Testløp 21 km!

Hæ? testløp 21 km nå? Det er jo bare to uker siden 10 km, og nå er det dobling av distansen. Ja, det er det, og det går fort i svingene mellom testløpene. Men det er akkurat nå jeg skal ha testløp halvmaraton, passe lenge før konkurransen. Når langløp er konkurransedistanse er det få som løper hele distansen som en trening. Maratonløpere løper ikke maraton på trening. Bortsett fra ultraløpere som løper enda lengre distanser på sånn 7, 8, 9 mil, gjerne iblandet svømming og sykling. De trenger å løpe maraton på trening. Men jeg måtte bare se at jeg kom igjennom i år også. Med en slik merkelig trening i sommer, trengte jeg bekreftelsen på at jeg kunne klare det. Og 2 mil er ikke sååå langt. Så det går bra å gjøre en trening på denne lengden. Og skulle jeg kjøre en så hard økt må den gjøres i god tid før selve konkurransen også. Så med testløpkamerat Marthe på sykkel gjorde vi klar for løp. 

Olavsdagene og matfestivalen er over og innimellom nedrigging av telt ol startet vi på torvet som vanlig. Jeg har som mål å komme igjennom og se at jeg holder, tida er mindre viktig (denne gangen også). I tillegg skal jeg teste sportsdrikke og finne ut av drikkestasjonsbehov ol. Jeg får ikke ha med meg drikke selv, for det er unødvendig bruk av energi. Her må all energi brukes fornuftig. Jeg har blitt fortalt av ulike eksperter at vann holder ikke på en slik distanse, eller når jeg bruker såpass lang tid. Så da må ulike drikker testes ut slik at vi vet at magen takler slikt under bevegelse. I dag testes en tilfeldig en for å starte et sted, så får vi se. 

Løper ut i første runde i nesten oppvarmingsfart. Det er en lang økt, og like greit å ta det med ro så en er sikker på å komme rundt. Det vil være stor nedtur å ikke komme rundt, i tillegg til det ekstra presset for konkurransen. I tillegg satser jeg på en negativ splitt, altså at andre runde er raskere enn den første. Det skal være vinneroppskrift. Praten går lett, det løpes rolig, omgivelsene blir diskutert, og hvert kvarter fylles det på med sportsdrikke. Det føles ofte. Og vi snakker om hver andre kilometer. Forhåpentligvis går det litt raskere på selve løpsdagen. Men det må planlegges hvor jeg skal legge egne drikkestasjoner, så Marthe noterer flittig underveis. Farta er jevn på ca 7.30 min/ km, og pulsen er jevn og passe høy. Vi suser rolig gjennom Ilsvika, slik skiltet sier. 

Rundt Ila er det merkelig krumspring over og under veien, det er her de bratteste bakkene er. Og de er ikke spesielt bratte i seg selv, ikke spesielt lange heller, men nok til å skille de beste fra resten. Jeg hører nok til resten... Holder fint farta de siste kilometrene inn mot runding også. Litt slalomkjøring mellom turister og isspisende trøndere på Bakklandet, men det går jo på et vis det også. De må jo også få nyte sola. Runder på 1t 21 min og 30 sek. Det er 10 min mer enn i fjor. Men det er jo kosetempo i dag. 

Tempoet holdes fint ute på runde to også. Det er noe med å løpe to runder. Når jeg for to uker siden løp en, så var det nok, men nå er jeg forberedt på to og da går det fint å løpe videre. Det går såpass bra nå at jeg tenker jeg har lyst å øke tempoet for å bli ferdig. Det er jo ikke så langt. Jeg har jo nå oversikt over hele løypa. Marthe ler litt av meg. Det er kanskje litt tidlig å starte spurten halveis. Så jeg fortsetter i samme jevne tempo. 

  

På 15 km, halveis på runde to passerer jeg 2 timer løpt. Det er akkurat den tiden det skal være i forhold til runde 1. Farta er imponerende jevn. Men så kommer motvinden virkelig inn. Det er mye vind i denne løypa, men langs fjorden blåser det hele tida. Og nå går det litt saktere. Marthe motiverer godt, måler fart og sekunderer. Gode ord, belønninger når dette er over loves ut (sjokolademelk, sofa og serietitting - absolutt holdbare løfter), og det er jo ikke så langt igjen. Siste bakken nå. Da må jeg protestere. For jeg vet at det er ikke bare denne bakken igjen. Men hun gjør så godt jeg kan. Jeg begynner å bli irritert på motveringa hennes. For det er jo så innlysende. At jeg er snart i mål, bare litt til, og så videre. Men jeg har vett til å ikke si noe. Hun gjør jo bare det hun har fått beskjed om og som alle andre ville ha gjort. Og når jeg blir irritert over dette så skjønner jeg at det er bare fordi jeg er sliten. Heldigvis går kilometrene smått om senn unna. Og det er snart den faktiske siste bakken inn. Og her planlegges det inn en drikkestasjon til løpet. Gjennom Bakklandet trengs det litt ekstra energi for å holde helt inn. Det er litt mindre folk nå enn på første runde, men det hjelper lite når de som er der tviholder på at de sykler i ett sykkelfelt (ikke merket noe sted vel og merke), og det er jeg som må hoppe unna for ikke å bli syklet ned. Ja hele gata er ledig, mens fortauet er litt fullt. Kan ikke han bare svinge litt rundt da? Kanskje jeg skulle tatt på et startnummer, ville de ha flyttet seg da? Stoler på gode løypevakter til maratondagen og folk som har vett til å holde seg unna. Men jeg har ikke energi til å fortelle syklisten hvor teit han egentlig er. Kanskje like greit. 

  

Det rundes over brua og inn mot Domkirka for siste gang. Det er lite energi igjen til en spurt. Vel inne foran Olav Tryggvason tikker klokka inn på 2timer og 48 minutter. Det er ikke noe som ligner på negativ splitt engang. Hvordan kunne det skje? Jeg lå jo så godt ann. Men uansett! Jeg kom rundt. GPSen sier at jeg har løpt 21,46 km. Det er mitt lengste løp kan den fortelle. Og det en smule lenger enn en halvmaraton. Men jeg aner ikke hvor jeg har løpt de 300 metrene feil denne gangen. Men jeg kom rundt! Og det kjennes litt bedre før den store dagen 2.september. Så får jeg heller justere ned tidsforventningene. Og uansett, om jeg kommer inn på samme tid som i fjor, så er det bedre, da det manglet 85 meter på løypa. Men vi sikter enda litt bedre. Selv om hovedmålet alltid er å komme rundt på egne bein. 

TurboTorill :)