Uke 2: spanskskole og fjelltur i Quito, Ekvatorlinjen

Ny uke med spanskskole i Quito er over. Det ble mye bedre med ny lærer. Mer avslappet og lettere for å lære. Vi har ledd og pugget verb. At det er mulig å ha så mange uregelrette verb! Vi har spilt kort og lært tradisjonelt Ecuadoriansk kortspill. Er fortsatt ikke glad i en-til- en- undervisning, men det hjelper å ha en lærer en trives med. Lurer på hvor mange barn i norsk skole som sitter i smågrupper og er ukomfortabel med situasjonen som hindrer dem i å lære. Med bytte av lærer eller gruppe ville ha gitt ett større læringsutbytte, men man kan jo ikke velge verken lærer eller elever i skolen. Men lære skal vi. Skal ikke gjøre noe skoledebatt ut av dette, men situasjonen som elev får meg til å tenke og reflektere. Samt at jeg registrerer at jeg fortsatt ikke lærer språk så enkelt. Mangler språkgenet, men likevel kan jeg litt av mange språk (siste uka har gått på engelsk, spansk, norsk, dansk, svensk og litt tysk, samt at noe fransk spretter inn og forstyrrer spansken). Er på mange måter glad språkskolen er ferdig, men føler ikke at jeg er klar for å møte den spansktalende verden. Men det skal jeg likevel. På jungelprosjektet trenger jeg riktignok ikke så mye spansk. Antagelig mer på Galapagos.

Vi sier at i Trøndelag kan du oppleve alle årstidene på en dag. Det er ikke langt unna sannheten i Quito heller. Dagen starter gjerne kjølig for så å bli varmt utover dagen når sola tar mer. Shorts og singlet er da god nok påkledning og det er greit å ikke gå så mye. For det er varmt! Som for eksempel 30 min fra der du bor, langs godt trafikerte gater til skolen. Før det brått snur og langbuksa og genseren, om ikke jakke også, er nødvendig. Sånn i 15tida ruller tordenbygene og regnskyllene inn. Og det kan å regne i Quito og!

Utsikt fra rommet mot Telefericoen, med og uten skyer. 

Trafikken i Quito er også ganske annerledes enn hjemme. Her krysses gata med livet som innsats. Gangfelt finnes det ikke mange av, du må bare ta deg over likvel ved kryssene. Og der det finnes gangfelt finnes ikke regelen om å stoppe for de som skal over i hvert fall. Er det jevnt med trafikk blir du stående til trafikken står. Og det er ikke mange av disse bilene og bussene som ville passert EU-kontroll ihvertfall. Svart eksos spys ut og du prøver å holde pusten til det værste har løst seg opp, i ren refleks. Men likevel, Quito er ikke av de verst forurensede byene i verden.
Bussene er jo en artig opplevelse i seg selv. For 25 cent, ca 2 norske kroner får du bussreise, gjerne en liten konsert av en bussanger (har ikke sett gatesangere her), og diverse utvalg av alt mulig som blir solgt om bord på bussen av omreisende selgere. De hopper av og på bussen, og selger alt fra aviser, drikke, frukt, godteri og enkel mat. Dette som er fast food. Vurderte å betale en av disse sangerne for å få han til å slutte. At selgerne kommer seg fram i mellom alle som står på bussen er godt gjort i seg selv. De må bli slitne av å høre seg selv rope ut det de selger og prisen hele dagen. For det blir ikke opplyst bare en gang. Når bussen nærmer seg holdeplassen går dørene opp og de tøffeste hopper av/på i fart mens bussen saktner farten akkurat nok til at alle kommer seg av.

Bussen her i Quito er billig. Men det er det ikke alt som er. Klær, sko og andre ting som bildekk ol som er importert er kjempedyrt. Joggesko er det samme som hjemme i Norge. Tannkrem, shampoo og sånt er det samme som hjemme. De sier at presidenten har lagt på masse skatt på det som importeres fordi han heller vil at de lokale produktene skal kjøpes. Skulle nesten tro han hadde vært på inspirasjonsreise til den norske regjeringa…

Den andre uka ble litt mer sightseeing i Quito. Vi sjekka ut gamlebyen en formiddag og fikk tilfeldigvis med oss noen form for seremoni fordi presidenten var der. Mange flotte hus, utsmykninger og ikke minst farger. Husene er malt i sterke farger og gir en fargerik by. Vi fikk besøkt parken Itchimbia og sett utover byen. Samtidig fikk vi nyte litt parkliv og lest litt spansk. Jeg var ute på egen sightseeing da jeg bare skulle sjekke ut noe og gikk på feelingen…. Fant mange artige bygninger.

Lørdag tok vi gondolbanen Teleferico fra byen og opp til vulkanen Pitchincha på ca 3900m. Derfra gikk vi innover og oppover med toppen på  som 4680m ønskemål. Det gikk sakte oppover da høyden gjør noe med kroppen. Det blir tyngre og puste og beina føles som gele. Det kommer antagelig ikke nok oksygen til beina, den konsentreres rundt de viktige organene. Vi hadde forekomst av gjesping og svimmelhet i gruppa som er tegn på høydesyke. Den kan merkes ved 4050 m. Etter ca 2,5 time delte vi gruppa, der noen gikk videre mot toppen, mens noen stoppet. Jeg har jo nettopp løpt 1/2maraton men det kjennes absolutt ikke sånn ut! Jeg var i gruppa som gav opp toppen, da kroppen ikke ville mer. Og det var ubehagelig å puste og gå samtidig. Men siden vi var på 4434 m var det for ujevnt tall til at matematikeren kunne stoppe og jeg klatret opp en liten skråning inn mot berget og kom opp på 4444 m. Godt fornøyd. Mye skyer denne dagen, som var godt når vi gikk, men de flyttet heldigvis på seg slik at vi fikk gode bilder. Første gruppa kom seg ned til kafeterian før regnet kom. De to som kom til toppen møtte både regn og torden på tur ned. Var godt å få hele gruppa samlet igjen før gondolbanen tok oss ned gjennom skyene tilbake til byen. Det ble ca 9 km på 5 timer inkludert en god pause og ca 470 høydemeter besteget. Det høres ikke mye ut, men sen uvante høyden gjør noe med kroppen som ikke kan forklares. Men det var en flott tur, med mange fine inntrykk og naturbilder, men å scrolle ned facebook i disse høsttider viser at vi har masse fint i Norge også. Som jeg kanskje tar inn og ser på en annen måte nå, her i utlendigheten. Neste høst skal jeg få med meg mange norske fjell.





Søndag og siste dag i Quito ble brukt til ekvatorutforsking. Der franskmennene beregnet ekvator til i 1736 er det et stort monument og masse informasjon. En liten temapark på et vis. Litt lenger nord ligger ekvator beregnet med gps. Om ekvator har flyttet på seg eller ikke er usikkert, men er imponert over franskmennenes ekspedisjon og deres nøyaktighet for snart 300år siden. På ekvator er det vanskeligere å gå beint på ei linje, men enklere å få ett egg til å stå beint på en spiker. Dette fikk vi teste, og jeg gikk ganske beint og egget fikk jeg ikke til å stå… Men jeg har vært i midten av verden!



Nå venter Amazonas!

TurboTorill :)