onsdag 20. juli 2016

Pokémon i treningsløypa.

En fin sommerkveld i juli. Sola har igjen kommet tilbake til Trondheim. Regnskyene kjemper for å holde stand, men gir ikke fra seg noen dråper denne kvelden. Sola vinner. Fiskerne står trofast i Nidelva og fisker. De tenker vel sitt når jeg passerer forbi dem igjen. Det er lite folk på stien i den første runden. Noen få lufter hunden sin. En og annen er ute på løpetur. Vi er akkurat så langt ute av byen, og så få, at folk sier "hei" i det de møtes på stien, spesielt de av den eldre garde. Etter en runde frem og tilbake igjen på stien, et par intervaller og inne i siste runde skjer det noe. Plutselig ser jeg par og grupper med "ungdommer" fra 15-30 år (og en mann i 70-årsalderen) rusle litt merkelig bortover stien. Det er noe med dem, du bare ser at dette er ikke folk som vanligvis er ute og trener. Ikke i kroppsfasong, men bare påkledning, oppførsel, blikk, noe ubestemmelig, men det er liksom tydelig likevel. Noen står litt tilfeldig oppe i en skråning nesten inne i krattet. Felles for dem alle denne kvelden var telefonen. Den ble holdt som om det var et kart de gikk etter. På en enkel sti, langs ei elv uten noen særlige avstikkere. Det er ingen som trenger kart her. Det hjelper dem ikke at de ser litt flau ut når jeg kommer løpende imot og smiler til dem. Noen av de gjemmer telefonen kjapt i lomma, og ser "uskyldig" ut, nesten slik som elevene mine når de skjønner at jeg har sett telefonen deres midt i timen. Tatt på fersken. Etter å ha fått et par glimt av noen av skjermene bekrefter det teorien min. Jeg befinner meg midt i ett jaktområde. Etter å ha møtt 3-4 ulike grupper ser jeg på snupunktet mitt at det kommer en stor gjeng. Så jeg tenker det er best å sette opp tempo og komme meg derfra før enda flere jegere kommer inn på stien. Det er Pokémonfeber i Trondheim.

Men bare så det er sagt, jeg så ingen Pikachu eller andre Pokémonner i løypa, men jeg så en mus. Og et ekorn. (Men de forsvant før jeg fikk tatt bilde. ) Og det var egentlig ganske fint det også. :)


TurboTorill :)

torsdag 7. juli 2016

Klart for ny milepæl: 15 km i konkurranseløypa

Så langt har både 5 og 10 km blitt testet ut i maratonløypa. Nå var det 15 kilometer som stod for tur. En lengde jeg aldri har løpt før, men også denne gang er testløpkongen Ole Petter med som fartsholder og motivator. Testløpene har flere formål. De skal se at jeg er på rett vei, at treninga fungerer, så langt har det også vært økning i lengde samt at jeg skal bli kjent i løypa. Det blir antagelig litt lettere å løpe konkurransen når en vet hva som kommer, og på noen steder har noen artige kommentarer eller hendelser knyttet til tidligere runder. Som der den sure mannen stod med flatt dekk og ikke tok spøken om at han burde tatt med slange. De forrige testløpene har vært fra start, nå vrir jeg og starter midt i, og får øvd på spurten tilslutt. Neste gang blir det full rulle fra start til mål i to runder. Jeg har aldri stilt til start i et testløp eller annet løp med så stor selvtillit som i dag. Det er bare 1km lengre enn det jeg har løpt på treningstur før, og alle løp/testløp har gått over all forventning, så hvorfor ikke dette også. Tenker jeg før start…

Den siste uka har fokuset vært på St.Olavsloppet, og det har blitt trent høyere tempo og mer bakker. Nå er vi tilbake på lengre turer, lavere fart og pratetempo. Det skulle være pratetempo. Etter 2 km har vi en snittfart på 6.3 min/km. Det må jo være ny rekord i seg selv. Så artig!! :) Ny temporekord, men altså….. Det er 13 km igjen. Jeg klarer aldri å holde dette i 13 km til. Eller? Fornuften sier at vi må roe ned. Men det er så flatt og fint, eller det går litt slak oppover, men  det tenker vi ikke så mye på. Beina går av seg selv. Klokka piper for passert 86% av makspuls. Alle alarmklokker går på at tempo er for høyt. Vi prøver å legge inn litt prat, kanskje tempo går ned av seg selv? Mmm… Særlig! Første 5 km går unna på 33 min. Det hadde vi jo en runde på sist også. Vi legger inn en drikkestasjon og går kjapt mens det drikkes. Vann altså. Ny 5 km. Tempoet er ørlite grann lavere. Men kilometrene flyger av gårde. "Det er jo ikke sånn at du skal sette rekorder i dag da. Eller?" Fartsholderen prøver seg på å roe tempo. Men det er jo nettopp det det er. Det er jo tross alt et testløp! Et  løp mot meg selv og mine tider. Et løp for å presse enda en grense. Det er en konkurranse mot meg selv, dagens meg mot den tidligere versjonen, der dagens skal være best! "Men vi blir jo fortere ferdig om tempoet er høyt da". Tror noen vil komme til mål jeg. Klarer vi å komme under tidligere resultater på denne runden? Føler at den første halvdelen i løypa er noe seigere enn den siste. Jo da. 35 min nå (tidligere 38 og 37). 10 kmtida fra sist er slått med 2 minutt. Ny drikkestasjon. Praktisk med drikkebelte og kan legge inn drikkestasjoner når en vil. Øve på å gå og drikke, ta inn væske og få ny energi.

