MidnattSol Marathon- Tromsø, 2018.

6000 løpere fra 74 nasjoner er påmeldt til de ulike distansene i MidnightSun Marathon. Klokka nærmer seg 22.30 og løperne til siste distanse står klare på startstreken, det er halvmaraton som gjelder, og midt iblandt de noen tusen står jeg. Det blåser og regner. Noen står hutrende i shorts og singlet, andre med jakke, lue og votter. Jeg gikk for en mellomting, buff og ullskjorte med den nylig kreerte lag-t-skjorta utenpå. Det skulle vise seg å være ett godt valg. Blaut blir vi garantert denne kvelden. Midnattsola så vi i går, den kan vi se langt etter i dag...

Klar til start,
støtteapparatet har trua! 

Startfeltet er stort og gir et rolig tempo ut i sentrumsgatene, selv om vi er mange tar det forholdsvis kort tid før det er greit med plass og fin mulighet til å kjøre sitt eget løp... Helmaraton har den samme siste del av løypa som halvmaraton, og det kommer kjapt maratonløpere inn blant halvmaratonerne. Det er en lang og fargerik orm som bukter seg fremover i gatene. Vi skal løpe ca 11 km rett frem før vi snur og løper samme vei tilbake. Veiene vi løper på er avstengt for biltrafikk, likevel kommer en bil imot, tutende og blinkende med lysene. Jeg skjønner ikke hvordan den skal ha klart å rote seg inn mellom alle løperne, men når den kommer nærmere ser jeg at det er den som "brøyter" vei for første helmaratonløper som har igjen få kilometer til mål. Løperen mottar applaus fra alle oss som løper i mot. Litt lenger fremme løper vi i denne retningen i veibanen, mens de som har snudd løper på gangveien. De løper litt mer spredt da, så det blir ingen flere utfordringer med å dele på plassen.

Løypa går ut fra sentrum og boligområdene og ut i mer åpent terreng. Det blir lenger mellom heiagjengene. Men mange hadde trosset været og stilt seg til i oppkjørselen med pledd, flagg og antagelig noe godt og varmt i koppen. Det kommer en kald vind fra sjøen, men jeg har heldigvis løpt meg såpass varm at ullskjorta holder mot vinden. Kastene som kommer derimot, trenger ikke bare gjennom ullskjorta men får hele meg ut av balanse. Merkestolpene ut mot veien holder på å bli snublesteiner, og slalommarkører. Det er hardt å løpe beint og rett fremover. Det gir seg innimellom, og jeg får til å nyte litt av utsikten. Det er flotte fjell med snø å se til, sjø og fine naust. Jeg ser for meg utsikten med sol og godt lys istedet for lavt skydekke som tar for det meste av fjellene.

En fargerik orm bukter seg langs veien. 

Plutselig hører jeg noen rope "Heia TurboTorill" bak meg. Er det noen jeg kjenner? Men to engasjerte maratonløpere heier det de kan. De har jo sett navnet på t-skjorta og nå overfører de masse energi. Det blir noen high-fives i det de passerer. Det har vært nærmere flatt hele veien, men nå heller det litt nedover. Det er godt å få litt mer fart på beina, selv om jeg innser at jeg må løpe bakkene opp igjen etterpå. Jeg nærmer meg flyplassen, men ingen fly å se. Biler er det desto flere av og de står i kø. Løypemannskap og politi gjør en god jobb med å sikre forholdene for oss løperne. Det er tydelig at vi har førsteprioritet. Takk! 

Det blåser friskt i natt. 

