1 uke igjen....

1 uke igjen! Synes tida går fort nå. Selv om den siste uka har vært lang underveis. Med en meget ubeleilig forkjølelse har siste uka bestått av jobb og sofaliv med tv-seriemaraton. Litt usikker på om seriemaraton er anbefalt oppladning til halvmaraton. Men et maraton er det om ikke annet. 😀 Selv om jeg har vært flink til å skifte sokker, så jeg hele tiden er god og varm og ikke klam på beina. (Jeg hører fortsatt tydelig formaningene fra en tidligere kollega, om alltid å ha tørre sokker.) Blåbær og honning gikk ned på høykant rett før utbruddet.Men hva har det hjulpet? Etterpå var det mer blåbær, honning, sitron, fersk ingefær osv. I tillegg til å holde sofaen under ullteppet, med Tvtitting og soving det gikk i. Heldigvis har det vært en rolig uke på jobb, men treningene har utgått fullstendig. En planlagt roligere treningsuke ble vel rolig. Det har ikke akkurat vært ideell oppladning til årets store konkurransemål.  

Under fotballkampen mellom Rosenborg og Ajax slo det meg at når disse utøverne blir forkjølet så er det kjedelig å være nødt til å stå over en kamp, feks en storkamp som denne, men det kommer nye kamper. Og i år kommer også flere Europacupkamper for Rosenborgs del. Men jeg har EN konkurranse i år som virkelig teller. De andre småløpene med startnummer er en del av oppkjøringa og formsjekk. Men det er nå, om en uke at mitt løp er! Havanna i november er gjennomføring og opplevelse. Trondheim er tidsbasert. One and only! Og jeg brekker først tåa, så kommer forkjølelsen nå. Ikke akkurat mitt år så langt, men kanskje overrasker kroppen likevel?

Den siste uka vil nå inneholde siste panikkplanlegging. Mengde sportsdrikk, har jeg nok hjelpemannskap til langing på de riktige stedene? Taktisk bruk av energigel og spørsmålet musikk eller ikke. Ørepropper og ledninger, telefon og lommer. Jada, det går ann å kjøpe headsett uten ledning til telefon også. Men er alt nødvendig? Eller er det like greit å løpe med fokus på det som skjer rundt meg. Høre fuglene, registrere at det kommer noen bak meg og heller motoveres av det jeg ser og det jeg husker av tekstene på låtene jeg liker. Noe som kan resultere i egne varianter, som for eksempel Eldar Vågans versjon av Klovner i Kamps- Syng. "Syng som om det er det siste du gjør, syng som om du skulle daua i morra. Syng fordi det er det eneste du kan, når alle ting blør".  Dette ble på en løpetur til "Løp som om det er det siste du gjør, løp som om du skulle daua i morra. Løp fordi det er det eneste du kan, når alle ting blør. Bærre løøøp". Ja som om jeg skulle brydd meg om pulssoner og sånt om jeg skulle daua i morra. Som om jeg skulle brydd meg om å løpe i det hele tatt om så var tilfelle. Men underholdene kan det være inne i hodet mitt underveis, og "bare løp" er jo et greit mantra å ha gjennom løpet... så får vi se på lørdag om jeg starter med bakgrunnsmusikk eller ikke. 

TurboTorill :)

2 uker igjen til årets første halvmaraton!

Det er bare to uker igjen til halvmaraton i Trondheim. Snart får vi svaret på hvordan treninga har vært og hvor god formen egentlig er, og kan bruke dette inn i ny planlegging mot Havanna i november og helmaraton neste år. Treffer vi med formtoppen også i år? Sommeren ble en utfordring med skade i foten og motivasjonsknekk. I det siste har motivasjonen steget litt. Hodet og innsida er klar til å dra ut på tur og vil bli bedre, mens kroppen vil liksom ikke opp fra sofaen eller hengekøya. Det er jo så godt å slappe av med ei bok eller en tv- serie. Treninga har vært tung og vond, og med lange arbeidsdager med mye ståing og gåing er beina klare for å slappe av. 

Hengekøya, med utsikt

En kveld der jeg kjempet kampen mot meg selv, kom jeg til å tenke på noe en avgangselev sa i talen deres til oss lærerne. Det hadde vært et år med til tider krevende matematikkktimer. Men likevel, elevenes oppsummering av året var at selv om de hadde vært bråkete, uinteressert, tøysete osv, og tøyde tålmodigheten min til det ytterste, så kom jeg neste dag, starta timen like blid som alltid, med tro på at denne timen og dette temaet ville fenge. Og det er nettopp den egenskapen jeg må hente fram igjen. Troen på at det er denne økta som blir gjennombruddet, og at i dag sitter intervallene litt bedre osv. Elevene kan vel ikke ha brukt opp alt av denne egenskapen? Tendensen i år har vært at når jeg kommer meg ut, så skulle jeg gjerne ha vært ferdig med engang. For det er godt med alt som er ferdig. Kanskje det holder med 55 min istedet for 60 min? Kanskje jeg bare skal gå opp bakken i stedet? Hva om jeg roer ned litt å farten, det går da vel bra likevel? Kan snarveien fungere? Nei, snarveien duger ikke. For som i matematikk er det ingen snarveier til god form. En må øve, regne, trene, repetere for å bli god, både i matematikk og i løping. 

