03.09.16- LØPSDAG!

Rekognosering før start. 

Foto: Marthe W. 

Det er løpsdag, forberedelsene er unnagjort. Det som er gjort er gjort og nå er det ikke mulig å endre noe. Ikke at jeg vet om noe vi skulle ha gjort annerledes heller, det får vi kanskje mer svar på etter løpet. Det har vært en natt med urolig søvn, og redd for å forsove meg, selv om jeg har god tid. Frokosten er planlagt, slik at jeg skal slippe å tenke denne morgenen, jeg vet hvor nervøs jeg kan bli og hvordan hodet da fungerer. Eller ikke fungerer. Frokosten går ned på autopilot, og de siste meldingene på facebook besvares. Det er mange "lykke til"-meldinger og gode ord på veien. Noen av disse skal vise seg mer betydningsfull enn avsender kanskje har tenkt. Søstra mi, Marthe er leid inn som assistent før start, og har smurt seg med tålmodighet og overbærenhet. Vi kommer oss ned til sentrum med bil, litt spent på hvor mange andre som også tenker det sammen, men det er lettere enn antatt å finne parkering. Til tross for at det er mange deltagere og det regner godt denne formiddagen. En liten orienteringsrunde ved en drikkestasjon, ved runding, start og mål gir ro til nervene. Er bare en ting som hjelper når en er nervøs og det er å skaffe oversikt. Litt oppvarming med utvalgte låter på øret før siste dotur for nerveskvetten. Jeg var visst ikke alene om å ha det behovet. Sakte, men sikkert går det fremover, og jeg trøster meg med at de andre i samme kø skal starte omtrent samtidig med meg. Sekken leveres, og det er på tide å komme seg inn i startfeltet. Her treffer jeg på flere kjente som både skal løpe og som er ute på bytur og tilfeldigvis så meg. Siste klemmer gis, og bilder tas, før det er min startpulje som skal stilles opp på startstreken. Jeg finner en fin plass, det er ikke så trangt som jeg hadde trodd. Står nesten først og ser streken og da går det opp for meg: JEG STÅR FAKTISK PÅ STARTSTREKEN I TRONDHEIM MARATON! Jeg har kommet helt frem hit og skal løpe min aller første halvmaraton! For drøyt 5 måneder siden klarte jeg knapt å løpe 3 km uten å bli fryktelig andpusten, og det var noen som nesten lo av meg når jeg fortalte målet mitt, men nå skal jeg løpe 21 km, og fårhåpentligvis gjøre latteren til skamme. Alt arbeidet som jeg har lagt ned i mellomtiden, svette og tårer, vilje og glede, og det har ført meg hit. Det tar noen sekunder å ta det inn. Det strammer seg litt i halsen og jeg må blunke en ekstra gang. Men jeg er her og jeg er klar! Og gleder meg til å komme i gang.

Startskuddet går. Og alle stormer fremover, vel liten storm fremover. Dette er ikke NM-pulja, og det vises nok. Men så var planen da å holde sitt eget tempo, og ikke starte for hardt. Det er vanskelig med så mange rundt. Men jeg prøver å være konsentrert og holde mitt tempo, og tenke at de andre får gjøre som de vil. Pulsklokka som piper varslende når jeg passerer den berømte 86%-terskelen starter tidlig å pipe. Det skulle den jo ikke! Kanskje den tar inn naboen, og roer seg når jeg kommer litt mer på avstand fra de rundt? Etter 1 km viser klokka 6 min. Det er litt raskt. Jeg prøver å roe ned litt. Får litt plass rundt meg, pulsen nærmer seg 80%. Det er fint. 2 km passeres på 13 min. Det er mer der jeg skal ligge. Nå får jeg bare prøve å holde dette tempoet. Første heiagjeng med mamma og pappa står klar. På hver sin side av stien så en av dem må i hvert fall få til 

greit bilde. Jeg tar tommel opp og smiler i det jeg rolig løper videre. Pulsen har steget igjen så jeg prøver å gå forbi første drikkestasjon for å roe ned litt. Fungerer dårlig. Jaja… jeg vet jo hvordan tiden er, jeg får heller løpe på den tenker jeg. 3 km passeres på ca 20 min og jeg holder rett gjennomsnittstempo etter planen, men det 

