MidnattSol Marathon- Tromsø, 2018.

6000 løpere fra 74 nasjoner er påmeldt til de ulike distansene i MidnightSun Marathon. Klokka nærmer seg 22.30 og løperne til siste distanse står klare på startstreken, det er halvmaraton som gjelder, og midt iblandt de noen tusen står jeg. Det blåser og regner. Noen står hutrende i shorts og singlet, andre med jakke, lue og votter. Jeg gikk for en mellomting, buff og ullskjorte med den nylig kreerte lag-t-skjorta utenpå. Det skulle vise seg å være ett godt valg. Blaut blir vi garantert denne kvelden. Midnattsola så vi i går, den kan vi se langt etter i dag...

Klar til start,
støtteapparatet har trua! 

Startfeltet er stort og gir et rolig tempo ut i sentrumsgatene, selv om vi er mange tar det forholdsvis kort tid før det er greit med plass og fin mulighet til å kjøre sitt eget løp... Helmaraton har den samme siste del av løypa som halvmaraton, og det kommer kjapt maratonløpere inn blant halvmaratonerne. Det er en lang og fargerik orm som bukter seg fremover i gatene. Vi skal løpe ca 11 km rett frem før vi snur og løper samme vei tilbake. Veiene vi løper på er avstengt for biltrafikk, likevel kommer en bil imot, tutende og blinkende med lysene. Jeg skjønner ikke hvordan den skal ha klart å rote seg inn mellom alle løperne, men når den kommer nærmere ser jeg at det er den som "brøyter" vei for første helmaratonløper som har igjen få kilometer til mål. Løperen mottar applaus fra alle oss som løper i mot. Litt lenger fremme løper vi i denne retningen i veibanen, mens de som har snudd løper på gangveien. De løper litt mer spredt da, så det blir ingen flere utfordringer med å dele på plassen.

Løypa går ut fra sentrum og boligområdene og ut i mer åpent terreng. Det blir lenger mellom heiagjengene. Men mange hadde trosset været og stilt seg til i oppkjørselen med pledd, flagg og antagelig noe godt og varmt i koppen. Det kommer en kald vind fra sjøen, men jeg har heldigvis løpt meg såpass varm at ullskjorta holder mot vinden. Kastene som kommer derimot, trenger ikke bare gjennom ullskjorta men får hele meg ut av balanse. Merkestolpene ut mot veien holder på å bli snublesteiner, og slalommarkører. Det er hardt å løpe beint og rett fremover. Det gir seg innimellom, og jeg får til å nyte litt av utsikten. Det er flotte fjell med snø å se til, sjø og fine naust. Jeg ser for meg utsikten med sol og godt lys istedet for lavt skydekke som tar for det meste av fjellene.

En fargerik orm bukter seg langs veien. 

Plutselig hører jeg noen rope "Heia TurboTorill" bak meg. Er det noen jeg kjenner? Men to engasjerte maratonløpere heier det de kan. De har jo sett navnet på t-skjorta og nå overfører de masse energi. Det blir noen high-fives i det de passerer. Det har vært nærmere flatt hele veien, men nå heller det litt nedover. Det er godt å få litt mer fart på beina, selv om jeg innser at jeg må løpe bakkene opp igjen etterpå. Jeg nærmer meg flyplassen, men ingen fly å se. Biler er det desto flere av og de står i kø. Løypemannskap og politi gjør en god jobb med å sikre forholdene for oss løperne. Det er tydelig at vi har førsteprioritet. Takk! 

Det blåser friskt i natt. 