Etter 10 km ser jeg på tida. 1 time og 7 min. Det er kortere tid enn jeg løp Rekordmila på for to uker siden. Da var jeg helt utslitt, men nå er jeg klar for å løpe tilbake og litt til. Godt at dagsformen slår til i dag. Kanskje klarer jeg samme fart tilbake og setter ny halvmaratonrekord også. Jeg regner først ut at det er med god margin til gammel rekordtid jeg ligger ann til, før jeg kommer på at jeg kan jo ikke bare doble tiden jeg har nå, jeg må ha litt over en kilometer til. Men det er likevel mulig. I enden av en stikkvei løper vi Vi rundt en stolpe og en frivillig står der som rundingsbøye. Jeg gløtter på klokka igjen. 1.17. Med samme fart kan jeg få til ny rekord så vidt, men jeg hat kanskje kommet litt mer enn halvveis også. Jeg nærmer meg området der bakkene kommer. Fokuserer på alle motbakkeintervallene jeg har hatt i vinter og tenker at dette fikser jeg. Jeg løper på, og kommer et godt stykke før jeg innser at jeg har løpt opp bakkene uten å ha tenkt over det. De var visst ikke så ille som jeg fryktet på tur ned. Sender likevel en takk til MotbakkeRoger på 3T. Så kommer regnet tilbake. Det pisker sammen med vinden. Den er så sterk at jeg krummer meg i møte med den. Det føles som jeg løper på stedet. Og dråpene gjør vondt i det de treffer ansiktet. Jeg fisker buffen over ørene og rett under øynene. Det er så vidt jeg ser over kanten. Og sender en takk til Coopdama som gav meg sin, når jeg oppdaget jeg hadde glemt min på hotellet. Selv om det er lyst hele natta er det nå blitt skumt, når jeg kan trekke ned buffen igjen prøver jeg å smile oppmuntrende til de som kommer imot og ennå har et stykke igjen til vending. Men det er så skumt og mørkt og jeg har svette i øynene så jeg klarer ikke å skjelne ansiktsuttrykket til de jeg møter. Om de ser mitt forsøk på smil eller ikke er ikke godt å si. Men det hjelper å smile uansett. Og jeg kommer ihvertfall ikke sist dette løpet.

Fin natur, ikke fullt så fint vær...

Ved 15 km har jeg brukt 4 min ekstra på den siste 5 km sammenlignet med begge de to første. Jeg tenker at jeg skal øke på litt når det er 5 km igjen. 1 km lenger fremme kjenner jeg det er lite å øke med. Vinden tar mye krefter. Jeg er fasinert over hvor lite konkret jeg har fokusert på, og hvor fort de 16km forsvant. Vi begynner å nærme oss tettere bebyggelse og sentrum igjen. Det er godt at plakatene teller nedover. 4 km igjen. Jeg forsøker å gi på litt til, og fokuserer på hvor kort det er. Det tar lang tid før plakaten om 3 km dukker opp. Ved drikkestasjonen må jeg sikte meg inn på en kopp med energidrikke. Jeg skjelver på hånda og jobber hardt med å få tak rundt koppen og få i meg innholdet. Nå er det på tide å hente ut krefter fra kjelleren. En kar står på fortauet å heier det han er kar for. Ser ut til at han har drukket på seg litt energi for denne oppgaven tidligere på kvelden. Men liv lager han, og er enda mer ustø på beina enn meg. Det synes som en evighet før 2 kmplakaten kommer. Endelig kan jeg se den lille hvite firkanten i veikanten. Jeg går enda lenger ned i kjelleren og spar på enda litt mer krutt. Det er nå det gjelder å hente ut alt. Jeg løper og løper. Tørr ikke se på tida før det er 1 kilometer igjen. 2.27. Ønsket om under 2.30 er usannsynlig. Men under 2.35 må være mulig. Jeg løper og løper. Nå er det mer folk i gatene, og dette gir energi. Plutselig er det bare 300 m igjen og arrangøren står klar med fotokamera. Jeg smiler av glede og til ære for kameraet, og gir på den siste biten. 

Arrangørens foto 300 m før mål. 

Folk heier og jeg strekker armene i været. Jeg er i mål, jeg er ferdig med denne småmørke, regnvåte og vindfulle turen jeg har drømt om i to år. Tårene triller av glede over å være i mål, av sliten kropp og liten skuffelse over at tida ikke ble bedre. Speaker kommenterer at jeg var tydelig glad for å komme i mål, og tiden min er 2.34.11. 

Endelig i mål!

