Lørdag og første ekskursjon og opplevelsestur her på Galapagos. Dagstur fra San Cristobal til Kickora Rock for å snorkle. En klippe midt ute i havet. "Hæ? Skal du snorkle?" Synes jeg hører dere der hjemme. Frøken Vannskrekk som prøver å unngå å få panikk i vannet ved å puste sakte inn og sakte ut igjen, under vann. Fungerer dårlig, for dere som lurte. Men nå skal altså Frøken Vannskrekk ut å snorkle, fordi det er sånt man gjør her på Galapagos og fordi de andre jeg jobber med skulle, og det var lite aktuelt å bli igjen alene på Jatun Sacha (stasjonen jeg jobber på og pr nå ikke har vann).
Før vi skal hoppe fra båten ute ved Kickora Rock stopper vi ved en strand for å varme opp litt. Stranda er fin og hvit, men svarte vulkanske steiner. Fasinerende natur. Sjøløvene ligger strødd. Tester utstyret og prøver å stole på det. Jeg skal altså puste normalt, med hodet under vann. Mmmm, sæææærlig! Første øvelse er å komme seg ut i vannet med svømmeføtter på, når det er bestått er det bare å duppe hodet under. Det går jo greit. Ikke noe problem det. Jeg går litt lenger ut og tar noen svømmetak. Guiden er i nærheten og sikrer at jeg mesterer det. Etter noen minutter med testing føler jeg meg klar for dypere vann. Det er en fin opplevelse å svømme rundt å kunne se dyrene under meg. Spennende fisker i ulike farger og ikke minst den lange merkelige trompetfisken som gir assosiasjoner til ål og slanger. Men det er visstnok ikke farlige dyr der vi snorkler. Jeg må opp å puste litt normalt. Får på masken igjen og dukker under. Sjekker hele tiden at hendene er i overflata slik at jeg vet at jeg kan puste og ikke dukker for langt under og tar inn vann. Etter en liten time er jeg fornøyd. Jeg fikset det! Og det var periodevis ganske fint. Men inne på stranda kommer likevel tårene. Adrenalinet er på vei ut av kroppen og reaksjonen etter at jeg har vært redd/skeptisk/i full beredskap må komme. Men det er også glede over å ha mestret.
Vi går igjen ombord i båten som tar oss ut til klippen i havet. Kickora Rock. Det er mellpm 20 og flere 100 meter ned. Her kan vi se delfiner, sjøløver, hai, hammerhai, sjøskilpadder, sjøstjerner og fisker. Alt etter vær, strøm og dyrenes eget ønske. Vi skal hoppe ned fra båten og ut i vannet. Når dykkerne gjør seg klar og hopper uti kjenner jeg at det knyter seg. En etter en hopper og jeg får mer og mer vondt. Så er det snorklerne, ingen av dem synker mer under enn at det går bra med snorklen. Men jeg får det ikke til. Får tilslutt hjelp til å holde meg fast og senke meg ned i vanney. Kronglete, litt flaut, men jeg er ute. Vi svømmer rundt for å se. Jeg ser noen flotte fisker, større og annerledes enn inne ved stranda. Det blåser en del og vi må være forsiktige og ikke komme borti selve klippen da den er skarp. Men det er også nærme klippen det er mest å se. Men bølgene feier over og jeg puster inn saltvann. Ikke spesielt godt. Jeg får ut vannet, og fortsetter. Jeg ser ikke så mye, men tenker hele tiden at det mest imponerende er at jeg er her og gjør dette. Jobber med å ikke få panikk. Konsentrert og rolig pust. Mer bølger kommer og jeg finner ut det er best å holde i livredningsringen guiden sleper med seg. Vi prøver å gå ombord, jeg slipper ringen for å svømme bort, men strømmen er sterk og driver meg bort fra båten. Det er ikke så lett å sparke fra heller med svømmeføtter. Istedetfor å svømme vanlig med beina må jeg prøve å "sykle" med beina. "Å trå vannet" fikk plutselig ny betydning. Vi som ikke kom ombord samler oss ved guiden og holder i liveredningsringen før ett nytt forsøk. Det blåser, jeg har ingen kontroll på hvor jeg driver og begynner å tenke på sluttscenen i Titanic med Rose og Jack flytende i vannet. Ikke det du skal tenke på når du skal komme deg opp i en båt. Kommer oss inntil båten og jeg får tak i lina langs baksiden av båten. Holder fast mens jeg venter på min tur. Mens jeg henger der føles det som om jeg blir dratt inn under båten. Jeg prøver å tenke logisk på fysikk og flyteregler, men panikken slår inn. Og jeg får hjelp til å komme opp. Tårer spretter, jeg hyperventilerer og vet bare at jeg er i båten igjen. To fra mannskapet hjelper meg å komme til hektene igjen. Jeg får kontroll på pusten og får litt vann.
