10 km testløp i marathonløypa.

Mandag. Ny løpedag og ny milepæl skal nås. Noe spent allerede fra morgenen av. Greit å ha jobben å fokusere på. Har jo en god følelse etter 3-vannsløpet torsdag da 8kmsbarrieren ble brutt. I dag er det enda to kilometer til som skal forseres. Går det? Eller stopper det etter 8 km? Dagens løype er marathonrunden som er mye flatere enn 3-vannsløpet, selv om det heller ikke var mye kupert, så var det noe opp og ned. 1,5 måned er gått siden 5 km løpet. Da jeg kom rundt, men trodde jeg skulle falle sammen når som helst. Hvordan er tid og form nå etter flere uker med systematisk trening? I dag får vi svaret.

Ny flott vår/sommerdag i Trondheim. 20 grader fortsatt på kvelden og det er flott løpevær. Vi var heller ikke alene som tenkte den tanken. Godt trent venn fra 5 km testløp stilte også i dag som kartleser, fartsholder og motivator. Dagens mål var å komme rundt 10 km løpende, og under 1t 20 min (beregnet ut fra 5kmtestløp og 2 km lengre enn 3-vannsløpet), pulsen skulle ligge under syregrensa på 86% av makspuls. Pulsklokka piper på 86% så her var det bare å holde farten lav å unngå piping. Startet ved vår venn Olav Tryggvason med godt mot. Runder første sving og vi tenker det samme at det var her klokka begynte å pipe sist. Nå holder den seg under 80%. Nede på stien mot Nidarøhallene kjennes kroppen lett og spentheten slipper taket. Dette kommer til å gå. Testløpkamerat- Ole Petter har trua. Ikke bare på i dag, men også 1/2 marathon i september (han tar jobben som motivator på alvor). Vi kommer til "bakken" også kjent som knapp stigning der kommentaren fra sist løp "Det er knapt mulig å jogge roligere enn dette" kom. Det går ikke rasende fort i dag heller, men stigningen forseres mye lettere. 5 kmpunktet nærmer seg, hvordan ligger det ann med tiden? Og på 5 km ligger vi 1 min før tiden fra sist. Ikke mer? Føler jo at det går så mye lettere. Pulsen er jo mye lavere, og det er kontroll på pusten. Definitivt pratetempo. Men det er 1 min før!

 

Vi løper lett videre inn i de siste 5 kilometrene. En litt ordentlig bakke, og så flater det ut og heller nedover mot Ila. 8 km passeres på ca 56 min som er 2 min raskere enn torsdag. Og da var jeg rimelig sliten på 8 km. Nå løpes det lett videre. Litt annet terreng må tas med i betraktningen. Nå er vi inne på ny rekord i lengde, uansett når det stopper. Men vi stopper ikke. Testløpkameraten fabulerer om at en dag skal vi begge klare hel-marathon… Det er godt noen har trua og planen klar (han kan jo fort komme til å ha rett også). Praten går lett, om enn noe tyngre innimellom. Rygg og knær som har gitt beskjed tidligere om at dette ikke er supergøy aktivitet holder klokelig stille i dag. 10 kms merket står nede på Marinen mens mål er markert inne ved Olav Tryggvason. Vi må selvfølgelig helt inn. Målgang må jo også øves på. Pulsen er under kontroll, og det løpes jevnt. Innimellom grillende og ballspillende trøndere på Marinen passerer vi 10 km på tiden 1t 10 min 45 sek. Det er så å si 10 min før målsatt tid! Strekker armene seirende i været. De siste 5 km har gått unna på 33 min. 33 min! Og det på siste 1/2del av turen! Godt fornøyd og med et smil tar vi fatt på de aller siste metrene. Og de er en smule tyngre. Kanskje fordi en ubevist setter opp farten litt når en vet en nærmer seg mål. Men ingen spurt i dag. Holde jevnt tempo helt inn er fartsholderen streng på, så da blir det sånn. 10,76 km nås inne på Torvet på 1 t 16 min. Det er lengre og raskere enn dagens mål!