Tempoet har naturlig nok falt litt på de siste 5 kilometrene. Det ble en veldig hard åpning. Underveis settes også i dag målet om å komme under 7 min/ km, slik det også var på St.Olavsloppet, men da var etappen vesentlig kortere. Inn mot byen møter vi enda en mann som går tur med sykkelen. Kan se ut som at også denne mannen skulle tatt med en ekstra slange. Er det noe som går? Har noen spredd tegnestifter på gata? Vi trenger heldigvis ikke slange og løper rolig videre. Det har blitt litt roligere nå. Lårene vil liksom ikke løfte beina lenger. Er knapt så du får et papirark under skosålene når de løftes. Kommer vi i mål? Det frister ørlite å bare ta snarveien med brua over Nidelva og tilbake til bilen. Samvittigheten slår inn og forteller oss at det er bare å løpe videre. At det går an å være så sliten i beina, vi er jo ikke fremme ennå. Slår åpningen så hardt tilbake, at vi ikke kommer rundt? Pulsklokka piper febrilsk. Tror den er skuffa over at jeg slo av lyden under St.Olavsloppet og nå vil den hevne seg ved å pipe litt ekstra. Selv om det gjør vondt må vi bare videre. Har lovet meg selv å smile til de jeg møter, de skal jo skjønne at dette er gøy. For det er det altså! Smilet er nok noe krampaktig, men de skal ikke få se hvor vondt det gjør nå. Selv om det er 15 km nede på Marinen, må vi ta hele innspurten inn til Torvet. Men i det vi kommer inn på Marinen, vil jeg bare legge meg ned i sola. Men det går ikke. Det er ikke noe alternativ å stoppe nå! Jeg skal helt inn til mål. Det er ikke rett før målstreken at du bryter. Du fullfører uansett hvor sliten du er. Så gøy det var med heiagjeng på St.Olavsloppet. Enn om noen hadde tatt imot oss når vi kom i dag også? Kanskje vi får til det til neste løp/trening? 15 km passeres og klokka viser 1t 44 min. Det er 36 min på siste 5 km og 1 min raskere enn de 14 km jeg løp for et par uker siden. I glede av at tida ble så bra henter jeg ut litt krefter til. Marinen forseres, vinker til noen kjente men kan ikke stoppe og prate nå. Nidarosdomen passeres i turisttempo, uten kamera, og det er bare Munkegata ned til Torvet igjen. Jeg gir på litt til, beina skjelver. Holder de meg helt frem? Vil jeg falle om her midt i sentrum, blant alle turistene? Det må ikke skje, jeg må klare å holde meg på beina helt inn. Tempoet øker. Lagkameraten ligger litt foran. Jeg må bare opp på sida. I det jeg kommer opp på sida, svarer han og legger seg litt foran. Jeg kommer opp på sida. Og slik fortsetter vi, helt til målstreken dukker opp, hånda på gjerdestolpen og føttene bare synker sammen. Jeg kom i mål, vi klarte det! Så godt, samtidig så fysisk vondt. Tror faktisk løpekameraten også er sliten i dag. Vi kom i mål, og takket være tempoøkninga siste strekket kom vi akkurat under 7 min/km. 6,59! Det er jo under. :) Takk for hjelpa, Ole Petter! Og snittpulsen? 85% i nesten 2 timer. Det er ikke rart beina er gåen, og kroppen bare vil legge seg ned.

Dette var 15. Jeg skal ha 5 til. Det var veldig tungt i dag, orker jeg 5 til? Jeg har to valg; jeg kan gi meg og si at dette ble for tøft, eller fortsette å trene. Alle som kjenner meg vet hva jeg velger. Og at det i realiteten ikke er noe valg. Det er en motivasjon, og en inspirasjon. Frem til nå har alt gått som en lek. Kanskje er det nå jobben begynner, der jeg må presse kroppen, frem til nå har jeg bare hentet ut det som har bodd i den fra før? Jeg er uansett klar! Klar for å leke meg gjennom den jobben. Hjemme venter et skumbad for ømme bein. Og jeg ser allerede frem til neste tur! Hvor skal den gå? Følg med så får du se. :)


TurboTorill :)



Forresten: om du har lyst å øve på å være heiagjeng, er 20 km testløpet en fin plass å øve. Tar også imot motivatorer og heiagjeng på andre treningsturer. Ta kontakt da! :)