Konkurransetid: Tordenskiold og 3 vannsløpet

Klar for Tordenskiold og 5 km.

Det er vår og løpene kommer tett. I år som i fjor står 3 vannsløpet på programmet, men i år utvider jeg også med ærverdige Tordenskioldløpet. Begge som en naturlig del av treninga og oppkjøring til Trondheim Maraton, ikke noen egen formtopp inn mot disse løpene. Selv har jeg lagt inn litt lengder og ruter som passer inn med lengdene og traseene som løpene går i, bare sånn for å finne fokus og disponering av løpet. Få hodet på konkurransemodus. Siden Tordenskioldløpet er nytt av året og kommer først tok jeg 5 kmdistansen her. Jeg har ingen løp med 5 km fra før, men har jo noen 5 kilometre å sammenligne med fra i fjor, både i seg selv og som deler av 10, 15 og 20 km. Og her var tiden over 35 min på alle, nærmere 37 og 38 min. Så når treningsturen på 5 km rett før Tordenskiold gikk inn på 34,5 min, uten å løpe maks så det lovende ut for selve løpet (se eget blogginnlegg; "Oppladning til Tordenskiold"). 

Rekord! 5 km!

Løpsdagen for Tordenskiold kom med snøbyger og knapt plussgrader på morgenen. Innen løpsstart titta sola frem og varmet opp til hele 5 varmegrader. Men sol, oppholds og vindstille må jo være nok for en trønder. Og flere stilte til start i singlet/t-skjorte og shorts. Og kanskje gav det dem en ekstra grunn til å løpe fort. Jeg hadde mitt tidsmål som motivasjon nok og kledde meg med litt mer. Fortsatt er det den magiske 7min pr km som jeg hele tiden ønsker å komme under. På 5 km gir det en «makstid» på 35 min. Løpet starter på Lade Idrettsanlegg og i stor flokk løper vi ut mot Lade Alle, det går lett å løpe og det blir raskt spredning i feltet, selv om det hele tiden er folk rundt meg. Jeg prøver å holde fokus på meg selv og ikke bli med på andres tempo. Etter 2 km er jeg på 12.30 og altså 1.30 foran «skjema». Og nyter ett øyeblikk alle løperne ned mot fjorden. Trondheim er vakkert. På både 3 og 4 km ligger jeg rundt 7min på kilometeren og det er de to første som gjør at jeg ligger foran skjema. Men jeg skjønner nå at dette skal gå bra, og den siste kilometeren gir jeg på litt mer. Det er flatt og lett å løpe og jeg kommer inn til 32.07! Nesten 3 min foran skjema, og 2 min foran treningsturen min uka før. Siste kilometeren hadde jeg en fart på 5,5 min! Også treningskamerat Stig hadde gjort et godt løp, tross hustrige varmegrader og litt mer spontan påmelding. Vil du vite mer om Tordenskioldløpet kan du lese artikkelen jeg skrev for kondis.no: http://www.kondis.no/tordenskioldloepet-i-kaldt-maivaer.5997449-127676.html

Ei ukes tid etter Tordenskioldløpet kom det årlige 3 vannsløpet, vårutgaven. 18.mai med noen flere varmegrader enn under Tordenskiold, var det god stemning for nytt rekordforsøk. Treningskamerat Stig hadde tilslutt bestemt seg for å bli med også på dette løpet, og var også med i høstutgaven, så nå hadde vi begge en konkret tid å slå. En time før løpet ligger jeg på treningsmatta på gulvet hjemme, tøyer litt såre og ømme muskler etter lange arbeidsdager med mye gåing og ståing, og 17,mai i bunadssko,  og har egentlig mest lyst å bare lukke øynene å sove. Men finner litt motivasjon i en krok og kommer meg avgårde. Vårutgaven i fjor var første gang jeg løp 8km noen sinne, og kom inn til underkant av 59min. Da var målet under 1 time. I høstutgaven, en smule bedre form to uker etter halvmaraton forbedret jeg den tiden med over 4 minutter til 54,32 min. Jeg tenkte før start at det kunne bli tøft å slå den tiden. Jeg var jo i mitt livs beste form da, og føler ikke at jeg er der nå. og med 7 min på kilometeren som igjen den magiske grensa ville minstemålet være under 56 min, selv om jeg egentlig ønsket å slå fjorårets  54.32.