Kanskje kunne vi ha løpt lenger. Men det er viktig å holde seg til fastsatt mål og kjenne på mestringen i stedet for hele tiden å presse til maks. Det kjennes nok i kroppen i morgen dette også.

Takk igjen til godt trent venn, fartsholder, kartleser, motivator og testløpkamerat Ole Petter for god støtte underveis. Møtes igjen om en måneds tid til 15 km testløp. :)

TurboTorill :)

3- vannsløpet

Klart for mitt første løp med startnummer i år, eller første seriøse løp med startnummer noen gang. 3 vann og 8 km! Sola hadde endelig kommet til Trondheim og hadde skrudd på varmen. Ett strålende vær skapte en perfekt ramme rundt løpet og tre personlige mål var satt:

1. Hold fokus på meg selv, uansett hva de andre gjør, så skal jeg kjøre mitt løp.
2. Løpe hele veien. (Aldri løpt 8 km i ett strekk før, det skulle det gjøres i dag. )
3. Komme i mål på under 1 time. (Siden premieutdelingen startet 1 time etter start forstod jeg raskt at jeg kom til å bli liggende langt bak, om ikke sist. )

Jeg hadde fått med  meg Støtteapparat- Anne Marit i dag. Det var godt å ha noen å surre rundt med før start, noen til å ta seg av nervøsiteten og sørge for å dreie den til noe nyttig. Og hennes ord skulle gå som ett mantra gjennom turen: " Du skal bare kose deg, og ikke tenke på de andre. Se på alt det det fine i naturen rundt vannene." 

Det er klart for start, masse spreke folk rundt demningen på Kyvannet. Og jeg lurer på hva i all verden er det jeg holder på med. Støtteapparatet mitt humrer med meg at jeg er jo gal, positivt gal. Men jeg skal bare på en koselig joggetur. Finner meg en plass litt bak i startfeltet, ikke noe vits å bli sprunget ned av de enda galere folkene enn meg. Starten går, det blir kork i første sving, godt jeg startet litt bak. Og rundt neste sving er de fleste ute av synet. Men jeg holder meg til min plan. For å være sikker på å holde hele veien skal jeg ligge rundt 80% av makspuls. Pulsklokka piper på 86%, da er det på tide å roe litt ned. Jeg løper med godt mot, og i første (av to ) skikkelige bakker spretter pulsen opp, jeg roer tempoet, uten å gå og kommer til toppen. Det er ennå et par stykker bak meg. Det flater ut, det er mye fint å se langs vannet. De som har løpt bak meg passerer, jeg vil gjerne holde følge, MEN jeg skal kjøre mitt løp! Hun foran begynner å gå, jeg passerer, og klarer å komme til enighet med meg selv at ligger hun ved siden av meg i spurten, så tar jeg henne. Men frem til da kjører jeg mitt løp!

Plakaten med 4 km dukker opp. Jeg gløtter ned på tida: 29.47. Det er under 30 min og jeg er halvveis. Målet om 1 time er oppnåelig. Begynner å kjenne behovet for en slurk vann, er så tørr i munnen.  Med sola så spretter blomster og gress og pollen farer gjennom lufta og blir så tørr i halsen. Trenger bare litt vann. Ser en funksjonær i ett veikryss og spørr " er det noe vann i nærheten?" Jeg ser at hun tenker: " hæ? Vann? Du løper 3 vannsløpet!" Jeg løfter hånda mot munnen, sånn vann til å drikke stotrer jeg. Nei, er visst ikke noe sånt. Vurdere å legge meg ned å ta en slurk fra en bekk. Men fortsetter videre.

