Himmelen er blå, slik blå som den er bare på gode sommerdager. Rett opp er den dyp blå, som går over i andre lysere blåtoner utover til lys turkis mot de hvite og blågrå skyene som lager et tydelig skille mot havet helt der ute i horisonten. Der skyene møter havet er vannet mørkeblått. Men ulike strømninger gir ulike blågrønnne felter innover mot land. Noen steder er det nesten helt grønt. Inne ved land slår bølgene seg skumhvite mot de svarte lavasteinene. Steinene er virkelig helt svarte, og skummet lyser hvitt i mot dem. Innover land går steinene over i ulike mørkegrå nyanser. Før de møter den lyse stranda. Sanda virker hvit mot steinene, ikke like hvit som bølgeskummet, men likevel lys og blond sandstrand. Sanda er hvit av alle skjell og koraller som er skylt i land og delt i småbiter av smådyr som lever av det. Sanda er ennå ikke brennvarm. Men sola som stadig titter mer og mer frem fra skyene vil varme den i løpet av dagen. Rundt på stranda ligger sjøløvene og slapper av på vei til eller fra vannet og skyggen under trærne. Ser ut som om de trenger en pause på veien, selv om den ikke er lang, for oss. De ruller seg rundt i sanda, som sikkert gir en avkjølende følelse og en beskyttelse mot den sterke sola som er her rett under ekvator. Plutselig lager de lyden sin som minner om et rop om hjelp og noen som kaster opp samtidig. Den bryter den rolige, stillheten fra bølgene som slår mot land. En avslappende lyd som beroliger hjernens nervesenter.
Ute på sjøen ligger en stor blå båt med store rustrøde flekker. Dekket er stort og flatt og med kran tyder det på noe lastebåt av noe slag. Rundt ligger noen mindre cruicebåter som har sendt sine gjester på dagstur innover øya. Sammen med småbåter klar til å ta opplevelsestørste turister ut på snorkling, dykking og andre småsteder for fugletitting.
Her på denne stranda får jeg nok en gang lov å ligge i fred og nyte dette paradisiske synet. Jeg må noen ganger minne meg på at dette virkelig er noe spesielt, for her på Galapagos står opplevelser og inntrykk i kø, og hjernens kapasitet til å ta inn alt er begrenset. En må stoppe opp og trekke pusten noen ganger og virkelig trykke lagreknappen bevisst.
 |
| Playa Mann |
 |
| Sjøløve i solnedgang... |
I går var det ny snorklingtur sammen med fugletitting til en liten klippe helt nord på San Cristobal, Punta Pitt. Båttur rundt halve øya før vi nådde denne fliken av paradiset. Ett annet enn det som er beskrevet over. Her i vika ligger båter med turister som utforsker dette stedet. Vannet er det samme, men sanda er gullfarget og ser ut som gull og diamanter. Sanda er finslipt som mel. Her klatrer vi opp mellom steiner og det er varmt. Det føles som om jorda utstråler sin egen varme. Noe som ikke er helt usannsynlig på Galapagos, med aktive vulkaner. Men ikke her. På toppen blåser det en liten bris og vi ser de mange fuglene vi er kommet for å se. Tre ulike boobies. De med røde føtter, de med blå føtter og den siste sorten. De sitter og ser på deg og du får komme så nært å ta bilde. 2 meters avstand er regelen her. Og det føles som ingenting. Frigate birds flyr over oss og det knipses vilt. Flotte, annerledes fugler.
 |
| Stranda ved Punta Pitt |
 |
| Bluefooted boobie |
Når vi snorkler senere på dagen ser vi igjen mange fisker. Svarte med gule halefinner, svarte med gule striper, glassaktige, og bare så mange farger. Det er virkelig som å svømme rundt i et akvarium. Også her er det sjøløver. Og de vil gjerne sjekke ut den nye arten som svømmer rundt. Sjøløvene kommer så nære at det er nesten litt skummelt. Men også utrolig spennende! Å svømme med sjøløver.... Jeg ser for meg at sjøløvene rapporterer til de andre sjøløvene om disse rare menneskene som svømmer med briller og tuber i munnen på "Onkel Reisende Mac"-vis. De må ha så mange artige ting å fortelle hverandre.
Og ikke minst; ingen panikk i vannet denne gangen. Roligere vann og nærmere stranda gir trygghet. Og mulighet til å nyte mer denne gangen. Og under vann er det virkelig en fantastisk verden. Men fortsatt brukes det masse energi for å beholde roen, og adrenalinet pumper. Så etter en snorklingtur er jeg rimelig sliten. Men det går fremover. Og hvilken herlig følelse mestring er!
TurboTorill :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar