Rekordmila

Det er igjen klart for Rekordmila. Den flate, 10 kilometer lange løpekonkurransen som så dagens lys i fjor. Da var jeg her som reporter og skrev en reportasje for bladet Kondis, samt støtteapparat for min gode venn, Stig som løp. I år har mine gode løpevenner Anne og Jim overtalt meg til å løpe med dem. Ikke at det var så vanskelig; "bli med du også da, du kan sitte på med oss". Og dagen etter var jeg påmeldt. Rekordmila er en del av noe som skal bli større, "Den Gode Mil", og i år kunne vi velge mellom å betale startkontigent, eller arbeide frivilig en dag på to utvalgte sykehjem. Dette er starten på noe stort og godt. 

Men akkurat i dag føltes det ikke som noe stort og godt for min egen del. Igjen står jeg på startstreken, ett nytt løp med startnummer venter om få strakser. Kjenner nervøsiteten i magen, og lurer igjen på hvorfor jeg gjør dette. Hvorfor betale penger for å løpe så raskt jeg kan på en gitt distanse? Jeg kan løpe samme sted og samme distanse på egenhånd, helt gratis. Men da vil jeg kanskje ikke prestere like bra. Men er det det som er viktig? Å alltid prestere så innmari bra? Jeg vet jo at jeg ikke kommer til å vinne. Jeg kommer langt bak i halen, noen må jo være der også, men. Kanskje er det eksamen som har gitt prestasjonsnervene en ekstra påkjenning, og kanskje er det ønsket mitt om alltid å prestere, helst litt bedre enn forventet, som gir nervene. Like fullt, jeg står her og skal for første gang delta i Rekordmila, første løp med nøyaktig 1 mil i konkurranse. Det må jo faktisk bli rekord! Selv om jeg har en viss peiling på hva jeg bruker på mila, klarer jeg å prestere litt bedre nå? Den første tiden av løpeprosjektet mitt satte jeg stadig nye rekorder, nå er det litt lenger mellom dem, naturlig nok. Men i dag skal det bli rekord. Og jeg skal kose meg på de lange flatene med utsikt utover fjorden. Må bare ikke havne i lavsonefella og nyte for mye. Tenker jeg før start. 

Rett ved start ligger det gamle naustet og bare venter på å bli tatt bilde av. 

Småpratende med andre løpere på startstreken i det startskuddet bokstavelig talt smeller i ørene. Vi er i gang. Jeg prøver å finne fokus, og bestemmer meg for å holde rundt 85% av makspuls i starten, må ikke løpe så raskt at melkesyra får sette seg, men heller ikke for sakte. Finne terskelen og holde den. Pulsen går litt opp og ned i starten, jeg fokuserer på å holde løpssteget lett, og nyte været og utsikten. Jeg innser raskt at jeg allerde er sist. Politibilen som er ute å passer på at alt går bra for seg med både trafikk og løpere ruller sakte bak meg. Jaja, jeg er ihvertfall passet på om noe skulle skje. Jeg finner smilet og håper det skal bli et ekte innenfra smil som gir ekstra boost om ikke lenge. 

Veien er svingete i perioder, og med en og annen "bakke",
men sjøen er fin, og jordene lyser grønt. 

Ved ca 3,5 km møter jeg teten som allerede er på tur tilbake. Nå skal vi se, tenker jeg. Hvor mange av de jeg møter smiler faktisk tilbake? Og fordelen med å være så langt bak er jo at jeg faktisk får se hvem som er i tet ikke langt før mål. (Den endra seg noe innen de kom i mål). Teten smiler ikke. De er langt inne i bobla si, og ut fra ansiktsuttrykkene å dømme så har de det vondt. Jeg prøver å smile bort vondheten. Men bak teten, kommer mosjonistene. Og her får jeg mange smil i retur, noen smiler allerede, mens andre smiler når de ser meg smile. Jeg må jo holde motet oppe her jeg kommer bakerst. Jeg heier på kjente og ukjente som ser ut til å trenge det. Noen kjente roper oppmuntrende ord, men også mange ukjente roper oppmuntrende på tvers av veien. "Stå på, dette klarer du", "det er ikke langt igjen til venidng nå", "drikkestasjon rett bak busslomma der borte". Og bakerst i feltet, rett før jeg når runding roper en mann over til meg "Så godt å se deg, når blir jeg ikke sist". Takk for den liksom, nei du blir ikke sist, takket være meg. Den tar jeg. Jeg roper oppmuntrende tilbake til ham, og prøver å fokusere på hans glede istedet for det faktum at jeg virkelig er sist. Holde fokus på pulsen og kilometrene, istedet for tida i dag. Finne tilbake til "fullføre er et mål". "Holde beina i gang og ikke gå, er et mål". Finne gleden ved bare å løpe, å vite at jeg er heldig som kan løpe ei mil. Og at jeg starta og kommer til å fullføre selv om jeg ikke hadde så lyst til det i dag tidlig. JEG ER HER, OG JEG LØPER!