I neste veikryss tar hun som har holdt følge hele veien av for å løpe rundt 2 vann.  Funksjonæren ser ut som hun synes synd på meg og ser noe overrasket ut når jeg fortsetter rett fram for 3 vann. Tror hun tenker at dette går aldri bra. Jeg ligger nok sist. 5 km-plakaten kommer til syne,  7,5 min på siste km, det har vært mye nedover, men det er bra og riktig tempo. Optimistisk legger jeg i vei rundt siste vann. Hører en sykkel bak meg, men han passerer aldri. Han stopper ved neste funksjonær og jeg lurer på om det er han som sykler sist for å få med alle, og plukke ned merkebånd… Jeg løper videre, det er jo ikke så mye annet å gjøre. Haukvannet ligger stille og blått. Det er hvitveis i veikanten. Det er en nydelig dag. Og jeg gjør som støtteapparat- Anne Marit sa, jeg koser meg og ser på alt det fine rundt vannene. Tenker litt på henne som surrer rundt ved mål, håper hun koser seg hun også, siden hun er med bare for å støtte meg før og etter. Takknemlig for at hun gjør det, men da er det viktig at også hun har det greit mens jeg løper ute i skogen. Jeg smiler til de som heier ved siden av veien. Jeg har det fint, så jeg må jo vise det.

Når det er 1 km igjen skal jeg øke tempoet tenker jeg. Klokka går, ingen flere km-merker. Kommer dette til å gå? Ny bratt oppoverbakke, før bakken får jeg vite av sykkelmannen som aldri sykler forbi meg, at det er under 2 km igjen. Han plukker definitivt merkebånd. Jeg tar sisteplass, men tar likevel fatt på siste bratte bakke med godt mot. Jeg skal klare å løpe helt opp! Kommer opp og følger stien inn i skogen. Det er 5 min igjen for å kunne nå målet mitt. Kan det gå? Jeg forsøker å dra opp tempoet litt, det kan jo ikke være så langt igjen. Spørr neste funksjonær hvor langt det er igjen, Ikke så langt får jeg til svar. Hva er det for svar??? Løper litt til, og løpere som er kommet i mål og har startet nedjoggingen kommer i mot meg og sier at det er bare ned bakkene.. Å hvor lange er bakkene??? Jeg kommer til bakkene, det er de jeg løp opp i starten, så bratt og grusete at det er vanskelig å holde høyt tempo. Ikke snuble nå! Skimter ett skilt med en blå pil nede i bunnen. De andre jeg har fulgt har vært røde. Betyr blått mål? Står det mål på pila? Det er vanskelig å se, synet er uklart. Men det står mål, jeg må svinge, og da er jeg inne på stadion. 150 meter kanskje. Drar på det som går. Og det er der ikke mye. Speaker forteller alle at det er jeg som er på tur inn, og jeg har bare 40 m igjen. Jeg tar ut det aller siste, snubler nesten i grusen over målstreken. 

Og tida? 0.58.53! Det gikk!! Jeg virrer rundt meg selv. Får igjen pusten og får tak på et glass saft i målområdet. Og rett etter kommer sykkelmannen, sammen de andre som henter merkebånd. Alle med oppmuntrende ord. Jeg kom sist, men jeg kom inn FØR tidsfristen min. Jeg kjørte MITT løp og løp HELE veien! Jeg smiler. Jeg er fornøyd. Sliten men fornøyd. Støtteapparatet er klart med vann og gode ord. Det er så godt å komme i mål. Jeg klarte målene mine!

Og til høsten er det ett nytt 3vannsløp. Jeg kan like godt melde meg på med engang. Jeg har jo en tid å slå. Dette var gøy!

TurboTorill :)

Trening gir energi!

Alle sier at trening gir energi. Men det har jeg sett lite til. Jeg har trent godt og hardt, men etter trening er det kun mat og søvn som gjelder. Og det blir lite tid til annet. Jobb, trening, mat og søvn. Det er det det har gått i. Og når en føler at det butter litt imot, står litt fast og pollen setter begrensninger på yteevnen så går også motivasjonen litt ned (og blogginnleggene kommer ikke like tett).  Og trening skal liksom gi energi?

