Nesten to måneder har gått siden forrige blogginnlegg. Og det føles som om det er nesten like lenge siden forrige løpetur også. Ikke fullt så ille er det, men mai/ juni ble mye jobbing og i midten av juni presterte jeg kunststykket å brekke tåa under middagslaging. Burde jo ikke være lov, men ildfastforma bestemte. Så da ble det lite løping en stund, også kom ferien. Om det er noe som kan ligne på rett tid å få en "skade" må det være rett før ferien. Da det gjerne blir lite trening likevel. Og skaden kan få tid til å leges. Men særlig lurt og praktisk er det jo ikke, jeg som var så fornøyd med å ha holdt meg skadefri.
 |
| Langt der fremme og nede ligger Gardasjøen. |
TurboTorill tok turen til Italia på ferie, med hele storfamilien og feriehus og full pakke. Sol, bade og kos. Lange løpeturer i sol langs Gardasjøen. Men helt sånn ble det ikke. Med den brukne tåa måtte det mere hvile til, og det var jo riktig så greit å hvile foten ved bassenget og bare nyte utsikten utover Gardasjøen. Helt i ro ble ferien likevel ikke, en må jo utforske både Venezia og Milano, når man er på de trakter, så det ble nok skritt likevel. Og når pappa utfordrer til å rusle de 800 metrene ned til sentrum for så å løpe opp til feriehuset kunne jeg jo ikke si nei. Midt på dagen, i stekende sol og bare oppoverbakke. Nåja, motbakkeløper har jeg aldri vært, og blir nok heller ikke. Godt jobba til pappa som tok en ny runde etterpå, mens jeg lot tåa hvile til neste dags byvandring. Og skulle gjerne tatt turen flere ganger, for god trening det er den nok. Men turen var fin til å utforske den nye pulsklokka.
 |
| Oppover, oppover og oppover til huset langt der oppe. |
 |
| Rusler ned langs flotte blomster, i godt vær. |
 |
| Treningsvidunderet - alt blir bedre med riktig utstyr.. :) |
Rett før ferien gikk jeg endelig til innkjøp av ny pulsklokke. Noe jeg har snakket om et halvårstid. Men nå fikk jeg noen konkrete tips, kom over noen artikler og tester og vips var alt lagt til rette. God pris fikk jeg også. Så vidunderet, en Polar M430, hvit sådan ble innkjøpt. Uten pulsbelte, bare håndleddsavlesing. Godt å slippe beltet som gnager, og vesentlige flere funskjoner enn den forrige jeg hadde har den også. Den gamle begynte da og bli rimelig sliten også, med pulsmålinger i hytt og gevær som ikke liknet noe. Så nå er det puls, tid jeg har løpt, hva klokka er, fart i både min/km og km/t, gps som logges mot telefonen slik at jeg kan finne ut hvor jeg har vært gjennom Polars app. Analyser og oppsummering i stor stil. Hvilken herlig teknologisk verden, når den er innlært vel og merke, ikke underveis i læringsprosessen, den delen kan helst hoppes over. Ihvertfall ikke lete og forske selv, noen kan bare vise meg alt med engang. Men når funksjonene er funnet og ting synkroniserer med hverandre, hvilken vidunderlig verden.
Vel hjemme står treningsplanen fra 3T-David klar, med bøttevis av intervaller, og timer med langkjøring i ulikt tempo i kø. Her skal det bygges kapasitet frem mot Halvmaraton. Men tåler foten dette? Orker jeg enda en tur ut i regnet? Og når sola endelig skinner og gir et lite glimt skal jeg da løpe istedet for bare å nyte? Er det vondt i tåa eller tror jeg bare det fordi jeg er sliten og trenger noe å skylde på? Hvor ble motvasjonen av? Jeg leser artikler og reportasjer om løping, i håp om å finne den der. Kommer over en reportasje om en småbarnsmor som tar med barnet i joggevogna og tar rolige turer på bare 6-7 min/km. Det er liksom det som er målet mitt i år, å komme ned mot 6tallet. Og her tar hun de lette rolige turene i mitt topptempo? Tja, det hjalp ikke så mye på motivasjonen det. Men nå skal jeg ikke bry meg så mye om andre, jeg må ta mitt løp i mitt tempo. Også var det det å komme i gang etter pausen. Det sies at etter en skade eller annen treningsavbrekk er det kjappere å komme tilbake til der en har vært før, enn dit en aldri har vært. Logisk nok. Musklene har hukommelse og etter skader og ferier skal det gå forholdsvis raskt å komme dit jeg var før skaden, inkludert ferien. Men samtidig begir jeg meg hele tiden ut på veien der jeg ikke har vært før. Den har ikke mye hukommelse på lange løpeturer. Kroppen husker så godt hvordan det var å være sliten og spesielt hodet husker følelsen av å ikke lykkes, å ikke klare mer. Den har ikke løpt over ei mil så mange ganger før. Den har jo ikke løpt så mye før heller, bortsett fra 5 måneder i fjor. Og nå må jeg overbevise både hodet og kroppen om at de er ikke så sliten som de tror. De har mer å gå på, det er mellom ørenen det sitter. Så hodet må lete etter motivasjon, for å ovebevise seg selv om at det ikke er så slitent og at det vil fortsette litt til. Og det har ikke vondt i foten. Så når hodet blir slitent av å motivere det slitne hodet om at det ikke er så slitent som hodet tror, og hodet må motivere hodet til å motivere hodet til å løpe litt til... En kan jo bli smågal av mindre.
 |
| Blir liggende til Trondheim Maraton er over... |
Med bare 1,5 måned igjen til Trondheim Maraton og 21km, en fot som ikke er helt bra, en kondisjon i fritt fall må jeg innrømme at jeg er litt nervøs og en smule stressa. Hvor langt kan jeg presse foten? Er det lurt å bare ta det litt roligere nå for å få den helt bra? Men rekker jeg da maratonformen? Kommer jeg rundt i år også? Hvem vet. Det er i slike tilfeller jeg virkelig savner å være en del av et lag, å ha et støtteapparat, utover venner og familien som heier og kommer med oppmuntrende tilbakemeldinger. Med noen som har kunnskap og kan stå ved siden av på intervallene, styrkeapparatene og være med på lange turer. Som kan motivere og rettlede underveis. Kanskje dukker det opp en slik mulighet, maratoneventyret er ikke over. Cuba venter i november med nye 21km, før Tromsø og Trondheim stiller med 42 km hver i 2018. Og som Klovner i Kamp synger i Det er langt å gå - "Hvordan gå på beina til Nepal? Ett skritt av gangen/ det kanke gå galt, bare man har trua på at det går bra". Og med det må jeg ta ett steg i gangen, halvmaratonene er steg på veien mot de hele. Selv om jeg vil ha bedre tid i år enn ifjor, ble nå engang oppkjøringa slik den ble, og tåa tar den tida den tar. Men ved å ta ett skritt i gangen, og ha troa på at jeg kommer fram, så kommer jeg fram. Om det så tar litt lenger tid enn jeg egentlig håpet. Maratonform kommer visstnok ikke av bare en sesongs trening. Og vil du bli en mer aktiv del av teamet mitt, ta kontakt da. Det er oppgaver til alle som vil. :) Fra heiagjeng til saftblander, fra motivator og hare til coach og lege.
Må ta ett nytt testløp av 10km runden på Trondheim Maraton også, ny løype og sjekke formen... Følg med, følg med.
Turbo Torill :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar