Halvmaraton, Trondheim 2017

Ved godt mot fra start. Foto:Marthe Wiggen

Så var altså dagen her igjen i år. Denne gangen med over ett år med spesifikk maratontrening i motsetning til i fjor da jeg gikk fra 0 til halvmaraton på 5 måneder (se egne blogginnlegg for progresjonen 2016). Nå har jeg hatt et helt år til med trening, eller, det vil si høsten brukte jeg i Ecuador med særdeles lite trening (3 turer og det på ei uke). Januar gikk stort sett med til influensa, juni og juli forsvant med brukken tå og motivasjonsproblemer og ei drøy uke før løpet så var det en forkjølelse. Så joda, i realiteten føles det som 4 mnd + 1mnd effektiv trening med litt til her og der. Men likefullt står jeg på startstreken i dag. Tommelneglene er gule for optimisme. Toppen og sokkene er rosa for det blir man glad av. Har safet inn med kompresjonssokker i dag, effekten blir ikke eksperter og leverandører enig om, men det skader ihvertfall ikke. Nervøs som i fjor. Alle forberedelser er unnagjort, sola stråler, jeg har egentlig en ganske god følelse og nå går det som det går. Eller løper....

Ute på første runde prøver jeg å holde igjen ved start. Planen er å bruke bitte litt lenger tid på første runde og deretter gi på i andre runde og oppnå en såkalt negativ split som skal være veien til suksess. Jeg oppdager etter første sving at jeg er på tur forbi fartsholderen for 2t  15 min. Tenker at han skal jeg ikke forbi, det er ikke realistisk å holde han noe særlig lenge heller. Og det å passe på å ligge bak han gjør at jeg klarer å ikke dra på altfor mye, ihvertfall den første kilometeren. Nede på Solsiden sitter det masse folk på restaurantene som jubler og klapper i det vi passerer, ett takeawaysted spiller "Eye of the Tiger", og skaper en flott stemning. Været er nydelig og jeg nærmer meg min første egne drikkestasjon på 4 km. Og jeg kommer på i det jeg ser henne stå på min venstre side at det blir helt feil. Jeg må jo nå krysse foran de som kommer bakfra med større fart. Det er viktig å holde seg til høyre når man løper saktest slik at en unngår kollisjoner og unødvendige hindringer for hverandre. Jeg får meldt det videre og hun melder videre til de andre at de må stå på høyre side. Men det går bra denne gangen.

 

Flott vær og utsikt. ved 4 km. Foto: Marthe Wiggen

I rosa... langt der borte...Ved 4km. Foto: Marthe Wiggen, 

Jeg løper videre, snubler litt i en svamp som ligger på bakken. Det er varmt i dag så løpere har behov for å kjøle seg ned, og får våte svamper ved noen av drikkestasjonene. Jeg jobber med å ikke dra på for mye, det er en sånn flott løpedag. Og jeg klarer å holde jevn fart og ligger litt høyt i puls, men ikke så altfor langt over. Men det går jevnt litt raskere enn planlagt. Passerer mamma, pappa og Torveig ved Ilsvika før bakkene starter. På toppen tenker jeg "at dette gikk jo fort, det må jeg huske til neste runde." Ligger såpass godt ann at neste drikkestopp er ikke klar. Men arrangøren sin har jeg lagt inn i back up. Men så går de neste km går litt saktere. Uten at jeg skjønner hvorfor, langs Nidelva er det flatt, beint og litt svak helling. Det skal være glimrende for å flyte videre. For det er stort sett det jeg har gjort så langt. Beina går av seg selv og flyter avgårde. Passerer heiagjengen nederst ved Nidelva, denne utstyrt med norsk flagg.  Kommer inn til runding 1 t 16 min og ligger 1 min foran planen om 2t .34min.

