3- vannsløpet

Klart for mitt første løp med startnummer i år, eller første seriøse løp med startnummer noen gang. 3 vann og 8 km! Sola hadde endelig kommet til Trondheim og hadde skrudd på varmen. Ett strålende vær skapte en perfekt ramme rundt løpet og tre personlige mål var satt:

1. Hold fokus på meg selv, uansett hva de andre gjør, så skal jeg kjøre mitt løp.
2. Løpe hele veien. (Aldri løpt 8 km i ett strekk før, det skulle det gjøres i dag. )
3. Komme i mål på under 1 time. (Siden premieutdelingen startet 1 time etter start forstod jeg raskt at jeg kom til å bli liggende langt bak, om ikke sist. )

Jeg hadde fått med  meg Støtteapparat- Anne Marit i dag. Det var godt å ha noen å surre rundt med før start, noen til å ta seg av nervøsiteten og sørge for å dreie den til noe nyttig. Og hennes ord skulle gå som ett mantra gjennom turen: " Du skal bare kose deg, og ikke tenke på de andre. Se på alt det det fine i naturen rundt vannene." 

Det er klart for start, masse spreke folk rundt demningen på Kyvannet. Og jeg lurer på hva i all verden er det jeg holder på med. Støtteapparatet mitt humrer med meg at jeg er jo gal, positivt gal. Men jeg skal bare på en koselig joggetur. Finner meg en plass litt bak i startfeltet, ikke noe vits å bli sprunget ned av de enda galere folkene enn meg. Starten går, det blir kork i første sving, godt jeg startet litt bak. Og rundt neste sving er de fleste ute av synet. Men jeg holder meg til min plan. For å være sikker på å holde hele veien skal jeg ligge rundt 80% av makspuls. Pulsklokka piper på 86%, da er det på tide å roe litt ned. Jeg løper med godt mot, og i første (av to ) skikkelige bakker spretter pulsen opp, jeg roer tempoet, uten å gå og kommer til toppen. Det er ennå et par stykker bak meg. Det flater ut, det er mye fint å se langs vannet. De som har løpt bak meg passerer, jeg vil gjerne holde følge, MEN jeg skal kjøre mitt løp! Hun foran begynner å gå, jeg passerer, og klarer å komme til enighet med meg selv at ligger hun ved siden av meg i spurten, så tar jeg henne. Men frem til da kjører jeg mitt løp!

Plakaten med 4 km dukker opp. Jeg gløtter ned på tida: 29.47. Det er under 30 min og jeg er halvveis. Målet om 1 time er oppnåelig. Begynner å kjenne behovet for en slurk vann, er så tørr i munnen.  Med sola så spretter blomster og gress og pollen farer gjennom lufta og blir så tørr i halsen. Trenger bare litt vann. Ser en funksjonær i ett veikryss og spørr " er det noe vann i nærheten?" Jeg ser at hun tenker: " hæ? Vann? Du løper 3 vannsløpet!" Jeg løfter hånda mot munnen, sånn vann til å drikke stotrer jeg. Nei, er visst ikke noe sånt. Vurdere å legge meg ned å ta en slurk fra en bekk. Men fortsetter videre.

I neste veikryss tar hun som har holdt følge hele veien av for å løpe rundt 2 vann.  Funksjonæren ser ut som hun synes synd på meg og ser noe overrasket ut når jeg fortsetter rett fram for 3 vann. Tror hun tenker at dette går aldri bra. Jeg ligger nok sist. 5 km-plakaten kommer til syne,  7,5 min på siste km, det har vært mye nedover, men det er bra og riktig tempo. Optimistisk legger jeg i vei rundt siste vann. Hører en sykkel bak meg, men han passerer aldri. Han stopper ved neste funksjonær og jeg lurer på om det er han som sykler sist for å få med alle, og plukke ned merkebånd… Jeg løper videre, det er jo ikke så mye annet å gjøre. Haukvannet ligger stille og blått. Det er hvitveis i veikanten. Det er en nydelig dag. Og jeg gjør som støtteapparat- Anne Marit sa, jeg koser meg og ser på alt det fine rundt vannene. Tenker litt på henne som surrer rundt ved mål, håper hun koser seg hun også, siden hun er med bare for å støtte meg før og etter. Takknemlig for at hun gjør det, men da er det viktig at også hun har det greit mens jeg løper ute i skogen. Jeg smiler til de som heier ved siden av veien. Jeg har det fint, så jeg må jo vise det.

Når det er 1 km igjen skal jeg øke tempoet tenker jeg. Klokka går, ingen flere km-merker. Kommer dette til å gå? Ny bratt oppoverbakke, før bakken får jeg vite av sykkelmannen som aldri sykler forbi meg, at det er under 2 km igjen. Han plukker definitivt merkebånd. Jeg tar sisteplass, men tar likevel fatt på siste bratte bakke med godt mot. Jeg skal klare å løpe helt opp! Kommer opp og følger stien inn i skogen. Det er 5 min igjen for å kunne nå målet mitt. Kan det gå? Jeg forsøker å dra opp tempoet litt, det kan jo ikke være så langt igjen. Spørr neste funksjonær hvor langt det er igjen, Ikke så langt får jeg til svar. Hva er det for svar??? Løper litt til, og løpere som er kommet i mål og har startet nedjoggingen kommer i mot meg og sier at det er bare ned bakkene.. Å hvor lange er bakkene??? Jeg kommer til bakkene, det er de jeg løp opp i starten, så bratt og grusete at det er vanskelig å holde høyt tempo. Ikke snuble nå! Skimter ett skilt med en blå pil nede i bunnen. De andre jeg har fulgt har vært røde. Betyr blått mål? Står det mål på pila? Det er vanskelig å se, synet er uklart. Men det står mål, jeg må svinge, og da er jeg inne på stadion. 150 meter kanskje. Drar på det som går. Og det er der ikke mye. Speaker forteller alle at det er jeg som er på tur inn, og jeg har bare 40 m igjen. Jeg tar ut det aller siste, snubler nesten i grusen over målstreken. 

Og tida? 0.58.53! Det gikk!! Jeg virrer rundt meg selv. Får igjen pusten og får tak på et glass saft i målområdet. Og rett etter kommer sykkelmannen, sammen de andre som henter merkebånd. Alle med oppmuntrende ord. Jeg kom sist, men jeg kom inn FØR tidsfristen min. Jeg kjørte MITT løp og løp HELE veien! Jeg smiler. Jeg er fornøyd. Sliten men fornøyd. Støtteapparatet er klart med vann og gode ord. Det er så godt å komme i mål. Jeg klarte målene mine!

Og til høsten er det ett nytt 3vannsløp. Jeg kan like godt melde meg på med engang. Jeg har jo en tid å slå. Dette var gøy!

TurboTorill :)