Testløp: 20 km.

Det siste testløpet. 20 km. Eller mer nøyaktig 21 000 meter. Ett helt halvt maraton. 2 hele runder og inn til mål. 5 km lenger enn det jeg noen gang har løpt i hele mitt liv. Jeg har sagt det noen ganger i vår. Det har stadig vært nye lengderekorder. Men aldri 5 km mer enn tidligere. Men det skal jeg nå. Ingen tidspress, ingen kilometertidsrekord, om den så er 8 min/ km eller 9min/km så er målet i dag å komme igjennom. Joggende, og helst med et lykkelig smil om munnen i det målet nås. Mestringsfølelse. Slik som det har vært i de andre treningsøktene med litt ekstra fokus. Det var det  jeg hadde tenkt.

Det er onsdag, rett før Olavsfestdagene, sola skinner i mellom skyene. Mørkere skyer ligger litt lenger sør og truer med å komme inn. Turistene strømmer rundt i sentrum, trondhjemmere og turister nyter de solstrålene som er, og som varmer godt i dag. Det rigges til scener og publikumsområder til de kommende arrangementene. Midt i blant dem går to treningskledde, utstyrt med pulsklokker og telefonapper som registrerer fart og kilometer. To som skal gjøre et forsøk på 21 km langt treningsløp innimellom alle turistene og ferierende trøndere. Ingen av dem har løpt så langt før. En av dem er allerede påmeldt konkurransen i september, den andre vurderer nå å melde seg på. Den ene har mer tro på at dette går bra enn den andre, han er jo tross alt innleid som fartsholder og motivator, men begge er spente og klare for å yte sitt beste.

Vi trekker pusten og er i gang. Jeg liker ikke noe særlig å løpe med så mye folk rundt, men det må vel øves på det også. Å ikke bry seg om de rundt, men å kjøre sitt eget opplegg. Smil til dem så tror de i hvert fall at du har det greit der du løper. Vi holder grei fart. Den er roligere enn starten på 15 km-løpet. Det lover godt for i dag. Vi skal tross alt 5 km lenger. Vi begynner å kjenne ruta. Husker den første gangen da vi løp med kartet på telefonen for å prøve å finne rett vei. Nå kan vi veien. I hvert fall det vi tror er rett vei i løypa, og det er nok ikke så langt unna sannheten. Første 5 km går greit. Det er nok den tyngste delen av løypa som er først. Denne dagen runder vi 5km på 35 min. Det er nok det raskeste på den delen, men ikke for raskt til at dette ikke går. Over Marienborgbrua går det alltid litt fortere enn noen annen del. Kanskje fordi vi vet at vi har passert halvveis i runden. Og det åpner seg opp fra sykehusområdet og gir fint utsyn over elva? En liten vind avkjøler oss før vi starter på den ene ordentlige bakken på runden. Bakken er ikke så lang som vi tror, den blir mindre for hver gang. Og deretter venter svak nedoverbakke mot Ila.  Vi er snart nede i sentrum igjen. Her går meterne fort unna. Vi følger stien langs elva inn for runding på Marinen. Og i det vi kommer inn på det åpne parkområdet blir vi møtt av en ellevill løpende 2-åring som roper "Heia Tante!", i en hærlig, glad stil som bare 2-åringer har.  Gleden av å være halvveis øker med en slik mottagelse. En liten heiagjeng har tatt alvor av ønsket fra 15km om heiagjeng, og koser seg samtidig i sola og på lekeplassen. Kanskje står de her på neste runde også. Dette og litt vann gir energi til å løpe ut på ny runde. Vi er halvveis og den siste delen ble tilbakelagt på 34 min. Vi holder greit, jevnt tempo. 1t 09 min er ny rekord på mila. Dette lover godt, men kroppen kjennes tung.

Heiagjengen: Mette Kristine,
Wenche, Ane og Eva. 