Nidelvstien

I fjor så jeg ett tvprogram om Ingvild Måkestad Bovim (norsk mellomdistanseløper). Hun lakkerte en av fingerneglene i gullfarge før store mesterskap, for å minne seg selv på at gullet er ikke vunnet før løpet er løpt. Jeg tenkte at noe slikt er ikke så dumt for å holde fokus gjennom løpet og treningsøkta. Men å lakkere en negl for å holde fokus gjennom alle øktene kan være litt tungvint. Mens jeg funderte litt på hva mitt symbol for å holde fikus skiulle være,"gjennoppdaget" jeg en ring liggende i skapet. En "gullring" formet som en linjal som snor seg rundt fingeren. Jeg fikk denne av en kollega og venn siden en mattelærer måtte jo ha en linjalring. Nå som jeg ikke er matematikklærer lenger (ihvertfall ikke på en god stund), fant jeg ut at jeg kunne "omdefinere" ringen. En linjal kan jo også brukes til å måle lengder i løp, og etter en liten prat meg giveren så var vi kjapt enig om at denne ringen nå symboliserer Maratonmålet mitt. Og vil kunne gi masse god inspirasjon når jeg trenger det. Så nå sover og løper jeg med matte-maraton-ringen min. For å minne meg selv på at dette klarer jeg, og holde fokus hele økta, uten å ta snarveiene. 

Gjennomført økt, med maraton-matte-ringen

Noen ganger kan en trenge en slik ring eller et symbol mer enn andre. Når det er meldt pøseregn i bøtter og spann, men du må ut for å løpe etter jobb likevel siden 90 min løpng på 3D-mølla kan bli i lengste laget. Så når du endelig er ute på stien, de andre løperne du møter i starten har et godt tempo, men vips er de borte,og antagelig hjemme i varmen. Mens du skal ha 90 min i kosetempo i øsende regnvær, med byger som pisker i mot ansiktet. Da trenger en å kikke ned på ringen og minne seg selv på hvorfor en gjør dette. Og jeg fullførte økta i rolige 75% av makspuls gjennom hele økta. Og gjorde det samme dagen etter i jevnt silregn. Og etter et par gode økter siste uka, har jeg igjen trua på at dette skal gå bra. Det er forresten merkbart flere som er ute og løper for tiden. Spørs om det er flere som kjenner på at det er kort tid igjen til konkurranse. Men det er bare tullinger og de med et virkelig stort mål som er ute i ett slikt regnvær. Men skal man vinne (over seg selv) i en konkurranse så må man. Spesielt når det er bare to uker igjen!

I dette været er det frosk en skulle ha vært. 

 

Nidelvstien i øsende regnvær. 

TurboTorill :)

Testløp 21 km!

Hæ? testløp 21 km nå? Det er jo bare to uker siden 10 km, og nå er det dobling av distansen. Ja, det er det, og det går fort i svingene mellom testløpene. Men det er akkurat nå jeg skal ha testløp halvmaraton, passe lenge før konkurransen. Når langløp er konkurransedistanse er det få som løper hele distansen som en trening. Maratonløpere løper ikke maraton på trening. Bortsett fra ultraløpere som løper enda lengre distanser på sånn 7, 8, 9 mil, gjerne iblandet svømming og sykling. De trenger å løpe maraton på trening. Men jeg måtte bare se at jeg kom igjennom i år også. Med en slik merkelig trening i sommer, trengte jeg bekreftelsen på at jeg kunne klare det. Og 2 mil er ikke sååå langt. Så det går bra å gjøre en trening på denne lengden. Og skulle jeg kjøre en så hard økt må den gjøres i god tid før selve konkurransen også. Så med testløpkamerat Marthe på sykkel gjorde vi klar for løp. 

Olavsdagene og matfestivalen er over og innimellom nedrigging av telt ol startet vi på torvet som vanlig. Jeg har som mål å komme igjennom og se at jeg holder, tida er mindre viktig (denne gangen også). I tillegg skal jeg teste sportsdrikke og finne ut av drikkestasjonsbehov ol. Jeg får ikke ha med meg drikke selv, for det er unødvendig bruk av energi. Her må all energi brukes fornuftig. Jeg har blitt fortalt av ulike eksperter at vann holder ikke på en slik distanse, eller når jeg bruker såpass lang tid. Så da må ulike drikker testes ut slik at vi vet at magen takler slikt under bevegelse. I dag testes en tilfeldig en for å starte et sted, så får vi se. 