Denne uka kunne vi feire nasjonaldagen vår. 17.mai ble en flott dag, og vi skal være takknemlige for at vi kan feire denne dagen slik vi gjør, men føttene mine er nok ikke helt enig i all aktivitet denne dagen. Litt tykkere sokker på grunn av været, gjorde bunadskoene litt for trange. Og med deltagelse i to 17.maitog og en del vandring og venting på brostein i kulda i tillegg, var føttene rimelig ømme og såre etterpå. Å ha på sko de neste dagene var uaktuelt, annet enn høyst nødvendig påkrevd utendørs. Å ta ei intervalltrening på mølle i sokkene så jeg ikke på som noe godt alternativ, så vurderte et par sekunder å droppe ei trening. MEN det skulle tatt seg ut! Sånt gjør man altså ikke. Så flytta økta én dag og endra den til svømming i stedet. Pulsspinnøkta dagen etter ble tatt uten hjernens jag etter stadig høyere puls i dragene da batteriet i pulsbeltet streika. Kanskje ble ikke dragene like harde, da jeg måtte lytte til kroppen i stedet for å bare se på tallene. Skal være fornuftig å gjøre det, har jeg hørt. Og jeg var sliten nok etter økta, så jeg klarer å presse ganske mye uten å ha tallene å se etter likevel.

Totalt ble nok denne ukas trening noe roligere enn det har vært i det siste. Og det kan nok være grunnen til den enorme energien denne helga. Kjente det allerede i det jeg våknet på lørdag at dette ville bli en effektiv dag. Og det ble det i aller høyeste grad, med supereffektive butikkturer, grundig bilvask med polering og gåtur med ei venninne for å finne ut av hvor resten av marathonløypa (det er jo snart klart for nytt testløp!), for å nevne noe, og alt dette før løpeturen søndag ettermiddag. Så godt å kjenne at kroppen fungerer og at jeg får gjort noe annet enn bare jobb, trening, mat og sove. Så kanskje er det lurt å legge inn noen hvileperioder innimellom. Trene litt alternativt her og der i stedet for å bare kjøre på full guffe hele veien. Er visst slik en bygger overskudd. Har vel lært det nå, både teoretisk og praktisk. Og det hjelper nok på øktene i neste uke, at det startes med overskudd og ikke på nullnivå eller minus. Trening gir energi!

 

Som sagt, det har stått litt stille på 5 km på langkjøringsøktene mine, og jeg skal jo tross alt løpe 2 mil, så har sakte men sikkert økt dem litt. Søndag var det klart for enda litt lengre tur. Denne gangen med drahjelp av et sprekt og løpeglad søskenbarn. Og torsdag blir det nok deltagelse i 3-vannsløpet (tror jeg), før testløp på 10 km i marathonløypa på mandag. Spennende tider i vente. Følg med, følg med.

Og mens du venter; ta et glass sjokolademelk. Jeg har fått en helt merkelig avhengighet og et desperat behov for sjokolademelk etter trening. Og her en dag fant jeg vitenskapelige forklaringer på hvorfor dette er så bra. Melk er det beste du kan drikke etter trening for å rette opp væskebalansen. Sjokolademelk inneholder både proteiner og karbohydrater som kroppen har behov for etter trening. Så lytt til kroppen (igjen), den vet hva den trenger og vil ha. SKÅL!

TurboTorill :)

Melk erstatter væsketap etter trening best: http://www.nrk.no/viten/melk-erstatter-vaesketap-etter-trening-best-1.12941083

Næringsinnhold i melk: Shape -up, utg. 4, 2016. 

Ei sånn uke.

Okey! Helt ærlig og oppriktig! Så langt har det vært overraskende gøy og lett å drive "prosjekt maraton", men den siste uka har det vært en smule tungt. En hoste som kommer når pulsen nærmer seg 85% og da er det vanskelig å drive intervalltrening. Lurer på om det er pollenallergien som har kommet med vårvinden. Og lårene vil liksom ikke, de har lyst å legge seg ned før 5 km på langkjøringsøkta. Og det er bare 1/4 av den gylne avstanden. MEN har ikke tenkt å gi opp, altså! Her skal det trenes videre, for de drøye to mila skal jeg løpe i september! Løper litt på viljen akkurat nå, så satser jeg på at alt det andre kommer tilbake igjen snart. Så sånn er den ærlige hverdagen, det går litt opp og ned. Ikke får jeg til å skrive noe morsomt rundt det heller.

TurboTorill :)