Så er det lunsj. Slapper av på dekk, nyter solen, og prøver å se det positive. Jeg har snorklet! I havet! Jeg fikk ikke sett mye, men jeg har snorklet! Vi får beskjed om at etter lunsj vil vi prøve igjen på andre siden av klippen. Imens speider vi etter delfiner. Jeg synes jeg så et par halefinner, men mest sannsynlig var det sjøløver. Ikke alle vil snorkle på nytt da de synes vannet er kaldt. Og vi har våtdrakter med korte bein og armer. Kaldt? Sa de ikke nettopp at vannet holder ca 20 grader? Spørsmålet mitt er ikke om det er for kaldt eller ikke, men om jeg tørr og vil. Jeg har lyst å se flere dyr og jeg har lyst å mestre. Dette er nok ikke siste gang det er snorkling på programmet på turer her på Galapagos så det hadde vært greit å ikke avslutte dette med følelsen av ikke å ha mestet og panikk. Det vil bli lettere neste gang om jeg kommer meg ut igjen i dag. Pågangsmotet og ønske om å lykkes er det ihvertfall ingenting å si på. Men kommer jeg til å ødelegge for de andre? Men jeg har da vitterlig betalt 100 dollar (jepp, det er sånne priser her, farvel sparekonto), og jeg har ikke betalt det for å sitte på en båt! Jeg bestemmer meg for ett nytt forsøk. Denne gangen klatrer vi ned baksiden av båten ved stigen og jeg kommer ut selv. Seier! Det blåser ikke så mye nå, men jeg tar tak i livredningsringen til guiden med en hånd umiddelbart og slipper den ikke. Nå får jeg se flere fisk, store sjøløver svømmer rundt meg og jeg er redd de kolliderer med oss. Og jeg får se en stor sjøskilpadde. Den er kanskje ikke stor i forhold til elefantskilpaddene jeg håp om se senere i oppholdet, men nå var den stor. Jeg må konsentrere meg hardt for å puste rolig. Tanker om hvor langt ned det er, hvordan det vil føles å drukne og lignende skyves bort, guiden vet hva han gjør. Dette er trygt og jeg må bare puste rolig. En bølge skyller over og jeg trekker inn vann. Jeg må opp, igjen, holde meg på ringen, hoster og får vannet ut før jeg igjen dukker under. Vi ser endelig båten igjen. Men vi svømmer ikke i retning av den. Er vi ikke ferdig? Jeg er fornøyd. Istedet prøver vi inn i mellom to av klippene der det blåser mer. Det er her vi ser haiene, eller de sa det var tre. Jeg så en stor fisk. Men beina er slitne og jeg vil opp. Guiden teller over og ser at vi mangler en. "Chuta madre" sier guiden. Ikke mulig med en direkte oversettelse, den egner seg ikke på trykk likevel. Men det er ikke sånne uttrykk en vil høre når en er ut i havet og har nok med å puste rett selv. Den siste dukker opp og alt ser bra ut. Båten er ute av syne og guiden hoier for å få kontakt. Hjelper ikke for den som allerede er ukomfortabel. Båten kommer tilsyne og vi kommer oss lettere opp denne gangen. Ingen panikk. Jeg fikk det til! Jeg snorklet igjen! Og jeg fikk se flere dyr. Men den største seieren er helt klart at jeg snorklet, også etter at jeg fikk panikken.
Det gir en helt ubeskrivelig følelse av å ha lyktes med dette. Jeg stod på til siste slutt. Selv om jeg mislyktes underveis gav jeg ikke opp, og fikk en god følelse. Jeg beseiret de negative tankene og frykten underveis. Fikk fokus på arbeidsoppgaver og prøve å nyte opplevelsen. Det var lite nyting må jeg innrømme. Men jeg registrertr flere flotte dyr og jeg gjorde det jeg kom for. Stor, stor seier!
Kroppen er sliten, spesielt i beina etter den uvante svømmeteknikken, men også generelt i hele kroppen og hodet etter den store påkjenningen. Frykt, adrenalin og seier. Konstant sulten, men det er ikke akkurat salt mat eller snacks som er ønsket nå. Det blir ikke noe senkveld og det merkes også søndag at kroppen har gjort noe uvanlig. Da er det godt å kunne ligge på stranda, bearbeide opplevelsen og se sjøløvene rundt seg. Noen av dem så ut til å ha som mål å ligge på håndduken min. Men de registrerte heldigvis at den var opptatt. En skal holde 2 meter avstand til disse dyrene, det er ikke så lett når du sitter i ro og de kommer forbi deg med på centimeters avstand.
Det ble ingen undervannsbilder denne gangen, kanskje ved en senere anledning. Nå var det nok å bare overleve.
TurboTorill :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar