Vi befinner oss i midten av mars 2016, og jeg hadde vært mer eller mindre sengeliggende fra lørdag til tirsdag. Jeg hanglet meg gjennom to arbeidsdager, inkludert en tannlegetime jeg hadde grudd meg til siden
sist jeg var der for tre år siden (jada, jeg skal gå oftere fremover!), og normale mennesker vil gå helga i møte uten
mer anstrengelser. Men! Etter fridag på fredag går jeg ikke bare på en
pulsspinntime, neida. Jeg tar to. Rett etter hverandre… Etter første time er ferdig,
og en banan er spist, har jeg ikke akkurat kjempemotivasjon for å sette meg på sykkelen
igjen, men jeg gjør nå engang det. Jeg har jo tross alt meldt meg på, og er jo allerede varm. Kjemper gjennom dragene, holder nesten helt ut… Og i
siste drag, spretter tårene fordi jeg er så sliten. Var bare å holde meg på
sykkelen. Hoster, snufser og sjangler inn til mål (på enn spinningsykkel som står dønn
stille).
Kommer meg hjem, snubler opp i sofaen, fordi det er så vondt i lårene
at tårene nesten kommer igjen. Og jeg har bare lyst å sove…. Et par minutter
med øynene igjen, et par sjokoladebiter for å gjenvinne noe form for energi er
jeg klar for ett nytt krafttak: lage middag….
Og mens jeg står sjanglende ved komfyren, kvalm, så vondt i lårene at jeg
knapt står oppreist, så sliten at tårene er rett bak svingen og nede i
kjelleren så tenker jeg at det er synd treningssenteret tar bort den siste spinningtimen etter påske, sik at jeg ikke
får ei dobbeløkt hver fredag. Når skal jeg igjen kunne få en slik økt? Normale
folk ser frem til ei rolig helg. Jeg leter etter neste hardøkt…. Må være en smule gal... Og der, mens jeg tar finishen på maten bestemmer jeg meg. Jeg vil løpe maraton, OG skrive blogg om det...
Og da var det igang.... Velkommen til bloggen min. Håper du blir en del av heiagjengen min og følger med til jeg har kommet i mål! :)