Ute på neste runde møter vi en mor med noen barn sammen seg. Den ene i 4-5årsalderen ser rart på oss også spørr han "Mamma? Hvorfor løper de?". Jeg kan ikke annet enn å le og svare han at det er jammen ett godt spørsmål. For i dag skjønner jeg ikke det helt selv.  Men vi er halvveis så dette må jo kunne gå. Vi møter 3T-Thea også ute på løpetur. Sprudlende som alltid. Vi veksler en high-five og noen motiverende ord. Vi løper smilende videre alle tre. Hun sa det så bra ut, men det kjennes ikke sånn. Er det lov å gi seg? Praten går litt tyngre, det er vanskelig å holde fokus på annet enn å løpe, men det er lurt å finne noe annet å tenke på. Da går det som regel lettere. Vi legger merke til folk vi har møtt tidligere, og den enslige kofferten på fortauet som nå er flyttet. Det va nok ingen med skumle hensikter som hadde satt den der når vi passerte forrige gang. Jeg prøver å ikke se på klokka. Kjenner at det ikke blir noen god tid på neste 5 kilometerpassering. Kjenner at skuffelsen siger inn. Kommer på noe 3T-Thea sa da vi var på treningstur noen dager tidligere, at til dette løpet er det ikke lagt inn noen formtopp, det er midt i en treningsperiode. Det vil ikke bli like bra som om det er lagt inn formtopp og planlagt konkurranse. Det hjelper litt. Det hjelper på motivasjonen, ikke kroppen. Det er jo ikke noen sak å løpe, det er bare å sette den ene foten framfor den andre. Jeg ser bort på Ole Petter, "du er med som motivator, si noe morsomt som gjør det lettere å løpe". Han er stille en stund; " Du vet det, Torill, det er lenge igjen til jul". Det kommer ikke noe mer, og så ler vi begge to. Vi er akkurat så slitne, at setninger uten kontekst, uten mening, blir morsomt. Det tar oss noen meter lenger i godt humør. Før jeg igjen kjenner at jeg vil bare legge meg ned å gråte. Hele kroppen gjør vondt. Det er vondt å puste, det er vondt å løfte beina. Også stikker det i ryggen. Jeg må stoppe opp en brøkdel av et sekund, og gå noen steg før det slipper. Og vi fortsetter litt til. Hvis vi stopper nå, hvis jeg gir opp, vil jeg skuffe meg selv, jeg vil skuffe han som gjør sitt for å hjelpe meg, heiagjengen nede på Marinen. Også må jeg gjøre ett nytt forøk neste uke. Jeg vil ikke gjøre ett nytt forsøk! Jeg vil få det til I DAG! Jeg vil ikke skuffe de andre! Eller meg selv. Jeg bare må bite tennene sammen, litt til. Det stikker i ryggen igjen, tårene spretter og jeg stopper litt opp. Smertene vises nok i ansiktet mitt. Ole Petter ser bekymret ut. Et par gåsteg og litt vann og det slipper igjen. Nå er også han urolig for om vi faktisk kommer rundt. Jeg vil, men det er vanskelig. Vi kommer oss litt videre. De vi møter får ikke noe smil av meg nå, det er bare sammenbitte tenner og et kjempende ansiktsuttrykk. Vi møter igjen den lille gutten som lurte på hvorfor vi løp. Han kjenner oss igjen, og jeg klarer å få frem et krampaktig smil til han. Og tenker at han skjønner vel enda mindre av hvorfor vi løper nå, som han ser at vi har det vondt. Vi kjemper oss ned mot Marinen. Kanskje er det litt vitamininnsprøytning av en 2-åring igjen. Men ingen kjente står der. Kanskje har de flyttet seg inn til torget og ved mål? Jeg må bare løpe dit for å finne det ut. Motivatoren henter fram motiverende ord og heier meg fremover, det er bare to svinger igjen. Ett steg foran det andre. Og på denne måten kommer vi tilslutt ned mot mål. Og der står heiagjengen. "Heia Tante!" høres nedover gata. Folk snur seg og ser. Jeg klarer å ta en high-five med niesa mi, det fortjener hun etter å ha ventet så lenge. For det føles som en evighet siden vi så dem sist. Vi er endelig i mål. Jeg må bare krølle meg sammen på asfalten, det gjør så vondt. Noe smil blir det ikke før 2-åringen sjarmerer tante og obligatorisk "vi kom i mål"-bilde må tas.

Etter målgang på 21 km
med Motivator Ole Petter.

Vi kom rundt. Men det er ingen mestringsfølelse. Det gikk sakte, det gikk tungt og det gjorde vondt. Tidene for de siste 5-kilometeretappene fikk jeg etterpå, men vil helst fortrenge dem. Sluttiden er 5- 10 min høyere enn det jeg hadde ønsket. 2t 34 min. 7,20 min/km, og det er jo ikke sååå håpløst. Jeg prøver å se positivt på det. Målet var å komme rundt. Og jeg fikk en tid jeg klarer å slå. Dårligere tid nå, gir mer å gå på når det endelige løpet kommer. Men likevel, det kjennes ikke ut som mestring. Selv om jeg kom rundt. Den slitne hjernen klarer å finn ut at siden jeg nå kom rundt så trenger jeg vel ikke å løpe på nytt i september. Jeg har jo gjort det nå. Utpå kvelden går det opp for meg at jeg faktisk har løpt en hel halvmaratondistanse. Og det høres mye bedre ut enn 21 km.  Og jeg skal selvfølgelig stille til start 3.september! Jeg kan ikke beholde denne tiden som ett endelig resultat. Jeg må bare finne konkurranseviljen, "killer-instinktet" og galskapen. Jeg har faktisk fullført en treningsøkt med halvmaratondistanse! Det er ikke så verst bare det! :)

Tusen takk for hjelpa til Heiagjengen Mette Kristine, Wenche, Ane og Eva. Og ikke minst Motivator og Fartsholderen på alle testløpene, Ole Petter. Uten dere hadde jeg ikke kommet rundt!

TurboTorill :)