Heiagjengen ved Nidelva, ca 9km. Foto: Marthe Wiggen

Ute på andre runde tør jeg ikke sette opp mer tempo, selv om føttene igjen flyter fint. I følge tidsberegningene skal jo dette gå fint om jeg bare fortsetter slik, og jeg vet ikke helt hvor mye mer jeg har å gå på. Med planen på 2.34 har jeg nesten 3 min å gå på til fjorårets tid. Nede ved Royal Garden får jeg kommentarer fra publikum om at jeg fortsatt smiler bredt. Passerer igjen Solsiden til applaus fra restaurantgjestene og nå er det en ny plass "Eye of the tiger" spilles fra. Kjenner at det igjen gir energi, men må holde jevnt tempo. Redd jeg ikke holder helt til mål om jeg øker nå. På ca 13 km tar jeg igjen en som er på siste runde av helmaraton. Det ser ut som han har det vondt, han begynner å gå så jeg klapper han på skuldra og smiler oppmuntrende, han henger seg på litt og sier han har krampe i begge beina. Jeg tenker at neste år er det jeg som trenger oppmuntrende klapp og smil av halvmaratonløpere når jeg er på min fjerde og siste runde. Ved neste drikkestasjon stopper ikke jeg og da faller han av (men jeg så han i mål og klappa han på skuldra da også, han kom igjennom). På min drikkestasjon står Marthe og synger oppmuntrende sanger. Det fungerer bedre enn bare å rope at dette går bra osv. Det gir et bredere smil. Men det begynner å bli tungt å smile nå. På 15 km ligger jeg fortsatt 1 min foran 2.34-planen. Men å holde jevn fart herfra blir utfordrende. Det var omtrent på denne lengden jeg møtte veggen i fjor. Nå kommer 3T-David syklende og kommer med oppmuntringer og klare instruksjoner. I Ilsvika står fortsatt Torveig, mamma med drikke og synger som hun har fått beskjed om fra Marthe, og pappa tar bilder, det gjør det vondt å drikke, men det hjelper. 

Fått påfyll i Ilsvika. Foto: Bjørn Wiggen

Fortsatt ved godt mot. Foto: Bjørn Wiggen

Og nå starter bakkene. Jeg kommer på en sms fra en kompis i forkant av løpet "Du er en maskin". Og det hjelper, maskina tråkler seg sakte opp bakkene. Løypemannskapet trøster oss alle med at dette er siste gang for i dag. Bakkene er jo ikke lange, jeg husker hva jeg tenkte på første runde. Men de er styggelig bratte. Jeg kommer opp og over toppen og prøver å regne ut hvordan jeg ligger an på tidsplanen, men tallene stokker seg. Jeg har hatt fart rundt 7 min/km i snitt og prøver å finne ut om jeg berger med fart på 8min/km, og hva var det jeg regnet med, regnet jeg rett? Men jeg klarer hverken 7 eller 8-gangen så lett. Det er ingen tall som går opp i 34, det er egentlig ingenting som går opp i noe. Men finner likevel ut at det skal gå. Så dukker 3T-David opp igjen. Gode ord før han fisker frem colaflaska rett før Ila Kirke og ber meg holde litt igjen før jeg øker på de siste 2 km. Jeg lover å prøve. Men når det er 2 km igjen er det lite å øke med. Jeg gjør noen forsøk, men er redd jeg ikke kommer i mål. Jeg har krampeantydninger på fremsiden av leggene. Anklene gjør vondt. og jeg har gnagsår under armene av t-skjorta. Er forøvrig ikke like vondt som på innsiden av lårene. Men det har jeg heldigvis klart å unngå i dag. Ser folk i tynne, korte shortser og tenker at de kan fort ha gnagsår. Jada, en tenker mye rart når en løper i 2,5 time. Men ennå har jeg ikke sunget merkelige sangtekster for å opprettholde humøret. Husker ikke om jeg har tenkt så mye annet enn tid og puls og hold jevn fart. Og for et vær! Sola stråler fortsatt og på en av drikkestasjonene holdt de opp hageslangen for å gi en avkjølende dusj til løperene. Trondheim i september! Jeg begynner å tenke teknikk, beina flyter ikke like lett lenger, så jeg fokuserer på å presse krafta ned igjennom beina, la de gå som et hjul. Det går svakt nedover mot 20 km og der står Wenche klar med Cola og forsøker å oppmuntre med at det er bare 1 km igjen. Jeg grynter tilbake. Nevøen min på 8 mnd synger/skravler ett eller annet fra vogna si. Jeg tolker det oppmuntrende.

