Pokémon i treningsløypa.

En fin sommerkveld i juli. Sola har igjen kommet tilbake til Trondheim. Regnskyene kjemper for å holde stand, men gir ikke fra seg noen dråper denne kvelden. Sola vinner. Fiskerne står trofast i Nidelva og fisker. De tenker vel sitt når jeg passerer forbi dem igjen. Det er lite folk på stien i den første runden. Noen få lufter hunden sin. En og annen er ute på løpetur. Vi er akkurat så langt ute av byen, og så få, at folk sier "hei" i det de møtes på stien, spesielt de av den eldre garde. Etter en runde frem og tilbake igjen på stien, et par intervaller og inne i siste runde skjer det noe. Plutselig ser jeg par og grupper med "ungdommer" fra 15-30 år (og en mann i 70-årsalderen) rusle litt merkelig bortover stien. Det er noe med dem, du bare ser at dette er ikke folk som vanligvis er ute og trener. Ikke i kroppsfasong, men bare påkledning, oppførsel, blikk, noe ubestemmelig, men det er liksom tydelig likevel. Noen står litt tilfeldig oppe i en skråning nesten inne i krattet. Felles for dem alle denne kvelden var telefonen. Den ble holdt som om det var et kart de gikk etter. På en enkel sti, langs ei elv uten noen særlige avstikkere. Det er ingen som trenger kart her. Det hjelper dem ikke at de ser litt flau ut når jeg kommer løpende imot og smiler til dem. Noen av de gjemmer telefonen kjapt i lomma, og ser "uskyldig" ut, nesten slik som elevene mine når de skjønner at jeg har sett telefonen deres midt i timen. Tatt på fersken. Etter å ha fått et par glimt av noen av skjermene bekrefter det teorien min. Jeg befinner meg midt i ett jaktområde. Etter å ha møtt 3-4 ulike grupper ser jeg på snupunktet mitt at det kommer en stor gjeng. Så jeg tenker det er best å sette opp tempo og komme meg derfra før enda flere jegere kommer inn på stien. Det er Pokémonfeber i Trondheim.

Men bare så det er sagt, jeg så ingen Pikachu eller andre Pokémonner i løypa, men jeg så en mus. Og et ekorn. (Men de forsvant før jeg fikk tatt bilde. ) Og det var egentlig ganske fint det også. :)

TurboTorill :)