Godt ut fra start. Foto:Pappa

er kanskje litt for fort på første runde? Mamma og pappa dukker på nytt opp igjen langs veikanten. Klar med kamera og heiarop. "Lurer på om du smiler like bredt på siste runde og" sier mamma. "Jeg skal smile til krampa tar meg", tenker jeg. Sykehusområdet passeres og på neste rettstrekning står ulike heiagjenger på 

rekke og rad. Det er High-five hele veien og masse god inspirasjon videre. Samme heiagjenger står også på andre siden av Øya. Jeg bidrar litt til andres trim også i dag, tenker jeg. 5 km passeres på 34.30. 1/2 min foran ett av skjemaene. Det er greit nok. Hold jevnt tempo nå så går det nok fint. "3/4 igjen" roper mamma oppløftende. Og det høres ikke avskrekkende ut. 

Vandrende bru-heiagjen:
Jannike, Aina, Arnt, Max, og Stig (foto).

High-five med en av toåringene.
Foto: Marthe W.

Neste halvdel av ruta skjer det lite. Jeg løper, smiler og ser rundt meg. Nyter det at jeg faktisk er her og får til dette. Det har vært lagt ned mye arbeid og for et halvt år siden ville jeg ikke trodd deg dersom du fortalte meg at jeg i dag skulle løpe halvmaraton. Nede ved Ila kirke dukker mamma og papp opp igjen. De må ha gått noen km i dag de også. Tante Wenche med sykkelen står litt lenger borte. Hun får trimma litt hun også som popper opp på ulike steder i løypa. Ned mot Marinen er stien smal og en del av deltagerne i NM-klassen kommer forbi på sin andre runde. Vi som har ikke har det så travelt skvetter opp i kanten når det ropes bak oss. Oppe på Elgeseterbrua har et par av heiagjengene slått seg sammen til en større gruppe. Det ropes og bølgen tas i det jeg kommer mot brua. Jeg tenker at det må være sånn det er å være Rosenborgspiller når kjernen står og heier etter kamp. Jeg klapper en takk opp til de på brua og passerer under. Jeg har snart løpt en mil, det kjennes, jeg er snart halvveis, men har fortsatt tro på at det skal gå greit å komme rundt. Inne på Marinen står enda en heiagjeng. Her er søstre og venninner med barn som leker litt mens de venter på at Tante skal komme. "Heia Tante Torill" høres over hele Marinen når jeg kommer i mot. Med high-five med toåringene på den ene hånda og enn kopp vann i den andre løper jeg videre inn mot runding. Farta går noe opp de siste meterne mot runding. Munkegata er så bred og fin å løpe i. Jeg runder på 1.14.41 sier offisiell tidtakning. Det er fint på 2.30-skjemaet og jeg har holdt jevn fart siste 5 km. 

