En møkkatur.

Farlig grønn... (lommeselfie)

"Rosablogger" er et begrep i bloggverdenen. Om min passer inn i definisjonen "relativ ung jente som forteller om sin hverdag, mote, sminke og hvor kjedelig skole er" kan vel diskuteres. I dag er ihvertfall ikke min dag rosa, mer gjørmete og farlig grønn. 

Det har regnet i hele dag, jevnt silregn som knapt vises når du ser ut, men etter en liten tur ute er du allerde dryppende våt. Likevel, etter noen morgentimer på sofaen, catching up på diverse tvprogrammer lagret på dekoderen fra de siste ukene, trengte jeg en tur ut. Det kan da ikke være så ille, og løping i regnet er jo bare koselig og forfriskende. Tenkte jeg i det jeg la ut... 

Planen var å løpe i kombinasjon med kjapp gange i oppoverbakkene fra Baklidammen til Geitfjellet og ned igen. En tur som skulle ta en times tid og være i underkant av 7km. Lett. Men det er vel et hint for turen når jeg allerde tidlig tar feil vei. Må snu og komme på rett sti. Passerer Lavollen, møter en kollega på tur hjem, selv om jeg er småblaut er jeg fortsatt ved godt mot. Kledd i løpesko, løpetights og lett jakke, heldigvis ull under, men føler meg litt malplassert blant de andre på tur i fullt regntøy og støvler. En og annen annen løper møter jeg også. Kommer over på stien som går oppover til fjellet. Men når det regner, så blir bakken våt, og når snøen nettopp har gått blir det lett gjørme. Så på tur oppover var det mer gjørme og bekk enn sti. På de værste stedene prøvde jeg, som mange andre før meg, å gå rundt. Men da befant jeg meg plutselig i søkkvåte myrer. Kaldt vann som siver inn mellom tærne. Fortsetter oppover. Og omsider når jeg toppen. Der er jeg alene, merkelig nok. Det er kaldt, vindfullt og vått. Utsikten er bare lave grå skyer, ser noen artige formasjoner, men det er ikke tid for å stå å fundere på skylagene. Nå skal jeg bare kjapt ned og hjem. 

Topptur, før det ble bærtur. 416 moh.

Den siste biten opp til toppen er glatte berg, og vanskelig nok å komme opp/ned på godværsdager og tørt føre. Jeg så en liten sti gå ut rett før den siste kneika og tenker at den går sikkert rundt den lille knausen, så jeg prøver meg på den på tur ned. Bak haugen møter jeg en liten famile som prøver å oppmuntre barnehagebarnet til å fortsette, "de utforsker jo bare skogen". Barnet begynner å gråte i det jeg kommer bak dem. Og moren spørr om hva det er og om " har dama en farlig grønn jakke på seg". "Farlig grønn?" - tenker jeg. Ja, den er litt signalfarget, men farlig? Hva er det for noe å si til et barn? Jeg passerer dem og finner kjapt ut at stien gikk ikke helt der jeg trodde, og jeg må utforske skogen litt jeg også. Over trestammer, under dryppende grener, rundt trær og så videre. Det tar litt tid før jeg finner noen sti igjen. Og tror jeg er inne på riktig sti. Jeg kjenner meg ikke helt igjen, men tenker bare at det er lenge siden jeg var her og går på. For løpe er håpløst her. Bare småstrekker mellom de værste gjørmehullene, og de mange røttene er det mulig å løpe noen få steg. Tråkker skjeivt og kjenner det i ankler og knær at dette var ikke rett skovalg og rett tur i dag. Stien deler seg og jeg tenker at jeg tok den "lette" stien som ender like nedenfor den jeg tok på tur opp. Den er kanskje mer løpbar. Det er glatt og gjørmete og plutselig ligger jeg på bakken. Buksa har fått hull, har gjørme nedover leggen og på jakkeermene. Lette smerter i beina og skuldrene, men satser på at det bare er "sjokket" over uvant begelse.

Og buksa ble ødelagt

 "At buksa var nyvaska, vet jeg jo selv, 

men snubler´n i veikanten detter´n jo lell, 

og havner´n i søla og farten er brå. 

er´n nødt til å lande med buksa på. 

