Halvmaraton på lavsonetrening

Å løpe i sone 1 og 2 på trening, når en skal løpe lange konkurranser skal være lurt. Det høres helt merkelig ut, å skulle sulle rundt i fart lavere enn om jeg skulle ha gått. Det er ihvertfall farta jeg har pr nå når jeg er inne riktig del for lavsonetrening. Men jeg spekulerte veldig på dette i fjor vår også og tok ny rekord på både 5 og 8 km i Tordenskioldløpet og 3-vannsløpet. Så kanskje har det noe for seg. Det er hvertfall en effektiv måte å samle kilometer på. Lettere å løpe 21 km rolig enn raskt. Logisk nok. Selv om så lange treningsturer gir slitne og ømme bein der og. Det blir litt monotont og ensformig til beina. 

Men altså: hvorfor løpe langt i pratetempo, kan det hjelpe en som har planer om å løpe maraton? Det hjelper for å bli god på maratonløping, og det hjelper generelt for å forbrenne fett, og få økt øksygentransporten ut til cellene. Muskelcellene trenger oksygen og energi for å fungere. Med flere og bedre fungerende kapillærårer (de aller minste blodårene våre), kan kroppen transportere mer oksygen og energi ut til de arbeidende cellene. Ved lange løp holder ikke kroppens karbohydratlagre, så det å lære kroppen å forbrenne fett, og da mest mulig fett. Det er nettopp det kroppen lærer ved lavsonetrening. Hvis du vil lese mer om akkurat det, kan  https://www.loplabbet.no/intensitetssoner være en grei link å starte med (må alltid henvise til kilde... fortsatt litt inne i eksamensbobla...).

Løpe over Marinen en vakker solskinnsdag
med utsikt mot Festningen.

Men det er sånn trening jeg har drevet en del i det siste, sammen med intervalltrening for å få fart i beina. Forrige søndag ble det et gledelig gjensyn med halvmaratonrundene fra både 2016 og 2017. Tilsammen 21, 21 km. Også denne gangen med god støtte og pratetempoholder Marthe på sykkel. I strålende maisol (som de som ikke har skrevet eksamen de siste ukene har kunnet nyte masser av her i Trondheim), gjorde vi en rolig halvmaratontest i år. På denne tiden i 2016 hadde jeg nådd 10 km for første gang, og i 2017 hadde oppladningen også begynt å passere 10 km. Men nå er jeg allerede på 21 km. Det har vært en hard vinter, men den treninga som er gjort har gitt noen resultater likevel.

Fartsholder, motivator, drikkelanger,
fotograf, støtteapparat, pratemaker, søster osv -
Marthe er klar for ny tur. 

Halvmaratonrunden gikk lett for seg denne gangen. Alle vonde følelser med vanskelige bakker, eviglange strekninger, og støle bein var borte. Eller i alle fall godt glemt og gjemt. Nå var det bare kos, og småprating. Kanskje det er det jeg skal satse på, bare løp i pratetempo. Det er jo så mye hyggeligere enn å springe raskt og skynde seg gjennom. Nå var det tid til å se på utsikten, og faktisk studere svingbroas finurligheter når en båt bestemte seg for at den skulle ut av kanalen, og vi som ville over den måtte vente... 

Hvor blir det av den båten
som må ut av kanalen,
 som gjør at broa må svinges ut,
og jeg må stå å vente?

Allerede tirsdagen etter tok jeg en ny langtur på rundt 18 km. På to turer på tre dager har jeg nesten nådd helmaraton i kilometer. Dette begynner å ligne noe! Rolig tempo, lav sone, men like fullt 39 lange kilometer. Dette kan jeg like. Neste steg vil være å få enda litt mer tempo på turene, og vite at jeg kan holde 42 km på samme tur. Eller det er noen steg frem dit da, men det er nå engang dit jeg skal 1.september. 

Utløpet av Nidelva, med brannvesenets båter til kai.
Maratonløypa har mange spennende og fine utsikter. 

Men før helmaraton i september, skal halvmaraton løpes om ca to uker uker under Midnattsolen i Tromsø. Men aller først, på søndag skal Rekordmila utenfor Trondheim testes. Kanskje blir det ny rekord, og jeg igjen kan tro på at lavsoneløping fungerer. 

Når man er ferdig med økta, og den har vært supergod,
men er likevel så sliten at det er nesten umulig å hoppe. 

(Alle foto: Marthe Wiggen)

TurboTorill :)