Rett etter runding er 3T-David- treningsveileder ute å varmer opp til sitt løp. Han løper noen hundremeter sammen meg og gir god feedback. Det er godt å ha med seg ute på siste runde. For det kjennes at det er løpt en runde med høy puls. Kanskje kjennes det litt for mye. Til 11km holdes tida fortsatt godt. Mamma og pappa står igjen ved stien og heier på. Jeg passerer en som ser ut til å være ute og leter etter Pokemon. Det er kanskje ikke rett tid og sted for det. Enn om det hadde vært ett spill å fange maratonløpere tenker jeg. Da hadde han fått stor glede i dag. 12 km passeres men nå husker jeg ikke lenger tiden jeg hadde på 11 km og klarer ikke å regne ut om jeg holder grei fart. Rundt 13 km husker jeg ikke lenger om jeg er på tur til 13 eller har passert 13. Pulsen ligger fortsatt rundt 90% og jeg innser at jeg får ikke den ned før jeg er i mål, og når jeg ikke engang husker hvilken kilometer jeg er på, konkluderer jeg med at nå er det bare å holde tempoet og komme seg til mål. Nå i etterkant husker jeg ikke hvem som stod hvor og var heiagjeng i dette området heller. Er det dette de kaller å møte veggen? Kanskje. Det er i hvert fall nå jeg må begynne å bruke hodet for å komme meg fremover. På brua ved sykehuset møter vi en ambulanse med blålys. Det er fint å se alle slitne løpere som spretter til siden for å la ambulanse passere. 10km-løperne har startet og tatt meg igjen. Det kryr av løpere som løper fort. De skal jo "bare" en runde og har masse energi i beina. Jeg har ikke energi i beina. Men til mål skal jeg. Men det er litt demotiverende å se alle som feier forbi. I den lange seige bakken må jeg bare gå hele veien. Det føles ikke greit, men beina vil liksom ikke løpe. Jeg får et klapp på skuldra av ei ukjent jente som har løpt litt foran og litt bak meg hele løpet. Det gjør godt og jeg kommer i gang igjen. Det gjør vondt overalt, og jeg begynner å få tanker om å bare legge meg ned.

Jeg har tenkt på at jeg kanskje skal gå for helmaraton neste år. Men nå begynner jeg å tenke at det kanskje holder med en ny halvmaraton for å forbedre tida. Jeg rister litt oppgitt på hodet av meg selv. Her har jeg lyst å legge meg ned fordi jeg har så vondt, men holder likevel på å planlegge neste års etappe. Først må denne fullføres. Men det er tydeligvis noe som gleder seg over dette likevel. Jeg kikker ned og ser tomlene mine som har rosa og glitterneglelakk. Og jeg kommer på hvorfor jeg lakkerte disse i dag tidlig. I serien "I hodet på tufte" som gikk på tv i vår ga Ingvild Måkestad Bovim tips hun brukte. Hun hadde gjerne en neglelakk som betydde noe. Hun brukte ofte gull for å minne seg på at gullet ikke var delt ut før mållinja var passert. Jeg har rosa fordi det er en glad farge (derfor genseren i dag også er knallrosa) og glitter fordi, ja jeg må glitre litt i løypa. Jeg smiler litt og løper på videre. Jeg prøver å mane fram sangene jeg hørte på før start. De som gir energi, og får fram Bruce Springsteen og linja "Baby, we were born to run". Jeg synger i hodet og prøver å holde farta videre. Mamma og pappa har flaske med cola-vann nede i Osloveien et sted. Den hjelper litt videre. Tårene presser på, kroppen vil ikke mer. Men jeg skal! På facebookveggen min fikk jeg i dag tidlig melding fra flere som kommenterte hvor imponert de var over pågangsmotet og viljestyrken min. At jeg klarer å hente pågangsmot der andre gir opp. Og disse kommentarene kommer nå opp i hodet. Og jeg tenker at jeg må prestere videre, jeg kan ikke gi opp. Jeg må stå for det disse vennene sier om meg. Jeg skal fullføre helt ut, jeg skal vise de som lo i vår! Jeg må bare gå litt først. Jenta fra brua dukker opp igjen og sier at vi har løpt så langt, og vi skal komme fram, dette skal vi klare. Jeg har ikke svar, men prøver å henge meg på. Men må gi tapt på ryggen hennes. Men i mål skal jeg. Det er tross alt mer enn 10 stk rundt omkring ved løypa som trosser regn for å se på at jeg løper forbi og heie litt. Jeg skylder de å faktisk fullføre helt inn. Ca 2,5 km før mål kommer 

Stig og tar meg igjen. Han har nesten fullført 10 km og stopper nesten opp for å gi meg hjelp. Men jeg har ikke samvittighet til at han skal ha mitt tempo inn. Jeg ber han fullføre sitt løp. Han har gitt meg litt påfyll likevel. 

Heiagjengen på Marinen:
Marthe R, Mathias, Wenche,
 Marthe W (foto) og Mette Kristine.

Han løper videre og sier han skal heie på meg ved målgang. Det gjør godt for samvittigheten. Han fortjener å få fullført sitt løp og få sin riktige tid når han først har stilt opp. Flere av 10km-løperne kommer med 

oppmuntrende ord når de passere meg, Ukjente (eller noen som vet hvem jeg er men som jeg ikke klarte å kjenne igjen) klapper meg på skuldra og heier på i det de passerer. Det gjør godt. Jeg jobber med Bruce Springsteen og motivasjonssetningene i hodet. Hold den stolte holdningen helt inn. Rett opp ryggen og brystkassa fram. Følg neglelakken. Jeg kommer inn på Marinen, hører heiagjengen min med toåringens stemme som bærer godt. "Heia Tante". Jeg må bare løpe videre. Jeg prøver å gi et smil når jeg passerer. Det er nok en smule krampaktig. 

Rundt svingen og litt oppe i bakken må jeg igjen gå noen meter. Men husker avtalen min med 3T-David. Når jeg kommer rundt hjørnet av kirkegården skal jeg starte spurten. Og jeg gir på. Litt mer oppover forbi Domkirka, og når jeg runder ned Munkegata så gir jeg på. Jeg registrerer noen kjent

e som heier, men jeg har bare ett punkt foran meg. MÅL! Jeg klarer det! Jeg øker farta og tenker jeg må bare gi alt! Lukker øyene for å spare krefter, synet er likevel tåkete. Jeg ser kun målporten. Jeg gir på litt til. Smerten enses ikke lenger. Det er bare føtter som beiner nedover. Må bare ikke tryne nå. Jeg ser streken komme, hiver meg fremover og passerer streken. Jeg klarte det! Jeg kom i mål! Jeg finner ett gjerde som ingen står ved og henger der og puster, tårene triller, jeg puster, jeg er i mål. Jeg er så glad, det gjør så vondt, men jeg klarte det. En merkelig følelse i en helt ferdig kropp. En fra Røde Kors kommer bort til meg og spør om det går bra. Jeg klarer etter hvert å svare "snart". Men du vet du har gitt alt når de kommer for å sjekke. Jeg hører etter hvert noen som roper. Og det er deler av en heiagjeng som står på motsatt side. Jeg sjangler over og støtter meg på gjerdet mens Aina holder armene rundt meg. Tårene renner og jeg er så sliten. Så utrolig sliten. Men jeg kom i MÅL! Jeg klarte det! JEG HAR FULLFØRT MITT ALLER FØRSTE HALVMARATON! Med 5 måneder effektiv og målbevisst trening. Jeg er så glad og stolt av meg selv. I DID IT! Så det så!

Medaljeutdeling.
Sliten men fornøyd.
Foto: Aina

Tiden? Det er ikke så kjempenøye lenger. Men  ble 2 timer 36 min og 54 sekunder. Det er litt lengre enn det jeg hadde ønsket. Men det er så nære at det kjennes godt ut likevel. Og det viktigste var å fullføre, og det gjorde jeg. Offisiell måling sier at jeg hadde en fart på over 14 Km/t (tilsvarer 4min/km) de 300 meterne i innspurten ned Munkegata. Det er jo ikke så verst etter 2 mil. Jeg gir alltid alt i spurten. Jeg kan ta imot medalje med stolthet og et bredt smil. (Og jeg smilte på alle bilder som jeg er bevist ble tatt av meg. )

Fornøyd etter målgang!
Stig og Torill. Foto: Jannike

TUSEN TAKK til alle som har støtta meg underveis i treninga og ikke minst under selve løpet. Mange trosset regnvær for å være der for meg, denne dagen og jeg er enormt takknemlig. Takk til alle som har sendt lykkeønskninger og gratulasjoner! Jeg er rørt til tårer.

Veien videre? Helmaraton? Ny halvmaraton? Følg med i neste innlegg…

TurboTorill :)