3-vannsløpet- høst og Veien Videre

 3-vannsløpet- høst og Veien Videre

Det har gått litt tid etter halvmaraton i Trondheim. Årets mål ble nådd og treningsintensiteten har dalt litt. Kroppen må få hente seg inn igjen og det går ikke å bare fortsette i samme tempo. Samtidig er fokuset noe endret. Før halvmaraton hadde jeg tanker om å ta helmaraton neste år, for å krysse det av lista for "ting en må gjøre en gang". Underveis i siste runde begynte jeg å tenke at en helmaraton kanskje skal vente litt for en halvmaraton er egentlig ganske langt. Men selv i en tilstand der jeg hadde lyst å legge meg ned, men presset på for å fullføre hadde jeg tanker om å stille til en ny start. Det er noe en må ta med videre. I samtale med treningsveileideren min ble veien videre og neste mål naturlig diskutert. Og han sier det er mulig å løpe en helmaraton om et år. Men han vil absolutt ikke anbefale det. Jeg har ikke så veldig lyst å ta inn akkurat det. Jeg har jo lyst til  løpe helmaraton. Kryss av "sjekk" på lista og har gjort det. Og etter 5 måneder med god systematisk trening fra null løping, nådde jeg målet om halvmaraton. Men jeg vet hvor mye som krevdes for  komme hit, og skjønner at neste halvdel ikke nødvendigvis er enklere. Og når han som har god kunnskap og erfaring å maraton og trening ikke anbefaler det så må jeg nesten ta det inn. Hvis jeg går for en hel til neste år, vil jeg ha glede av det? Vil jeg klare å nyte treningene og finne godfølelsen, eller blir det bare et jag og noe jeg gjør fordi jeg har bestemt det? Kommer sliten og ferdig i mål og vil aldri løpe igjen. Er det verd det? Jeg må nok innrømme at han har rett. Gå for en halv også neste år, slå rekorden, finne godfølelsene ved trening og løping og få det til å bli noe varig og gå for en hel i 2018. Det høres fornuftig ut.  Kanskje tar jeg en vri slik onkelen min foreslo, jeg løper to halve i 2017 og da har jeg en hel til sammen! :) Liker tankegangen. Og jeg har lyst å delta i Havanamaraton. Kanskje får jeg til en halv der i november neste år. Da blir det to halve!

Men før alt dette så stod 3-vannsløpet igjen på kalenderen. Knappe to uker etter halvmaraton stod jeg igjen på startstreken med nummer på brystet. Gjennom sommeren har jeg løpt rundt de tre vannene i ulike rekkefølger og kombinasjoner, så løypa kjenner jeg, og tiden fra mai skal slås! Jeg har også klart å få med et par venner som stilte til start sammen meg. Etter starten så jeg ikke så mye til dem før i mål, men det hadde ikke så mye å si. Jeg hadde mitt løp. Min tid og mitt mål. Dette skulle jeg klare alene, for å avslutte sesongen. Jeg ser på det som støtteløpere som sjekka løypa i forkant for ville dyr og stod klar til å ta imot meg ved mål. :) Hovedmålet på 8 km var under 58.53. Alt under det er godkjent men hadde tanker om å holde maks 7 min/km i snitt og da komme inn under 56 min. Det gikk godt i starten. Jeg var tidlig bakerst i feltet slik som sist løp, og de samme tankene gikk i hodet som da: nyt løpet og se rundt deg og la beina gjøre jobben. Det gikk greit, men kjente at kroppen kanskje ikke var i toppform bare to uker etter mitt livs hardeste fysiske påkjenning. Men når motivasjonen er sterk nok er det utrolig hvor en henter vilje. Og det som var igjen av vilje ble hentet ut. Tidsmessig lå jeg fint på planen om 7 min/ km ved 4 km. Og ved det siste vannet kom merkeplukkeren på sykkel bak meg også denne gangen. Selv om jeg lå sist smilte jeg, som alltid, og gav på godt rundt det flateste av vannene. Det var få plakater med hvor langt jeg var kommet så jeg hadde lite nøyaktig måling med tid, bare følelsen ut fra at jeg hadde løpt der før. Og følelsen var god. Men jeg gav det som kunne gis og ned siste bakken og inn gav jeg alt. Og inne ved mål stod de to støtteløperne mine og heiet meg de siste meterne og jeg klokket inn på 54.32.  4 min 21 sek bedre enn sist, og ett snitt på 6,8 min/ km. Ny rekord på fart over tid. Meget fornøyd! Nå er det ny tid som skal slås i mai! (for maiutgaven i år se eget blogginnlegg, da var det første gang jeg løp 8 km noen sinne.)

Nå skal konkurranse-
og løpeviljen få hvile. Nå reiser jeg til Ecuador for andre spennende opplevelser og eventyr. Ser frem til løpeturer på strendene på Galapagosøyene. Om det blir så mye løping inne i Amazonasjungelen er jeg mer skeptisk til. Så får vi se hvor mye trening det blir de neste 3 månedene. All trening vil være lystbetont og situasjonsbestemt. Ingen fast plan som må følges. Så får vi se i desember når jeg er hjemme igjen hvordan formen er, og starte mer systematisk planlegging mot ny halvmaraton i Trondheim, halvmaraton på Cuba og helmaraton i 2018. Hadde vært gøy å reist bort å prøvd det ett annet sted, kanskje Tromsø og midnattsolmaraton? Men det, det er en annen historie. Denne bloggen har strengt tatt kommet til en ende, men jeg kommer til å fortsette blogging om trening også fremover, det er jo nye maratonløp som kommer, så følg med videre. Det ligger også en egen reiseblogg under samme hovedside. Sjekk ut den for å se hvordan jeg takler slanger, edderkopper, skilpadder og en helt ny kultur i et fremmed land i en verdensdel jeg aldri før har vært. 

Tusen takk til alle som har støttet meg; gjennom treningshjelp, oppmuntring i både fysiske klapp på skuldra og en klem, og til alle dere som har sendt meldinger gjennom ulike medier. Og ikke minst til alle dere som har lest bloggen min. Det ble mange flere enn det jeg hadde i tankene når jeg startet bloggen. Men dere er velkomne alle som en, og vis den gjerne til en venn. Håper dere blir med videre til reiseblogg og videre maratonblogg når den tid kommer. 

Fornøyd og reiseklar 

TurboTorill :)