Det er ny rekord med drøyt minuttet. Ikke det helt store, men likevel. Det er gjort i sterk motvind, sidevind, vindkast og regn. Med gode forhold ville det nok ha blitt en bedre tid. Men det får bli en annen gang. Nå skal vel gjennomført løp nytes, rekord er rekord, og alt satses på helmaraton i september. Selv om det ikke frister akkurat i dag! I alle medier i forkant gikk løpere ut med tipset om å ikke fokusere på andre, løpe sitt eget og livs løp og nyte opplevelsen. Hva andre gjorde konsentrerte jeg meg lite om. Og si at det var mye nytelse er vel å ta i. Men jeg gjennomførte og var den beste utgaven av meg selv, akkurat i dag. Eller i natt ihvertfall, målgang var ca kl 01.00. 

TurboTorill :)

Medalje og varmefolie i mål! 

Sånn kunne det ha vært.
Bildet tatt dagen etter kl 00.15...Nesten ett døgn etter målgang.

Tromsø- snart løpsstart....

Endelig er dagen her. Min første "løpetur", reise for å løpe konkurranse og ha litt ferie... Midnattsolsmaraton i Tromsø. Løpet jeg har tenkt på siden begynnelsen av løpeprosjektet som startet i mars 2016. Midnightsun Marathon er det nordligste maratonløpet i verden (med AIMS-sertifisering). Og det ligger ann til rekord på over 6000 løpere i år. Planen var i utgangspunktet helmaraton, men ble justert til en mer levelig distanse i løpet av vinteren. Halvmaraton er langt nok nå, og gir mer rom for å kose meg med løpet, nyte utsikten og opplevelsen. En helmaraton vil være såpass tøft at jeg vil være nærmere halvdød og koma på slutten og ikke få med meg mye av det rundt. Så det kan jeg like gjerne gjøre hjemme, der jeg vet hvordan alt ser ut og det finnes flere i heiagjengen som kan plukke meg opp og få meg velberget hjem. Så ute på tur tar jeg foreløbig halvmaraton. 

Ett av målene på turen er å nyte opplevelsen. Ta inn stemninga, og den storslåtte naturen. For det er fantastisk her i Tromsø. Sjø og høye fjell med snø på toppene. Ved ankomst fredag fikk vi også en del sol, selv om regnet hadde et markeringsbehov det også, kom sola fram igjen på kvelden og vi fikk oppleve sol over midnatt. 

Nå er det lørdag morgen. Egenkomponert lagstrøye for meg og støtteapparatsøster Marthe er ferdig, og henger klare i skapet.

Rekordmila

Det er igjen klart for Rekordmila. Den flate, 10 kilometer lange løpekonkurransen som så dagens lys i fjor. Da var jeg her som reporter og skrev en reportasje for bladet Kondis, samt støtteapparat for min gode venn, Stig som løp. I år har mine gode løpevenner Anne og Jim overtalt meg til å løpe med dem. Ikke at det var så vanskelig; "bli med du også da, du kan sitte på med oss". Og dagen etter var jeg påmeldt. Rekordmila er en del av noe som skal bli større, "Den Gode Mil", og i år kunne vi velge mellom å betale startkontigent, eller arbeide frivilig en dag på to utvalgte sykehjem. Dette er starten på noe stort og godt. 

Men akkurat i dag føltes det ikke som noe stort og godt for min egen del. Igjen står jeg på startstreken, ett nytt løp med startnummer venter om få strakser. Kjenner nervøsiteten i magen, og lurer igjen på hvorfor jeg gjør dette. Hvorfor betale penger for å løpe så raskt jeg kan på en gitt distanse? Jeg kan løpe samme sted og samme distanse på egenhånd, helt gratis. Men da vil jeg kanskje ikke prestere like bra. Men er det det som er viktig? Å alltid prestere så innmari bra? Jeg vet jo at jeg ikke kommer til å vinne. Jeg kommer langt bak i halen, noen må jo være der også, men. Kanskje er det eksamen som har gitt prestasjonsnervene en ekstra påkjenning, og kanskje er det ønsket mitt om alltid å prestere, helst litt bedre enn forventet, som gir nervene. Like fullt, jeg står her og skal for første gang delta i Rekordmila, første løp med nøyaktig 1 mil i konkurranse. Det må jo faktisk bli rekord! Selv om jeg har en viss peiling på hva jeg bruker på mila, klarer jeg å prestere litt bedre nå? Den første tiden av løpeprosjektet mitt satte jeg stadig nye rekorder, nå er det litt lenger mellom dem, naturlig nok. Men i dag skal det bli rekord. Og jeg skal kose meg på de lange flatene med utsikt utover fjorden. Må bare ikke havne i lavsonefella og nyte for mye. Tenker jeg før start. 

Rett ved start ligger det gamle naustet og bare venter på å bli tatt bilde av. 

Småpratende med andre løpere på startstreken i det startskuddet bokstavelig talt smeller i ørene. Vi er i gang. Jeg prøver å finne fokus, og bestemmer meg for å holde rundt 85% av makspuls i starten, må ikke løpe så raskt at melkesyra får sette seg, men heller ikke for sakte. Finne terskelen og holde den. Pulsen går litt opp og ned i starten, jeg fokuserer på å holde løpssteget lett, og nyte været og utsikten. Jeg innser raskt at jeg allerde er sist. Politibilen som er ute å passer på at alt går bra for seg med både trafikk og løpere ruller sakte bak meg. Jaja, jeg er ihvertfall passet på om noe skulle skje. Jeg finner smilet og håper det skal bli et ekte innenfra smil som gir ekstra boost om ikke lenge. 

Veien er svingete i perioder, og med en og annen "bakke",
men sjøen er fin, og jordene lyser grønt. 

Ved ca 3,5 km møter jeg teten som allerede er på tur tilbake. Nå skal vi se, tenker jeg. Hvor mange av de jeg møter smiler faktisk tilbake? Og fordelen med å være så langt bak er jo at jeg faktisk får se hvem som er i tet ikke langt før mål. (Den endra seg noe innen de kom i mål). Teten smiler ikke. De er langt inne i bobla si, og ut fra ansiktsuttrykkene å dømme så har de det vondt. Jeg prøver å smile bort vondheten. Men bak teten, kommer mosjonistene. Og her får jeg mange smil i retur, noen smiler allerede, mens andre smiler når de ser meg smile. Jeg må jo holde motet oppe her jeg kommer bakerst. Jeg heier på kjente og ukjente som ser ut til å trenge det. Noen kjente roper oppmuntrende ord, men også mange ukjente roper oppmuntrende på tvers av veien. "Stå på, dette klarer du", "det er ikke langt igjen til venidng nå", "drikkestasjon rett bak busslomma der borte". Og bakerst i feltet, rett før jeg når runding roper en mann over til meg "Så godt å se deg, når blir jeg ikke sist". Takk for den liksom, nei du blir ikke sist, takket være meg. Den tar jeg. Jeg roper oppmuntrende tilbake til ham, og prøver å fokusere på hans glede istedet for det faktum at jeg virkelig er sist. Holde fokus på pulsen og kilometrene, istedet for tida i dag. Finne tilbake til "fullføre er et mål". "Holde beina i gang og ikke gå, er et mål". Finne gleden ved bare å løpe, å vite at jeg er heldig som kan løpe ei mil. Og at jeg starta og kommer til å fullføre selv om jeg ikke hadde så lyst til det i dag tidlig. JEG ER HER, OG JEG LØPER!

Fokuser på vannet, bølgene, og fjellene langt der borte...

Ved drikkestasjonen ved vending står ivrige gutter å deler ut drikke. Jeg får ta så mye de vil sier de. Ja, takk, svarer jeg. Det kommer jo ingen bak så det går nok bra. Ikke lenge etter registrerer jeg en bil som kommer sakte kjørende bak meg. Det er Røde Kors og en av "vanngutta". De kjører forbi, venter på meg for å passere og kommer kjørende forbi igjen. Faller jeg om nå, blir jeg ihvertfall raskt ivaretatt. Rundt 7 km stopper de og kommer over med ei vannflaske. Ekstra service kan vi like. Det er jo ganske varmt, og jeg har løpt lenge så litt ekstra vann er godt. Løypevaktene er også supre på dette strekket. Det roper oppmuntrende om at jeg allerede har løpt lenger enn det de kan. De hadde ikke klart det jeg gjør. Jeg prøver å suge inn alle hyggelige kommentarer og håper beina går litt raskere av det. Løft blikket, og se fremover. Det er ikke den hvite streken i asfalten eller de blå skoene som er fokuset. Se på sjøen, bølgene og båtene. Jordene som gir oss korn, gamle naust som er fine fotomotiv, og plutselig er det bare 3 km igjen. Jeg prøver å øke farta litt i håp om at det er mer å hente. Det er det ikke. Jeg gjør ett nytt forsøk på å øke tempo på 8 km. Men kjenner at det er fortsatt lite å hente, men på 9 km skal jeg øke. Da er det jo bare 1 km igjen. Jeg øker litt, bare 700 meter igjen nå gjetter jeg. Det er mer folk langs løypa nå. Mer heiarop. Bare 500 meter til nå, jeg aner ikke, men prøver å motivere meg selv. Flere heiarop. Anne er ferdig med sitt løp, og kommer løpende i mot meg, og prøver å bidra siste metrene. Det hjelper. Jeg øker enda litt mer. Snubler litt i fartshumpa. Hører speaker annonsere at jeg på vei inn. Løypevakter sikrer at jeg kommer ned rett vei, det står folk langs begge sidene som roper meg inn i mål. Jeg har bestemt meg for å løpe med hendene over hodet som en seire for å ha fullført og et smil om munnen. Men jeg tror det ble bare på innsida. Jeg gir på de siste metrene inn. Vet ikke helt om jeg er i mål før jeg når bordet med drikke og banan. Da legger jeg meg ned og bare puster.

Båten i fjæra som venter på ny tur, og mål langt der fremme. 

Tårene triller. Jeg fullførte! Løpeviljen vant over all annen vilje og kroppen med. Beina har ingen fri vilje bruker MotbakkRoger å si på intervalløktene, de gjør det de får beskjed om. I dag gjorde de det, om enn litt sakte, så løp de. Anne spurte etter løpet om hvor mange kilometer jeg løp på vilje i dag. Det var alle 10. Men den viljen viser at det er mulig. Også på en dårlig dag. Jeg ønska å komme i mål på rundt timen. Det ble 11 minutter over. Men igjen, jeg har jo aldri løpt konkurranse på 1 mil i seg selv, så dette må telles som rekord! Jeg satser på en bedre dag (strengt tatt kveld), om 2 uker da det er halvmaraton i Midnattsol i Tromsø som skal løpes. Fokuset er nok noe mer skjerpet da, enn i dag. Ved premieutdelingen etterpå kommer den lille medaljeutdelergutten bort til meg, han kjenner Anne og Jim, men han har med en medalje til meg. Det så vel ut som om jeg trengte den. Alle sisteplasser burde fått premie, som takk for at noen er sist, at bredden møter opp og motivasjon til å jobbe fremover og bli med også neste gang. 

Det ble en medalje, og det ble en rekord! (På Anne og Jim og). 

Det er mye tårer og sliten kropp i dag, men allerde i bilen hjem, mens tårene tørkes for n'te gang, tenker jeg at dette kan ikke bli stående. Jeg må ha ny 1milstur. Jeg må forbedre dette! Rekordmila! - I'll be back, og jeg skal komme inn på under timen. Om ikke neste år, så en dag! For så mye god stemning, heiarop helt til siste løper, oppbacking fra andre løpere, og en stor velkomst i mål, skal en lete lenge etter. Lykke til videre Rekordmila. En dag vokser den seg større og inn i pakken av flere gode arrangementer. Det er "Den gode mil" med rette. 

TurboTorill :)

Halvmaraton på lavsonetrening

Å løpe i sone 1 og 2 på trening, når en skal løpe lange konkurranser skal være lurt. Det høres helt merkelig ut, å skulle sulle rundt i fart lavere enn om jeg skulle ha gått. Det er ihvertfall farta jeg har pr nå når jeg er inne riktig del for lavsonetrening. Men jeg spekulerte veldig på dette i fjor vår også og tok ny rekord på både 5 og 8 km i Tordenskioldløpet og 3-vannsløpet. Så kanskje har det noe for seg. Det er hvertfall en effektiv måte å samle kilometer på. Lettere å løpe 21 km rolig enn raskt. Logisk nok. Selv om så lange treningsturer gir slitne og ømme bein der og. Det blir litt monotont og ensformig til beina. 

Men altså: hvorfor løpe langt i pratetempo, kan det hjelpe en som har planer om å løpe maraton? Det hjelper for å bli god på maratonløping, og det hjelper generelt for å forbrenne fett, og få økt øksygentransporten ut til cellene. Muskelcellene trenger oksygen og energi for å fungere. Med flere og bedre fungerende kapillærårer (de aller minste blodårene våre), kan kroppen transportere mer oksygen og energi ut til de arbeidende cellene. Ved lange løp holder ikke kroppens karbohydratlagre, så det å lære kroppen å forbrenne fett, og da mest mulig fett. Det er nettopp det kroppen lærer ved lavsonetrening. Hvis du vil lese mer om akkurat det, kan  https://www.loplabbet.no/intensitetssoner være en grei link å starte med (må alltid henvise til kilde... fortsatt litt inne i eksamensbobla...).

Løpe over Marinen en vakker solskinnsdag
med utsikt mot Festningen.

Men det er sånn trening jeg har drevet en del i det siste, sammen med intervalltrening for å få fart i beina. Forrige søndag ble det et gledelig gjensyn med halvmaratonrundene fra både 2016 og 2017. Tilsammen 21, 21 km. Også denne gangen med god støtte og pratetempoholder Marthe på sykkel. I strålende maisol (som de som ikke har skrevet eksamen de siste ukene har kunnet nyte masser av her i Trondheim), gjorde vi en rolig halvmaratontest i år. På denne tiden i 2016 hadde jeg nådd 10 km for første gang, og i 2017 hadde oppladningen også begynt å passere 10 km. Men nå er jeg allerede på 21 km. Det har vært en hard vinter, men den treninga som er gjort har gitt noen resultater likevel.

Fartsholder, motivator, drikkelanger,
fotograf, støtteapparat, pratemaker, søster osv -
Marthe er klar for ny tur. 

Halvmaratonrunden gikk lett for seg denne gangen. Alle vonde følelser med vanskelige bakker, eviglange strekninger, og støle bein var borte. Eller i alle fall godt glemt og gjemt. Nå var det bare kos, og småprating. Kanskje det er det jeg skal satse på, bare løp i pratetempo. Det er jo så mye hyggeligere enn å springe raskt og skynde seg gjennom. Nå var det tid til å se på utsikten, og faktisk studere svingbroas finurligheter når en båt bestemte seg for at den skulle ut av kanalen, og vi som ville over den måtte vente... 

Hvor blir det av den båten
som må ut av kanalen,
 som gjør at broa må svinges ut,
og jeg må stå å vente?

Allerede tirsdagen etter tok jeg en ny langtur på rundt 18 km. På to turer på tre dager har jeg nesten nådd helmaraton i kilometer. Dette begynner å ligne noe! Rolig tempo, lav sone, men like fullt 39 lange kilometer. Dette kan jeg like. Neste steg vil være å få enda litt mer tempo på turene, og vite at jeg kan holde 42 km på samme tur. Eller det er noen steg frem dit da, men det er nå engang dit jeg skal 1.september. 

Utløpet av Nidelva, med brannvesenets båter til kai.
Maratonløypa har mange spennende og fine utsikter. 

Men før helmaraton i september, skal halvmaraton løpes om ca to uker uker under Midnattsolen i Tromsø. Men aller først, på søndag skal Rekordmila utenfor Trondheim testes. Kanskje blir det ny rekord, og jeg igjen kan tro på at lavsoneløping fungerer. 

Når man er ferdig med økta, og den har vært supergod,
men er likevel så sliten at det er nesten umulig å hoppe. 

(Alle foto: Marthe Wiggen)

TurboTorill :)