Søndag uten motivasjon...

Det er søndag. Klokka nærmer seg 10. Det er stille. Sola skinner inn gjennom vinduene og lukta av nystekte rundstykker brer seg. Tankene går til en lang søndagsfrokost, mens jeg rusler ned trappene for å starte dagen med en løpetur. Den lange frokosten, med de nybakte rundstykkene og en kopp te får noen andre ta seg av i dag. Jeg har etter en intern kamp kommet meg ut. Det var litt tungt i dag, men konkluderte med at det blir nok ikke lettere utover dagen, så det er like greit å starte med engang. For å stå over ei trening uten at jeg er sengeliggende er uaktuelt! Starter med kjapp gange for å vekke kroppen til liv, og forberede den på at det skal jogges. I det tanken slår meg: hvorfor gjør jeg dette? Hvorfor skal jeg løpe, tidlig en søndag morgen, når jeg kunne ha sovet litt lenger. Kroppen vil ikke. Men tanken skyves vekk til fordel for å nyte sola i ansiktet, og holde fokus på å få riktig fart på beina. Det som ikke vil, det skal! Nysnøen ligger i veikantene, sola varmer, folk smiler, og jeg løper.

Det ble ei brukbar økt likevel. Til tross for motivasjonsfall og ei noe tung treningsuke. Søndagsfrokost med nystekte rundstykker, ble lunsj med nybakt brød i stedet. Nytes samtidig med utfylling av påmeldingsskjema til Trondheim Maraton. Det er like greit å melde seg må med engang. Nå er det ingen vei tilbake. Skulle motivasjonen falle nå, er det ingen alternativer. Det er bare å kjøre på. Så når en på en umotivert dag melder seg på - ja da må jo dette bare gå bra!