Ecuador er et land ganske ulikt Norge. Trafikk og trafikksikkerhet (vi bruker belte i framsetene, mens ungene sitter bak uten noe seler, eller i fanget til den i passasjersetet), ikke fotgjengerovergang, her er det bare å gå når trafikken står stille. Tre måltid om dagen, (ikke hver 4.time som jeg har hatt i det siste månedene med trening), og tidsperspektivet er noe annerledes. Klokka mi med "what ever" som visere passer godt inn. Selv om det så langt har gått veldig bra med de avtalene jeg har hatt. Bare greit å avklare om det er 10 europeiske eller 10 latin-amerikanske minutter vi snakker om. Så for en kontrollfreak som meg er dette noe av en utfordring. Det er mye på denne turen som vil ligge laaangt utenfor min komfortsone. Den komfortgrensa vil nok til tider være langt unna rekkevidde. Dette er jo noe jeg er forberedt på, men likevel. Det eneste jeg kan forberede meg på er at det er masse som jeg ikke kunne forberedt meg på som kommer til å dukke opp. Litt selvutvikling på reisa. De første dagene vil nok være de værste, og det er bare å ta en en oppgave og en dag av gangen. Det blir nok oppskriften for å komme gjennom det skumle. Samt å nyte underveis. Slik kan eventyret bli ett flott, avslappet og nettopp det, et eventyr. Det må være en god taktikk tenkte jeg før jeg dro ned.
Allerede på flyet ned kjente jeg på en ubehagelig, kvalm og vond følelse. Hva er det jeg gjør? Reise ut i verden sånn alene, er jeg gal? Dette er ikke akkurat mainstream, men jeg vil jo ikke følge strømmen (det har jeg ikke tid til som Freddy Kalas synger. Lever her og nå!)heller. Det henter meg litt inn igjen. Sove litt, se film, sove litt mer og jeg kommer gjennom flyturen. Noe av meg vil hoppe til 6.desember og hjemtur og gode minner, samtidig ser jeg den fantastiske utsikten fra flyplassen og kjenner gleden over å være her, og jeg skal ut til Galapagosøyene!! Men det er en klump i halsen, og den skal ikke forsvinne før ei ukes tid senere.
Vertsfamilien er et hyggelig foreldrepar på 31 år, med tre barn på 3, 5 og 7 år. Jeg har fått eget rom og bad. Senga er god og maten er bra. Noe annerledes enn i Norge, men ikke avskrekkende. Fersk frukt til frokost hver dag og ferskpresset juice av all mulige frukter og bær til lunsj og middag. DET må jeg fortsette med hjemme. Synd frukt og bærutvalget er noe mer beskjedent enn det enorme søndagsmarkedet. De første kveldene er jeg i seng kl 21. Fullstendig utslitt av alle inntrykkene og hjernen jobber på høygir med å tolke gebrokken engelsk, prøve å gjøre seg forstått og prøve å se de uuttalte reglene for å unngå den værste salattråkkinga. (Noe salat må en regne med å tråkke i.) Et par timer sol første dag resulterer i lett solbrenthet (ja jeg smurte med solkrem, bare ikke nok!). Men en trønder med solabstinens må jo bare ut. Vekselvis singlet og t-skjorte i løpet av dagene fremover så unngikk jeg flere slike runder den første uka i hvert fall.
Mandag er det omvisning og info fra skolen. Samt spansktimer fra kl 13-17. Fire timer med 30 min pause, er intensivt og på slutten av økta er jeg helt kaputt. Men læreren virker grei. Tirsdag er det nye timer og prøver å huske noe fra dagen før, men korttidsminne tror jeg ble igjen i Norge. Også begynner jeg å syns at læreren er litt slitsom. Kanskje er det den dårlige lærerhumoren (haha.. Kjære tidligere elever: jeg forstår dere nå!). Utover timene og uka kjenner jeg på at jeg trives ikke. Jeg gruer meg til timene og har bare lyst å sove. For da er alt bra. Jeg lurer på å be skolen om ny lærer, eller kanskje bare reise hjem, men jeg kan jo ikke det heller. Jeg skal da vel til Galapagos. Og eventyret snur ikke her! Jeg har ingenting konkret å klage på læreren for det er bare noe som skurrer og ikke matcher helt. Jeg liker ikke noe særlig enetimer som lærer og jeg liker dem enda mindre som elev. Men før jeg får bestemt meg for hva jeg skal gjøre bestemmer skolen seg for å bytte lærer. TAKK! Fredag er det ny lærer og alt ser mye mer lovende ut. Kanskje lærer jeg noe spansk likevel. Det beste med den første læreren er at vi tok spansktimmen inkludert sightseeing i Basilikaen. Guideing på spansk, og jeg fikk leke med å ta bilder. Sånt kan man like.
Vi har også hatt salsatimer, cocktailkurs og tilbredelse av den lokale matretten Coy på skolen. Altså grillet hamster! Hvis hamsteren din er borte etter jeg har vært på besøk, så kanskje du ikke vil komme på middag likevel…
Etter en uke med jetlag, uvant temperatur og høyde (2850moh) med 30min gange til skolen og hjem igjen hver dag som eneste trening, (+/- avhengig av temperatur, kraftig regnskyll og skumring), mye usikkerhet, stor klump i halsen hver morgen og derfor lite utfyllende meldinger hjem til Norge (de hjemme kan da ikke gjøre noe likevel, det er bare å finne utav ting her nede så vil det bli bedre), ei ny venninne som kjenner det på samme måte, så ser det likevel lysere ut. Vertsforeldrene snakker mer engelsk, vi komuniserer bedre og begynner å kjenne hverandre litt og kan prate om mye og le og ha det gøy. Vi har funnet og prøvd ut The Cheesekake Cafe (De har faktisk ostekake imotsetning til i The Big Bang Theory). Jeg har jeg fått ny spansklærer og mer oversikt over rutiner, hvor ting er og en plan for sightseeinga. Når en har få helgedager er det viktig å planlegge. Å så lenge jeg har en plan… så er verden så mye bedre! :)
TurboTorill
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar