikk i verden her nede. (Ikke så lett når nettsida og/eller telefonen ikke samarbeider heller. Så bildetekst er det bare noen av bildene som får... )

TurboTorill :)