Løper ut i første runde i nesten oppvarmingsfart. Det er en lang økt, og like greit å ta det med ro så en er sikker på å komme rundt. Det vil være stor nedtur å ikke komme rundt, i tillegg til det ekstra presset for konkurransen. I tillegg satser jeg på en negativ splitt, altså at andre runde er raskere enn den første. Det skal være vinneroppskrift. Praten går lett, det løpes rolig, omgivelsene blir diskutert, og hvert kvarter fylles det på med sportsdrikke. Det føles ofte. Og vi snakker om hver andre kilometer. Forhåpentligvis går det litt raskere på selve løpsdagen. Men det må planlegges hvor jeg skal legge egne drikkestasjoner, så Marthe noterer flittig underveis. Farta er jevn på ca 7.30 min/ km, og pulsen er jevn og passe høy. Vi suser rolig gjennom Ilsvika, slik skiltet sier. 

Rundt Ila er det merkelig krumspring over og under veien, det er her de bratteste bakkene er. Og de er ikke spesielt bratte i seg selv, ikke spesielt lange heller, men nok til å skille de beste fra resten. Jeg hører nok til resten... Holder fint farta de siste kilometrene inn mot runding også. Litt slalomkjøring mellom turister og isspisende trøndere på Bakklandet, men det går jo på et vis det også. De må jo også få nyte sola. Runder på 1t 21 min og 30 sek. Det er 10 min mer enn i fjor. Men det er jo kosetempo i dag. 

Tempoet holdes fint ute på runde to også. Det er noe med å løpe to runder. Når jeg for to uker siden løp en, så var det nok, men nå er jeg forberedt på to og da går det fint å løpe videre. Det går såpass bra nå at jeg tenker jeg har lyst å øke tempoet for å bli ferdig. Det er jo ikke så langt. Jeg har jo nå oversikt over hele løypa. Marthe ler litt av meg. Det er kanskje litt tidlig å starte spurten halveis. Så jeg fortsetter i samme jevne tempo. 

  

På 15 km, halveis på runde to passerer jeg 2 timer løpt. Det er akkurat den tiden det skal være i forhold til runde 1. Farta er imponerende jevn. Men så kommer motvinden virkelig inn. Det er mye vind i denne løypa, men langs fjorden blåser det hele tida. Og nå går det litt saktere. Marthe motiverer godt, måler fart og sekunderer. Gode ord, belønninger når dette er over loves ut (sjokolademelk, sofa og serietitting - absolutt holdbare løfter), og det er jo ikke så langt igjen. Siste bakken nå. Da må jeg protestere. For jeg vet at det er ikke bare denne bakken igjen. Men hun gjør så godt jeg kan. Jeg begynner å bli irritert på motveringa hennes. For det er jo så innlysende. At jeg er snart i mål, bare litt til, og så videre. Men jeg har vett til å ikke si noe. Hun gjør jo bare det hun har fått beskjed om og som alle andre ville ha gjort. Og når jeg blir irritert over dette så skjønner jeg at det er bare fordi jeg er sliten. Heldigvis går kilometrene smått om senn unna. Og det er snart den faktiske siste bakken inn. Og her planlegges det inn en drikkestasjon til løpet. Gjennom Bakklandet trengs det litt ekstra energi for å holde helt inn. Det er litt mindre folk nå enn på første runde, men det hjelper lite når de som er der tviholder på at de sykler i ett sykkelfelt (ikke merket noe sted vel og merke), og det er jeg som må hoppe unna for ikke å bli syklet ned. Ja hele gata er ledig, mens fortauet er litt fullt. Kan ikke han bare svinge litt rundt da? Kanskje jeg skulle tatt på et startnummer, ville de ha flyttet seg da? Stoler på gode løypevakter til maratondagen og folk som har vett til å holde seg unna. Men jeg har ikke energi til å fortelle syklisten hvor teit han egentlig er. Kanskje like greit. 

  

Det rundes over brua og inn mot Domkirka for siste gang. Det er lite energi igjen til en spurt. Vel inne foran Olav Tryggvason tikker klokka inn på 2timer og 48 minutter. Det er ikke noe som ligner på negativ splitt engang. Hvordan kunne det skje? Jeg lå jo så godt ann. Men uansett! Jeg kom rundt. GPSen sier at jeg har løpt 21,46 km. Det er mitt lengste løp kan den fortelle. Og det en smule lenger enn en halvmaraton. Men jeg aner ikke hvor jeg har løpt de 300 metrene feil denne gangen. Men jeg kom rundt! Og det kjennes litt bedre før den store dagen 2.september. Så får jeg heller justere ned tidsforventningene. Og uansett, om jeg kommer inn på samme tid som i fjor, så er det bedre, da det manglet 85 meter på løypa. Men vi sikter enda litt bedre. Selv om hovedmålet alltid er å komme rundt på egne bein. 

TurboTorill :)