Sånn måtte det gå, det må du da forstå, 

og ingen vil vel ramle hvis de ikke må. 

Og buksa var ren og nesten like pen 

før jeg hadde plumpa neri grøfta me´n."

(Kveldssang for Laffen, Alf Prøysen)

Men nå begynner jeg å bli lei. Jeg er gjennomvåt, og det skulle da ikke være så langt ned til veien. Jeg ser et skilt med "Våttakammen".  Det skal liksom være utsikt herfra, men eneste jeg ser er skog og skyer. Kanskje på en finværsdag. Men den ligger jo ikke på stien jeg skal ta? Jeg kommer omsider ned på veien. Det er bare det at den er ikke asfaltert. Denne veien er grusvei og det skulle den ikke være. Jeg plukker opp telefonen og Endomondokartet. Jeg er ikke i nærheten av der jeg skal være. Men jeg satser på den ene, mest logiske, retningen og begynner å løpe, for det er faktisk mulig her. Jeg når snart etter en gammel mann som labber sakte oppover med en paraply. Paraplyen er ødelagt på den ene siden og alt vannet renner fra paraplyen og ned på jakka hans. Han er tydelig søkkvåt på den ene siden. Stakkar mann, forvirra ser han ut og. Så jeg må bare høre med han at alt er bra. Han kunne jo ha gått seg vill fra noe(n). Men han hevder alt er bra, så jeg løper litt videre. Lenger borte på veien møter jeg et hyggelig par med hund. Jeg må bare forsikre meg at jeg er på rett vei. Så jeg spørr om raskeste vei til Baklidammen. De smiler forsiktig og sier" det er et stykke dit da", jo jeg har jo skjønt det. De gir et par alternative veier, men sier om den ene at det er litt bløtt der da. Mannen ser så på meg, ned og opp, kremter "men den er kanskje ikke blautere enn du allerede er". Jeg smiler oppgitt og ler.. Takker for tipsene og løper videre. Men kroppen er stiv og vil ikke mer. Sulten, tørst, blaut og kald. Håper bare noen skal komme å plukke meg opp og bære meg hjem, så jeg slipper å løpe mer. Som om det skulle skje, nei, her er det bare mine egne bein og stahet som bærer meg, for viljen er sur, og angrer på den lette frokosten.

Jeg kommer opp mot Teisendammen og golfbanen. Skiltet om at en må løpe rundt banen for sin egen sikkerhet. Til min overraskelse oppdager jeg en del aktivitet ute på banen, og tenker at jeg orker ikke en ball i hodet nå. Så jeg løper rundt. Nå er det ikke så nøye med å hoppe over gjørmehull og søledammer. Jeg vil bare hjem. Og når jeg kommer ut av skogen og ser demningen på dammen, kjenner jeg lettelsen. Bare over demningen så er jeg framme. Den demningen har aldri vært så lang noen gang, og det er så vidt jeg orker å løpe over hele. På andre siden møter jeg en gjeng løpere, deriblant søskenbarnet mitt, viser seg at det er landslaget i skiorientering som også skal opp på Geitfjellet, jeg ønsker dem lykke til, og håper de får en bedre tur enn meg. 

Sånn skulle turen være...
(lånt bilde av ærfaren Geitfjeller)

... men sånn ble min tur...

Det er ikke alle turer som har sol og perfekt temperatur. Det er ikke alle løpeturer i regnet som er forfriskende, og det er ikke alle turer som gir "Runners High" og lykkefølelse. Noen turer er bare møkkaturer. Men en må vel ha de også, for variasjonens del. Og en må dele de også, det er noen baksider med medaljen og maratonmål. Men forhåpentligvis er de verd strevet når en passerer målstreken. 

Prøver ett tappert smil fremme ved bilen.

En møkkatur - for variasjonens skyld. 

TurboTorill :)

Ps: Endomondoappen sier at turen bare ble 10km, men jeg brukte 2 timer noe som føltes som en evighet og noe som aldri tok slutt. Og frøs så jeg skalv. Og det er forresten 100 dager igjen til Trondheim Maraton.