Heia Tante! Ca 20 km. Foto: Wenche Storstrand

Tante har passert på siste runde. Ca 20km. Foto: Wenche Storstrand

Jeg har begynt å se at 2.34 kan være vanskelig, så klarer ikke helt å smile over at det er snart mål. Jeg må bare fokusere på å løpe, og prøver å øke litt til. Unger står midt i gata for å ta High -five. Jeg har ikke energi til noe slikt på denne runden, og la de små ungene virre midt i løypa finner jeg også en smule uforsvarlig. De må gjerne stå langs siden, men midt i blir skummelt. Passerer Bybroa, og kryper nesten opp mot Domkirka og så starter den lange Munkegata inn til mål. Og det blir liksom aldri nærmere, jeg ser at 2.34 har passert men jeg vil inn før 2.36, må slå fjoråret. Ser ut som om jeg står stille. Må løpe, må gi alt! Titter på klokka og ser jeg har puls på 100%. Og overrasket over at jeg klarer å se tydelig. Jeg må bare gi alt. Men det er så langt. Kan ikke gi meg på oppløpet! Endelig kommer målstreken, jeg kommer over og faller sammen på bakken. Jeg er i mål. Det gjør vondt og tårene triller, litt av smerte, mest av glede. Jeg klarte det! 2.35.28 sier klokka. 2.35.55 sier resultatlista. Uansett om det er minuttet eller mer, så er det bedre enn i fjor! Jeg får et godt klapp på skuldra av løpevenninne Anne som kommer inn etter sin 10km. Tårene triller bare og jeg er sliten. Men i mål og fornøyd. Flere klemmer, flere tårer. 

I mål! Foto: Jannike Hansen

Så sliten og glad kan man altså være
etter fullført halvmaraton. Foto: Aina Skoge

Den yngste heieren er bekymret for TulleTante
 som henger over gjerdet rett etter målgang.
Foto: Jannike Hansen

 Jeg holdt mitt løp, lot meg ikke rive med av 10km- løperene som kom fort bakfra. Tiden er ikke mye bedre enn i fjor, men jeg holdt jevnere fart og møtte ikke veggen på samme måte som i fjor. Da det var tungt fra 15/16km og inn. Nå var det værst fra 18/19 km, men ikke like ille som i fjor. Ingen gåing i år, annet enn under drikkinga. Så om ikke tida ble så mye bedre har jeg helt klart blitt bedre på å disponere kreftene. Og det kommer godt med til en helmaraton neste år. Etterpå tar det kortere tid å komme seg, så da begynner jeg å tenke om jeg kunne gitt mer underveis. Men vet ikke om det da hadde gått like bra på slutten. Men når jeg sitter i sofaen, sliter med å komme opp, men likevel ser frem til å trene mer og fullføre en distanse som er dobbelt så lang neste år... Enten er jeg full av adrenalin fortsatt eller fullstendig gal, som det stod på t-skjorta jeg la ut bilde av i forrige innlegg: "Any idiot can run, but it takes a special kind of idiot to run a (half) maraton".

Stolt! Med medalje! Foto: Jannike Hansen

Da var jeg i mål i denne konkurransen. Fikk fresha opp brunfargen litt også. 14.september er det høstutgaven av 3-vannsløpet, har ennå troa på halvmaraton på Cuba i November, før helmaratonene neste år. Følg med videre på veien. Og veldig artig å høre at jeg inspirerer folk med bloggen min. Og tusen takk alle arrangører, heiere både de jeg kjenner og alle andre, drikkelangere, sjåfør og oppmuntrere. Dette går ikke uten dere. Så bare sett av lørdag 1.september neste år. Går for beste heiagjeng: Team TurboTorill! 

TurboTorill :)