Fokuser på vannet, bølgene, og fjellene langt der borte...

Ved drikkestasjonen ved vending står ivrige gutter å deler ut drikke. Jeg får ta så mye de vil sier de. Ja, takk, svarer jeg. Det kommer jo ingen bak så det går nok bra. Ikke lenge etter registrerer jeg en bil som kommer sakte kjørende bak meg. Det er Røde Kors og en av "vanngutta". De kjører forbi, venter på meg for å passere og kommer kjørende forbi igjen. Faller jeg om nå, blir jeg ihvertfall raskt ivaretatt. Rundt 7 km stopper de og kommer over med ei vannflaske. Ekstra service kan vi like. Det er jo ganske varmt, og jeg har løpt lenge så litt ekstra vann er godt. Løypevaktene er også supre på dette strekket. Det roper oppmuntrende om at jeg allerede har løpt lenger enn det de kan. De hadde ikke klart det jeg gjør. Jeg prøver å suge inn alle hyggelige kommentarer og håper beina går litt raskere av det. Løft blikket, og se fremover. Det er ikke den hvite streken i asfalten eller de blå skoene som er fokuset. Se på sjøen, bølgene og båtene. Jordene som gir oss korn, gamle naust som er fine fotomotiv, og plutselig er det bare 3 km igjen. Jeg prøver å øke farta litt i håp om at det er mer å hente. Det er det ikke. Jeg gjør ett nytt forsøk på å øke tempo på 8 km. Men kjenner at det er fortsatt lite å hente, men på 9 km skal jeg øke. Da er det jo bare 1 km igjen. Jeg øker litt, bare 700 meter igjen nå gjetter jeg. Det er mer folk langs løypa nå. Mer heiarop. Bare 500 meter til nå, jeg aner ikke, men prøver å motivere meg selv. Flere heiarop. Anne er ferdig med sitt løp, og kommer løpende i mot meg, og prøver å bidra siste metrene. Det hjelper. Jeg øker enda litt mer. Snubler litt i fartshumpa. Hører speaker annonsere at jeg på vei inn. Løypevakter sikrer at jeg kommer ned rett vei, det står folk langs begge sidene som roper meg inn i mål. Jeg har bestemt meg for å løpe med hendene over hodet som en seire for å ha fullført og et smil om munnen. Men jeg tror det ble bare på innsida. Jeg gir på de siste metrene inn. Vet ikke helt om jeg er i mål før jeg når bordet med drikke og banan. Da legger jeg meg ned og bare puster.

Båten i fjæra som venter på ny tur, og mål langt der fremme. 

Tårene triller. Jeg fullførte! Løpeviljen vant over all annen vilje og kroppen med. Beina har ingen fri vilje bruker MotbakkRoger å si på intervalløktene, de gjør det de får beskjed om. I dag gjorde de det, om enn litt sakte, så løp de. Anne spurte etter løpet om hvor mange kilometer jeg løp på vilje i dag. Det var alle 10. Men den viljen viser at det er mulig. Også på en dårlig dag. Jeg ønska å komme i mål på rundt timen. Det ble 11 minutter over. Men igjen, jeg har jo aldri løpt konkurranse på 1 mil i seg selv, så dette må telles som rekord! Jeg satser på en bedre dag (strengt tatt kveld), om 2 uker da det er halvmaraton i Midnattsol i Tromsø som skal løpes. Fokuset er nok noe mer skjerpet da, enn i dag. Ved premieutdelingen etterpå kommer den lille medaljeutdelergutten bort til meg, han kjenner Anne og Jim, men han har med en medalje til meg. Det så vel ut som om jeg trengte den. Alle sisteplasser burde fått premie, som takk for at noen er sist, at bredden møter opp og motivasjon til å jobbe fremover og bli med også neste gang. 

Det ble en medalje, og det ble en rekord! (På Anne og Jim og). 

Det er mye tårer og sliten kropp i dag, men allerde i bilen hjem, mens tårene tørkes for n'te gang, tenker jeg at dette kan ikke bli stående. Jeg må ha ny 1milstur. Jeg må forbedre dette! Rekordmila! - I'll be back, og jeg skal komme inn på under timen. Om ikke neste år, så en dag! For så mye god stemning, heiarop helt til siste løper, oppbacking fra andre løpere, og en stor velkomst i mål, skal en lete lenge etter. Lykke til videre Rekordmila. En dag vokser den seg større og inn i pakken av flere gode arrangementer. Det er "Den gode mil" med rette. 

TurboTorill :)