Jeg kjenner under oppvarminga at det er tungt. Det gjør vondt å puste, som om lufta er altfor kald til lungene (men det er jo faktisk 15 grader, om enn ikke sommervarme). Starten går og jeg havner i ett felt med et helt håndballag, som skal løpe sammen hele veien. Det er vanskelig å komme forbi, og de løper igjen litt forbi meg. Men det gjør vondt i hele kroppen, brystet verker og jeg slipper jentene foran og glemmer dem. Jeg kjører mitt løp og mitt mål. Pulsen spretter i taket, men det føles som å løpe i sirup. Ved 2 km passerer vi mål og jeg har mest lyst å svinge inn å si "takk for i dag". Men jeg kan jo ikke det. Jeg kjemper meg opp bakken videre, må ta noen gåsteg helt på toppen. Den bakken er bare grusom, for når du tror du er på toppen så flater den bare litt ut når du krysser veien, også kommer en kneik til. Jeg er nå på mer enn 7 min/km, og kjenner at dette kan bli et langt løp. Men jeg kan ruta og vet at det slakker mer av rundt neste vann. På 3 km har jeg tatt inn 1 min på 56min-målet og trua kommer litt mer tilbake. Jeg fokuserer bare på å gjøre mitt beste i dag. Og om dagsformen ikke er den beste så skal jeg yte det jeg klarer likevel. Ved 4 km tar jeg igjen håndballjentene, og de breier seg utover hele stien, så det er vanskelig å komme forbi, og i det jeg kommer forbi, så øker de farten og jeg er midt i klynga igjen. Treneren kommenterer at han synes litt synd på meg som havnet midt i blandt dem, men jeg svarer at jeg skal kjøre mitt løp, så dette er god trening. Heldigvis svinger de av for 2 vann og jeg for fortsette alene på stien mot det 3.vannet. Beina går litt mer av seg selv, men jeg må holde fokus på å holde kroppen oppe og ha god holdning. Og løpe på videre. På 5 km har jeg 1,5 min til gode på 56minmålet og begynner nå å se at kanskje 54.30 også kan være mulig. Jeg klarer likevel ikke å nyte synet av vannet på samme måte som treningsturen helga før. Heldigvis tok jeg noen bilder da. 

Haukvannet (vann nr.2).

Naturlig dyreliv på treningsturen.
Gjorde lurt i å holde seg borte under løpet...

Plakaten med 6km er borte, og jeg vet ikke hvordan jeg ligger ann, men overbeviser meg selv om at ingenting er tapt før jeg er i mål. Så lenge jeg er i løypa så er alt mulig. Men jammen meg bra at det er lenge til halvmaraton! Også kommer den andre og siste lange, tunge bakken. Den er alltid lettere en jeg tror tenker jeg  idet jeg når toppen, men den kjennes i beina videre. Jeg kan løypa nå og vet at det er bare litt slak oppover, før det flater ut og det er bare nedover til mål. ved 7km har jeg som ventet tapt mer tid, og 56målet virker som det jeg må jobbe for, men nå har motivasjonen økt i takt med tida, og jeg vil ikke gi meg på noe mål ennå, så jeg løper på, og ser til min overraskelse at også 54.30målet kan nås. Jeg gir alt, den lange oppoverbakken er nå nedover og det går lett, jeg må bare gi på. Men det flater jo aldri ut, svingen inn til mål kommer liksom ikke. Og når den endelig kommer er det vanskelig å ta den. Jeg må over noe myrunderlag og trekker pusten før føttene synker nedi, og det er vanskelig å få beina til å komme igang igjen inne på oppløpet.

Det er smerte å spore på oppløpet. 

Men jeg løper, og løper, og løper. Og omsider passerer jeg mål. På tiden 54.21! Det er bedre enn fjorårets!! Det er bedre enn noen gang! NY REKORD IGJEN! Det hadde jeg ikke trodd underveis! Men det lønner seg å løpe på, og holde helt inn. Ikke gi seg før en er i mål. Men da kan en legge seg ned og tørke både svette og gledestårer.

Hvordan det gikk med Stig? Nei, han var ikke helt fornøyd. Hadde ikke helt dagen, men kom inn sånn ca slik som i fjor. Sånn der greit nok. (i følge resultatlista så var han minuttet kjappere enn seg selv  i år :)). Men jeg er likevel glad for at han ble med. Det hjelper liksom på å vite at noen du kjenner tar imot deg når du kommer i mål. Selv om jeg ikke klarer å slå han (ennå :) ). 

Vi kom i mål! Begge to!

Ei drøy uke, to løp, to ulike lengder og to nye personlige rekorder, og det er snart sommer! 

Rekord! Igjen! :)

TurboTorill :)