Oppladning til Tordenskioldløpet

En oppstartsperiode ute starter rolig. Lange rolige økter for å få kroppen i gang igjen til utendørs løping og opparbeide utholdenhet for lange løp. For så å øke tempo etterhvert når kroppen takler tidsperioden. Litt vanskelig å holde igjen for å ligge i riktig pulssone, det er så fristende å dra på. Få opp tempo og bare boble ivei. Ihvertfall når det snør store snøfiller og vinden pisker i ansiktet (og det er slutten på april og liksom vår!). Da vil du bare raskest mulig hjem igjen.

Treningsopplegget for mai er styrkeøkter, innendørs intervaller på møllle og lange rolige uteøkter på en time og mer rundt 70% av makspuls, og ta Tordenskioldløpet på 5 km og 3-vannsløpet på 8 km som en del av opptreninga til halvmarathon.

Men med sola som kom og Tordenskioldløpet som nærmet seg med stormskritt, måtte jeg bare prøvekjøre formen. Hvor fort kan jeg dra på og likevel holde hele veien, uten å gå på en smell? Jeg må bare prøve engang før løpet. For selv om løpet skal være en del av treninga så er det fortsatt en konkurranse. Så torsdag kveld, ei lita uke før løpet måtte jeg bare ut på en 5km. Arbeidsdagen hadde startet kl 07.00 og etter 6 timer (under opplæring på nytt arbeidssted) var første del ferdig. En par timer pause før nye 3 timer butikkjobbing, før borettslagsmøte. Det var en lang dag før jeg endelig kom meg ut, halv ni på kvelden. Sliten i hodet av butikkstøy, masse nytt som følger med ny jobb, og øyne som var så slitne at de nesten gikk i kryss. Synet var litt tåkete i det jeg startet og jeg lurte på hva i all verden jeg tenkte på da jeg dro ut. Normale folk legger seg på sofaen etter en slik dag. Men sola skinte fortsatt, og sta som jeg er, så kjørte jeg på.

 

Målet var å holde 80-85% av maks, passe hardt uten å dra på for mye og la det bli for tøft. Ved 2,5km og runding hadde jeg brukt 17min og ca 10sek. Noe som lignet en god tid ut fra fjorårets uformelle fartsrekorder. Og med tanken på at nye rekordmuligheter var mulig ble det værre å holde seg innafor pulssonen. Men så traff jeg punktet der det er godt å løpe. Der du bare kan løpe inn i evigheten. Synet var bedre, hodet lufta og jeg følte meg mer opplagt enn før jeg starta. Men klokka gikk fort, beina holdt godt driv og siste flata så toucha pulsen 86%, antagelig på ren ivrighet. Jeg trakk pusten og roa ned litt, målet mitt om å holde pulssonen var viktigere enn slutttida (sa jeg ikke det noen ganger i fjor også?). I det 5 km nås, tikker klokka inn på 34.25. Ganske nøyaktig samme tempo som første halvdel. Og en kmtid på under 7min! Det var jo det jeg jobba i mot i fjor. Og nå klarer jeg det i første kjappe treningstur!! Og så raskt har jeg aldri løpt en 5km på. Dette lover godt!

Så er spørsmålet? Har jeg brukt opp overskuddet nå i kveld, eller klarer jeg enda litt raskere på tirsdag under Tordenskioldløpet? Den som følger med får se... :)

TurboTorill