Etter 10 km ser jeg på tida. 1 time og 7 min. Det er kortere tid enn jeg løp Rekordmila på for to uker siden. Da var jeg helt utslitt, men nå er jeg klar for å løpe tilbake og litt til. Godt at dagsformen slår til i dag. Kanskje klarer jeg samme fart tilbake og setter ny halvmaratonrekord også. Jeg regner først ut at det er med god margin til gammel rekordtid jeg ligger ann til, før jeg kommer på at jeg kan jo ikke bare doble tiden jeg har nå, jeg må ha litt over en kilometer til. Men det er likevel mulig. I enden av en stikkvei løper vi Vi rundt en stolpe og en frivillig står der som rundingsbøye. Jeg gløtter på klokka igjen. 1.17. Med samme fart kan jeg få til ny rekord så vidt, men jeg hat kanskje kommet litt mer enn halvveis også. Jeg nærmer meg området der bakkene kommer. Fokuserer på alle motbakkeintervallene jeg har hatt i vinter og tenker at dette fikser jeg. Jeg løper på, og kommer et godt stykke før jeg innser at jeg har løpt opp bakkene uten å ha tenkt over det. De var visst ikke så ille som jeg fryktet på tur ned. Sender likevel en takk til MotbakkeRoger på 3T. Så kommer regnet tilbake. Det pisker sammen med vinden. Den er så sterk at jeg krummer meg i møte med den. Det føles som jeg løper på stedet. Og dråpene gjør vondt i det de treffer ansiktet. Jeg fisker buffen over ørene og rett under øynene. Det er så vidt jeg ser over kanten. Og sender en takk til Coopdama som gav meg sin, når jeg oppdaget jeg hadde glemt min på hotellet. Selv om det er lyst hele natta er det nå blitt skumt, når jeg kan trekke ned buffen igjen prøver jeg å smile oppmuntrende til de som kommer imot og ennå har et stykke igjen til vending. Men det er så skumt og mørkt og jeg har svette i øynene så jeg klarer ikke å skjelne ansiktsuttrykket til de jeg møter. Om de ser mitt forsøk på smil eller ikke er ikke godt å si. Men det hjelper å smile uansett. Og jeg kommer ihvertfall ikke sist dette løpet.

Fin natur, ikke fullt så fint vær...

Ved 15 km har jeg brukt 4 min ekstra på den siste 5 km sammenlignet med begge de to første. Jeg tenker at jeg skal øke på litt når det er 5 km igjen. 1 km lenger fremme kjenner jeg det er lite å øke med. Vinden tar mye krefter. Jeg er fasinert over hvor lite konkret jeg har fokusert på, og hvor fort de 16km forsvant. Vi begynner å nærme oss tettere bebyggelse og sentrum igjen. Det er godt at plakatene teller nedover. 4 km igjen. Jeg forsøker å gi på litt til, og fokuserer på hvor kort det er. Det tar lang tid før plakaten om 3 km dukker opp. Ved drikkestasjonen må jeg sikte meg inn på en kopp med energidrikke. Jeg skjelver på hånda og jobber hardt med å få tak rundt koppen og få i meg innholdet. Nå er det på tide å hente ut krefter fra kjelleren. En kar står på fortauet å heier det han er kar for. Ser ut til at han har drukket på seg litt energi for denne oppgaven tidligere på kvelden. Men liv lager han, og er enda mer ustø på beina enn meg. Det synes som en evighet før 2 kmplakaten kommer. Endelig kan jeg se den lille hvite firkanten i veikanten. Jeg går enda lenger ned i kjelleren og spar på enda litt mer krutt. Det er nå det gjelder å hente ut alt. Jeg løper og løper. Tørr ikke se på tida før det er 1 kilometer igjen. 2.27. Ønsket om under 2.30 er usannsynlig. Men under 2.35 må være mulig. Jeg løper og løper. Nå er det mer folk i gatene, og dette gir energi. Plutselig er det bare 300 m igjen og arrangøren står klar med fotokamera. Jeg smiler av glede og til ære for kameraet, og gir på den siste biten. 

Arrangørens foto 300 m før mål. 

Folk heier og jeg strekker armene i været. Jeg er i mål, jeg er ferdig med denne småmørke, regnvåte og vindfulle turen jeg har drømt om i to år. Tårene triller av glede over å være i mål, av sliten kropp og liten skuffelse over at tida ikke ble bedre. Speaker kommenterer at jeg var tydelig glad for å komme i mål, og tiden min er 2.34.11. 

Endelig i mål!

Det er ny rekord med drøyt minuttet. Ikke det helt store, men likevel. Det er gjort i sterk motvind, sidevind, vindkast og regn. Med gode forhold ville det nok ha blitt en bedre tid. Men det får bli en annen gang. Nå skal vel gjennomført løp nytes, rekord er rekord, og alt satses på helmaraton i september. Selv om det ikke frister akkurat i dag! I alle medier i forkant gikk løpere ut med tipset om å ikke fokusere på andre, løpe sitt eget og livs løp og nyte opplevelsen. Hva andre gjorde konsentrerte jeg meg lite om. Og si at det var mye nytelse er vel å ta i. Men jeg gjennomførte og var den beste utgaven av meg selv, akkurat i dag. Eller i natt ihvertfall, målgang var ca kl 01.00. 

TurboTorill :)

Medalje og varmefolie i mål! 

Sånn kunne det ha vært.
Bildet tatt dagen etter kl 00.15...Nesten ett døgn etter målgang.