En trening og du er hekta…

Jeg bare elsker den følelsen, det er å fylle inn i treningsdagboka. Nok ei økt er fullført, kroppen litt bedre rustet mot målet. Å se rute for rute fylles med tall og kommentarer. Har ikke turt å telle uker og økter igjen ennå. Det er litt for mange, (og litt for kort tid) og kan risikere å føles litt overveldende. Men foreløpig ser jeg bare øktene fly av gårde….  Og når du stiller klokka en lørdag kveld for å ringe kl 08.00 på søndag morgen, fordi du skal rekke løpeturen før andre søndagsavtaler. DA vet du at du er hekta!

Denne søndagen var det klart for et testløp. De første 5 km av Maratonløypa skulle testes ut, sjekke litt puls og tid, for å ha noe mer å jobbe ut fra. Kan vel ikke si at jeg liker å løpe der det er mye folk, så økta ble lagt til kvelden når normale folk holder seg hjemme, og det er bare andre tullete joggere ute. Å holde kontroll på puls, ei løype jeg ikke har prøvd før, få jevn god fart og holde mote oppe er mange ting på engang. Så jeg spurte en godt trent venn om å hjelpe meg litt. Han fikk ansvar for å holde kontrollen på løypa, og hjelpe til med motivasjonen om det ble nødvendig. En presser seg alltid litt ekstra når det er noen med, så da var det i boks. En smule nervøs før vi startet skal jeg lett innrømme at jeg var. Det føles litt ekkelt å få noen til å bli med, på noe du ikke helt føler deg god i. Alle vil jo gjerne imponere andre, uansett. Og det er ikke helt det jeg føler at jeg gjør med løpinga ennå. Men med gode venner, kan man tørre å være ærlig og gjøre slike ting. Fantastisk! Så vi setter i gang. Holder god fart, kanskje litt for god, da pulsen spretter opp i 90% av makspuls rimelig kjapt. Meterne går unna, et ytterpunkt rundes, og i den ene motbakken som er måtte jeg bare roe ned litt. Og får kjapt svar fra sidekamerat: " Det er knapt mulig å jogge roligere enn dette". Jo takk, for den! Men bakken var snart ferdig, og det løsnet igjen etterpå. Og som alltid må en jo avslutte med en skikkelig spurt. Har en mistanke om at noen lot meg vinne den… Resultatet: slitne legger og 38 min på 5 km, kanskje ikke noe å skryte av. Men det er 3 - TRE! - uker siden jeg startet å løpe. Jeg fullførte de 5 kilometrene løpende, om ikke i høy fart, så i hvert fall sammenhengende løpende. Og det var et mål i seg selv. Så får farten komme etter hvert. Jeg hadde nok klart 1 km til om jeg var innstilt på det. Og heldigvis det er mange uker igjen ennå. (Kom innom sidene til Trondheim Maraton, med stort nedtellingsur. Knapt 100 dager igjen..)

Etter litt tøying og en dusj, der en kjenner at de leggmusklene som er tilstede definitivt har fått kjørt seg, kommer konklusjonen seilende: "jeg vil ut å løpe igjen, dette var gøy!". Da vet du at du er på rett spor. Dette funker. Og som sagt: ei trening og du er hekta!

Takk til løpende venn som stilte som fartsholder, løypekartleser og motivator. Hadde ikke fått samme tid om jeg løp alene! :)

TurboTorill :)