Det er mye som skjer om dagen. Kalenderen har tippet over til februar, studiene er godt igang og allerede levert to innleveringer, treningen har kommet i siget igjen og når vi begynner å bli vant med å skrive 2018 er det vel på tide å få bloggen igang igjen også. Så GODT NYTT LØPEÅR!
En løper trenger også litt alternativ trening. Så får å få opp gnisten etter jul ble jeg med på en dansetime med High School Musical - tema. Fantastisk gøy! Det var tempo, det var koordinasjon og ikke minst musikk som gjør deg glad. Om ikke koreografien sitter helt som den skal, så gjør ikke det så mye. Det er bare å slenge ut en fot, ei hånd, ta en snurr og vips så er du der. Det viktigste er jo at en forsøker, og med forsøket så kommer gleden og humøret. Jeg danset meg inn i garderoben og gjennom dusjen (gjør seg alltid med litt sang og dans i en fellesgarderobe...), og har fått et par nye låter på løpelista. Bare fordi de gir godt humør og dermed kommer smilet og med et smil så løper en mye bedre. Og med disse låtene i hodet er løpinga mot Tromsø og Midnattsolens maraton i gang, med topp motvasjon.
 |
| "We´re all in this together" |
Etter jul har intervalløktene blitt en favoritt. Fredagsmølla kl 10, rett før jobb er fast innslag. Nå med ny instruktør som tydeligvis er glad i motbakkeintervaller. Tro vi bare kaller ham motbakkeRoger. Jeg er ikke så glad i motbakkeintervaller, generelt ikke så veldig glad i motbakker. Men det sies at det er i motbakker det går oppover, og det er god trening for rumpe og lår, samt mer skånsomt for knær og ledd. Og takler jeg motbakkeintervallene, så blir det lettere på flata også, så da er det bare å stå på, og ihvertfall late som en liker motbakker, fornuften liker de ihvertfall. Men det er tydelig at de tar på. Her en fredag da det var pyramide på planen (1 - 2 - 3 - 4 - 5 - 4 - 3 - 2 - 1 min), med stigning på mølla 15%, 12%, 9%, 6%, 3% og opp igjen. 15% er så bratt at når du hever mølla fra null til 15 føler du at du sklir bakover. Og lurer på hvordan du i all verden skal klare å løpe slik. Men det går faktisk. Når en har prøvd noen ganger. I den andre 4minutteren, på tur oppover igjen, prøver jeg å motivere meg selv og holde fokus. Det er bare 3 drag igjen, og 5 minutter finner jeg ut. I pausen sier venninna ved siden av meg at nå er det bare 6 min igjen. 6 min? Nei. det er jo bare 5 hevder jeg. Hun teller på fingrene, en 3 min, en 2 min og 1 ettminutt. Jeg ser jo at det blir 6 fingre. Når matteferdighetene svikter, er det et klart tegn på at en har løpt og gitt alt i økta i hvertfall!
Men så... til overskriften av inlegget. Elefanten på tredemølla. På en mandagsintervall med Anne K., en 5 x 5 min. Etter et par intervall må jeg av mølla for å snyte meg. Og her har jeg da antagelig lagt fra meg hjernen samtidig, eller koblet den ut for å kunne løpe bedre. For når du hopper av mølla i lett joggetempo, er det en fordel å gå på igjen, på sidene. På de faste rammene ved siden av selve båndet. Ikke gå på båndet som er i rask bevegelse. Men det gjør da altså jeg. Kommer et par steg frem før beina bare forsvinner under meg, i takt med båndets bevegelse. Jeg klarer å få tak i håndtakene på sidene. Men beina er det nytteløst å få kontroll på. Det er som å falle på isen, bare at isen beveger seg. Jeg får til slutt såpass tak med hendene at jeg får løftet meg opp og får beina opp på den trygge, stabile sideramma. Jeg står igjen på beina. Litt vondt i den ene tåa (motsatt fot av den jeg brakkk i fjor sommer). Men pausen er over så det er bare å løpe på neste intervall og fullføre økta. Det må jo ha sett komisk ut, og ser for meg at det ligner nok en elefant som skal entre en tredemølle. Bein som løper løpsk, kaver for å få tak og stablet kroppen på plass. Etter et par dager kjenner jeg at foten bare blir vondere, og ser at den blir mer hoven. Så her sitter jeg, med foten, lett hoven, hevet på sofaryggen, og lurer på om jeg skal lete på youtube for å se om noen har klart å fange hendelsen på film og delt den med resten av verden.
TurboTorill :)
